Totalt antall sidevisninger

torsdag 15. februar 2018

Mennesker

De slutter aldri å forundre meg i særlig grad lenger.
Mennesker altså.

Noen tror eller mener de er støpt i en bedre form enn dem selv. Mens andre slettes ikke har vært i nærheten av å bli støpt i noe som helst, der de bortimot kommer i flytende form.
Du har helt sikkert møtt dem du også, disse menneskene som er litt flytende.
Disse som er alle steder på en gang og som knapt berører stolen de sitter på, fordi de har det så travelt med det neste de skal.
Disse som skal gjøre alt klart til i morgen, fordi de har ikke tid til å leve eller puste i dag.
Det er i morgen det skjer.

Og når i morgen kommer? Så haster de videre til morgenen etter og plutselig har livet gått forbi dem uten at de rakk å kjenne på øyeblikket eller nået som det også fint heter.

Mennesker kommer i alle slags fasonger, breddegrader og høyder.
Noen har årringer mens andre er like glatte som en nystrøket duk, der den brer seg over bordet ditt og bare venter på at noen skal krølle den til eller søle på den.
Et par dråper brun saus, midt i all den hvite prektigheten.

For det finnes prektige mennesker også.
Jeg kan ikke skrive om dem, fordi jeg vet ikke hvordan det er.
Av en eller annen grunn, ser jeg for meg mennesker som låser seg inne i egne bur.

Jeg kan skrive om ekte mennesker. Jeg kan skrive om rause, gode, varme mennesker.
Jeg kan skrive om splitter pine gærne mennesker. Disse som er så uhøytidelige at vi kan ikke snakke om stor takhøyde - fordi takhøyden vil ikke gi dem den plassen de fortjener.

Jeg kan snakke om storkjefta mennesker, jeg kan snakke om disse som sier en ting, men som egentlig mener noe helt annet.

Jeg kan antageligvis skrive et helt kapittel om falske mennesker.
Jeg er nært beslektet med dem og kjenner dem godt.
De er kanskje de verste menneskene. Det er disse menneskene som sår frø om usikkerhet og ødelegger selvtilliten din - eller troen på at det fine mennesket du er?
Bare er nettopp det; fint.
Fordi du innbiller deg at det bare er kjærlighet mellom de og deg.
Så er det egentlig ikke det likevel, når sant skal sies.

Jeg kan skrive om spennende mennesker, utholdende mennesker eller interessante mennesker.
Men nå er det jo slik at min interessant, slettes ikke er din.
Det er ikke sikkert vi deler verdien, moralen eller gleden over slike - på midten.

Jeg kan snakke om redde mennesker, sinte mennesker eller sårede mennesker.
Men ærlig talt... vi har alle vært der en gang.
Vi har både følt på redsel, sinne og egen sårbarhet.

Om du ikke er klar over det, skal jeg fortelle deg det nå;
- den er bare din og kun din egen.

Disse følelsene deler du ikke med noen på midten, der de velter ut av kroppen din.
Gjerne på midten av den, der den prøver å bore seg vei oppover brystet ditt, halsen din eller munnen din.
Er du sint nok, kjenner du det i armer, føtter og kjeveparti også, der muskulaturen din knyter seg for å gjøre deg klar til kamp. Gjør deg selv en tjenste; - slipp dem ut og kjenn på dem.
Jeg lover, de blir mindre og mindre.

Du deler ikke disse følelsene med noen.
Uansett hvor mange du forklarer dem til, blir de ikke andres.
De er kun dine.
Og tro meg når jeg sier; - ingen kommer deg i møte for å avlaste deg fra dem.
De er de mest lojale, trofaste følelsene du noen sinne vil oppleve, der de klamrer seg til ryggtavlen din og tynger deg ned.

Jeg skulle ønske at lærerne på barneskolen min lærte meg;
- du, og bare du? Er ansvarlig for dine følelser.
Ingen andre kan fikse dem, hjelpe deg, skru dem på plass, rense dem eller hva du nå måtte ha et ønske om.
For en burde lært slikt på barneskolen.
En burde også lært at det er lov å være redd, sint og lei seg - uten å få en pekefinger på at;
- neineidu, ingen liker sure eller sinte barn vel?

Jeg skulle ønsket at noen tok meg i hånden, leide meg bort til en benk og spurte meg:
- hvorfor er du sint egentlig?
Jeg har mange ganger lurt på det i voksen alder, om jeg ville ha turt å svart ærlig på et slikt spørsmål, om og hvis - det kom, når jeg var barn.

Nå er jeg blitt voksen nok til å se gjennom folk.
Er det et sinne der, er det gjerne store grunner til dette. Og hvis sinne gror fast i kroppen og ansiktet ditt, der det gjerne kaster seg ut av munnen din fra tid til annen - da stikker det dypt og forteller andre om hvor mye som egentlig sitter fast i personen.

Sorg og redsel er ikke annerledes det heller.
Det idiotiske - ja, for jeg sier idiotiske mennesket - flykter fra følelsene sine og lapper over med hjernedød aktivitet slik at vi skal slippe å kjenne etter hvordan primærfølelsene våre skriker etter en balanse i kroppen. For det handler om å balansere dem.

Jeg kjenner syke mennesker som hardnakket påstår at det ikke er sammenheng mellom psyke og somatisk helse også.
Disse som påstår at de har full kontroll på det såkalte sjelelige, dette som ingen kan røre.
Tror dem.
Mine mennesker har rørt meg dypere i sjelen, enn de noen gang har rørt meg fysisk.
Hvordan forklarer vi så det?

Kanskje burde jeg skrive om det feige mennesket. Dette som flykter fra seg selv via jobb, barn, fritidsinteresser eller lignende, der de stormer fra det ene til det andre med styggen på ryggen som pisker ørene deres fulle av skjellsord eller i det minste; - ubehageligheter som får dem til å kjøre i sjette gir i de tyngste motbakkene av livet.

Kanskje burde jeg skrevet om livet.
At jeg plutselig foretrekker tanker om å leve livet, istedet for alle årene med hvordan en burde avslutte det.
- ikke si sånn da?
Selvsagt sier jeg sånt? Hvorfor skal en ikke kunne si slikt?
Hvorfor er det ikke plass til alles meninger, lyster eller aksept av disse?

Er det ikke rart hvor åpne og hjertelige vi er på enkelte tema i menneskes natur, men vi skal ikke kunne snakke åpent om død, liv eller avslutning enten det er en innfrielse av død eller selvvalgt?
Unnskyld, jeg trodde mennesker levde i 2018 nå.

Jeg lever i 2018.
Kanskje henger du litt etter og har ikke kommet lenger enn til 1996 sier du?
Kanskje henger du igjen på 80 tallet, og sier kontinuerlig; - alt var mye bedre før?
Tidvis sier jeg meg enig. Eller bruker om igjen setningen:
- i gamle dager, når Michael Jackson var svart! (og det ble ansett som u-rasistisk å si det høyt).

Kanskje burde jeg skrive om mennesker`s skam.
Alt det de skammer seg over.
For det er mye det.

De skammer seg over kroppen, utseendet, at de tjener mindre enn naboen eller at de er dårligere foreldre enn det de hadde selv. De skammer seg over lystene, fordi disse lystene ikke står brettet ut på VG og er offentlig godkjent.
De skammer seg over at de tenker annerledes, har egne meninger - men tørr ikke å si dem høyt.
De skammer seg over egen hjelpesløshet eller inkompetanse.
Eller kanskje burde jeg snakke om de som tror.
Mennesker som tror de gjør alt riktig, men som gjør alt feil.

Livet er ikke feilfritt.
Lever du et, er du jaggu en av unntakene, eller er et av disse såkalte bomullsbarna.
Du stikker ikke ut hånden, åpner munnen eller går med rak rygg mot en problemstilling du vil finne ut av eller ordne opp i, på egen hånd. Bomullsbarna lever gjennom foreldrene som ryggrad eller bein i nesen. De vet ikke at de har sin egen.

Kanskje burde jeg skrevet om kjærlighet.
For jeg har opplevd den en gang.
Kanskje burde jeg skrevet til mine kjærester og sagt; - unnskyld for at jeg løy.
I øyeblikket, tror jeg ikke at jeg løy, men i forhold til følelsesaspektet, så føles det slik nå.
Den kjærligheten blir jo minimal til sammenligning.
Jeg burde si unnskyld.
Kanskje dukker det opp en mulighet, eller kanskje elsker de selv nå.
Slik at de skjønner hva jeg mener.

Kanskje burde jeg snakke om menneskers åndelige latskap.
Alt vi skal gjøre, men ikke tar oss tid til fordi vi skal bare...
- vi skal bare, ditten og datten først, og glemmer innerst inne at vi hadde lyst til å lære oss flytende Islandsk eller Spansk, til vi faktisk får fingeren ut av der sola skinner når vi plukker blåbær, og endelig realiserer den drømmen om å pakke sekken og dra dit i minst et år.

Kanskje burde jeg skrevet om alle de bortkasta drømmene menneskene har.
Kanskje bør jeg skrive om alle unyttige dagdrømmer som slettes ikke har rot i virkeligheten. På dager og år, vi kaster bort med å drømme oss inn i fremtiden, men ikke innser at fremtiden er ikke her og nå.
Den har ikke kommet enda!

Kanskje burde jeg minne hvert enkelt menneske på at; - husk du skal dø.
DU SKAL DØ.
Tenk om vi dør i morgen, uten den samtalen, uten den gleden, uten det som var viktigst for oss å gjøre, føle eller være.

Jeg burde skrevet om alle menneskene som dør alene, uten noen hos seg.
Disse som ikke produserer barn, eller som har barn som er kjølige nok til ikke å ønske å være hos dem.
Eller til deg som kun er et menneske, noen begraver uten å sørge over deg.
Hva er vitsen i livet da? Fortell meg det du.
Jeg forstår det ikke.

Kanskje skal vi ikke forstå alt.
Kanskje er det bare slik at vi skal sørge for å formidle våre behov og ønsker til verden, slik at vår verden gjør alt den kan for å imøtekomme oss med dette vi trenger for å mette moral, hjerte, tanker eller godheten vår. Slik at den kan vokse og bli større, rausere eller enda mer inkluderende enn vi tror eller innbiller oss at vi egentlig er.

Når var sist gang du virkelig tilbød deg å være der for noen?

Mennesker`s skam, på andre vegne er den dårligste og svakeste egenskapen jeg vet om.
Den feigheten deler jeg ikke med deg på midten.
Hva andre tror og mener, er fortsatt bare andres tro og meninger.

Jeg mener at vi har blitt regulert nok i flere hundre år allerede, om vi skal la det fortsette.

Kanskje bør jeg avslutte og ikke skrive noe mer om mennesker.
Men mennesker er de fineste jeg vet om, så det er vanskelig å la det være.

Kanskje er jeg bare et menneske som mener alt for mye, alt for høyt og som har ryggrad nok til tre.
Kanskje går det rundt to stykker som ikke fikk sin egen, fordi jeg tok den fra dem.

Mennesker burde lære seg definisjon av frihet.
I mitt hode, er det å fristille seg fra; hva andre måtte mene, tenke eller tro.

Min frihet? Er egenkjærligheten til meg selv. Verdsettelse av de egenskapene jeg har, som medfører økt livskvalitet for både meg selv og andre.
Du burde prøve det.
Det er det som gir overflod i livet.
Mener jeg.

Men så er jeg bare et menneske da, tross alt.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar