Lilla Sofa

Før har jeg følt meg så stor, når jeg satte meg ned i den mørke lilla sofaen på venterommet.
Møbler laget for helsevesenet er ikke akkurat lagd for komfort, men ryggen på denne sofaen krummer seg rundt ryggen din, nesten omtrent som om den holder rundt deg litt, når du sitter der og venter på "din tur".

Det burde stått "nybegynner" på den.
Et lite diskrè skilt på veggen, hvor nykomlingene kunne sitte og bli klemt litt, når de bekymret og nervøs i forkant av første time, skulle starte veien inn i psykiatrisk helsevesen.

Jeg våknet litt over klokken 06 - og løp akutt til badet.
Angsten i magen, våknet før meg der den antageligvis hadde påbegynt omrokkeringer i mageområdet, siden jeg følte for å vrenge innsiden ut.
Jeg liker ikke denne angsten må jeg si.
Ikke aner jeg hvor den kommer fra heller.
Eller jo, den kommer fra alle tankene som aldri har sluppet ut før.

Siden jeg var oppe så tidlig, gikk jeg ut i slapsføret og fant en alt for tidlig buss.
Resepsjonisten lo mot meg, når jeg smilende proklamerte at jeg var så ivrig til dagens time at jeg møtte opp trettifem minutter før klokken ni.

Beina mine ruslet til venterommet og jeg forventet ikke å finne noen der.
Jeg satte meg midt i den lilla sofaen, som antageligvis er bred nok til å ta godt imot fire låvedører, av nordmørske kvinneromper.

Jeg følte meg så innmari liten der jeg satt.
Kunne nesten sverge på at rygglenet strakk seg opp over skuldrene mine og krummet seg enda litt mer enn før, bare for å trøste meg litt.

Det er ikke så mye å se på, i et slikt venterom.
Det de kaller "kunst" på veggen, lagd av en eller annen hvpu gruppe eller barnehage, henger sirlig dandert på den ene veggen og jeg får lyst på en røyk hver gang jeg gløtter den veien.
Det ser ut som flate, runde, askebegre, lagd av keramikk malt i sirlige, grusomme farger.
Jeg mener å ha sett den fargepaletten i fotoalbumet mitt, fra når jeg var nyfødt på slutten av sytti tallet.

Rett foran meg står en annen snodig sofa, men denne er ikke klar til å holde rundt ryggen din.
Jeg skjønner plutselig at det er sjelden noen sitter i den.
Ryggstøtten er alt for lav og ville antageligvis ha passet glimrende inn i en treårs avdeling i en barnehage. Jeg ser sammenhengen når jeg ser den gamle melkekassen med barnebøker som står dyttet inn i hjørnet, bak en depressiv yucca palme som slettes ikke minner hverken om grønn eller frodig, der de glisne brune bladene, klamrer seg til vinduet og regnet som pisker ned på utsiden.
Jorden dens er sprukket og tørr.
Jeg ser det fra utsikten min, midt i den lilla sofaen.

I venstre hjørne står en vann dispenser, koblet til strøm.
Du setter plastkoppen under, du vet - en slik hvit en du får og tisse i, hvis du skal ta en urinprøve hos legekontoret.
Når du har satt tissekoppen på plass, trykker du på varmt eller kaldt vann.
Den strålen som kommer da?
Er så minimal at du blir umiddelbart tissetrengt, selv om du nylig har latet vannet.
Jeg har ikke tatt tiden enda, men jeg bare vet jeg kommer til å gjøre det en gang.
At jeg starter stoppeklokka på mobiltelefonen min når jeg trykker inn den blå knappen for; kaldt vann.
Jeg vil tippe det tar to minutter for full tissekopp.
En og en halv desiliter.
På to minutter.

Jeg tisser fortere, enn det.

- den stakkars halvdøde yuccapalmen, tenkte jeg umiddelbart, rett etter at jeg hadde slått tissekoppen med det iskalde vannet over den.
Det eneste jeg greide å tenke på, var at jeg utsatte dens lidelser i noen uker til.
Hadde jeg stemt miljøpartiet, hadde jeg rykket den opp fra potten og lagt den til hvile i søppelbøtten. Eller smuglet den med meg hjem og gitt den faste rasjoner vann.
Det står nemlig en søppelbøtte, helt innerst i venstre hjørne, litt gjemt bak vann dispenseren.

Gjemt innerst i kroken står den, flunkende ren og pen for en ny dag.
Jeg tror ikke noen har lagt merke til den, for jeg har aldri sett noe søppel i den når jeg har hentet meg vann.
Koppene samles på bordene utover dagen og lokker grønnplantene med at de er halvfulle av flytende brun eller blank væske, der de grønne plantene henger trist med armene sine strekt utover lineoleumsgulvet som nesten kaster gjenskinn i øynene på deg, om sola skinner ute.

Det henger grønne panel lengder foran vinduene.
Det vil si; fire stykker fordelt på åtte vinduer.
Fire panel lengder med gusjgrønne farger, som minner mer om en forhekset skog, enn en spirende vår.
Om noen skulle finne på å snyte seg i dem, ville det ikke ha syntes.

Jeg kjenner jeg får lyst til å reise meg opp og stikke en pekefinger inn i dem, men heldigvis kom det noen andre som også skulle vente et kvarters tid.
Jeg er hellig overbevist om at de har hengt så lenge, at hvis jeg hadde dyttet pekefingeren min lett inn i dem?
Ville det vært hullmerker etter fingeren min.

Jeg vet jeg ikke ville ha greid å slutte, etter bare et lite dytt.
Jeg ville dyttet pekefingeren inn og ut, inn og ut, helt til de triste, stygge gardinene var fulle av smileys med horn i panna og hale der bak.

Så kunne jo alle ventende fått noe hyggelig å sett på, der de satt aldeles alene og følte seg særdeles liten, i en lilla sofa.