Det var vondt å rekke frem hånden.
Strekke den ut i luften, mot denne hånden som var på vei mot min.
En gutte-neve på noen og tjue år. Kanskje knapt tjue.
Det gjorde vondt i hjertet mitt.
Fordi hjertet mitt mente at han fortjente bedre.
Han sa bare navnet sitt.
- "Martin".
Blikket hans møtte mitt i et ørlite sekund og det jeg så der, gjorde det enda vondere.
Blikket hans la seg rett etter, flatt ut på gulvet der det søkte flukt fra noen som ser han.
Stakkars gutt.
Stakkars "Martin".
Hver kveld går han rundt. Prøver å finne seg til rette mens han venter.
Hver eneste dag venter han.
Fra han går ut døra på rommet sitt litt over klokken åtte på morgenen, til han legger seg litt etter klokken halv elleve om kvelden.
Venter.
Og venter litt til.
Han flykter inn i tv`n mens han venter.
Av og til sier han hei, men stort sett sier han ingenting.
Han ser såret ut.
Bærer alle følelsene sine på utsiden sin og det er vondt å se på.
Ryggen er like krummet, som om den skulle ha båret tungt gjennom et helt liv.
Men han er altså bare såvidt en mann.
Kanskje aller mest en liten, såret gutt.
På knapt tjue år.
Tålmodigheten hans er borte.
Kanskje var den strukket alt for langt når han kom.
Kanskje har han foreldre som har bedt han oppsøke hjelpen som aldri kom.
Kanskje tror folk flest at en psykiatrisk sengepost rommer hjelp, istedet for oppbevaring.
Problemet er bare at folk-flest, ikke vet.
De antar, eller tror.
Venting på hjelp som ikke kommer, vokser til en sår hjelpeløshet og håpløshet som legger seg tungt over den allerede krumme ryggen. Den henger seg fast i munnvikene hans slik at munnen peker nedover og får meg til å få enda mer vondt av han.
Stakkars gutt.
Stakkars "Martin".
Nå har han dratt hjem.
Pakket sakene sine og reist avgårde. Ut fra innleggelsen på sengeposten og inn i livet sitt.
Når jeg vinket mot det triste uttrykket som lå over ansiktet hans, var det eneste jeg tenkte på, at nå?
Leser jeg ikke Sunnmørsposten noe mer.
For jeg vil ikke lese: - "Martin" valgte å forlate oss.
Stakkars gutt.
Stakkars "Martin".
torsdag 30. august 2018
torsdag 23. august 2018
Tor
Tor er pensjonist.
Han er ikke av den høyeste av menn, men han er likevel så stor.
I både kroppen, tankene og hjertet sitt.
Kanskje han har blitt slik for å romme all godheten han bærer på.
Eller kanskje sorgene.
At kroppen har tilpasset seg innsiden hans.
Størrelsen på hjertet hans kanskje.
Blikket hans er like brunt som innsiden av jorden.
Nesten som om jorden fant frem den fineste fargen den har og vasket blikket hans i den, slik at fargen ble akkurat så varm som blikket til Tor.
Slik innsiden av jorden er.
For der er det varmt.
Hjertet hans er direktekoblet til dette brune blikket som varmer ditt når dere deler det.
Mange ganger har jeg lurt på hva som finnes på innsiden av dette blikket.
Hvilke tanker som skjuler seg bak det.
Du blir automatisk varm og trygg når du er i nærheten av Tor.
Jeg tror ikke han vet det selv, men det er presis varme og trygghet som fyller luften der Tor er.
En skulle tro luften flyttet seg, for å gjøre plass til han og hjertet hans som føles som om det henger på utsiden.
Kanskje bærer han det på utsiden av kroppen sin og gir den bort til andre.
Istedet for å pakke inn seg selv i denne rause og vennlige godheten.
Kanskje er det derfor han er her.
Blant oss andre på psykiatrisk.
Kanskje ligger rausheten utenpå og ikke tettpakket inni han som en beskyttelse mot verden.
Kanskje gir han bort alt det han trenger selv.
Tor er en mann du umiddelbart liker.
Du trenger ikke å gjøre stort annet enn å hvile blikket på han og ta imot neven han rekker deg mens dere bytter navn høyt i luften mellom dere, første gangen dere møtes.
Du trenger ikke å bli kjent med han. Du trenger ikke å snakke så mye med han.
Det holder lenge med å hvile blikket ditt i hans jordbrune.
For det føles, som å hvile.
Hadde han vært yngre, hadde jeg blitt umiddelbart tiltrukket. Fordi han er en magnet.
En magnet på godhet, eller for slike som meg som mangler det.
Som har så lyst til å kjenne på det.
La det velte inn fysisk gjennom kroppen gjennom et sett hender som holder rundt deg og lar deg føle deg trygg.
Tor henger høyt oppe i klatreveggen.
Han klatrer like lett som om han var en gutt på seks år, selv om kroppen slettes ikke ser ut til å være nært beslektet med en klatremus. Eller en seks år gammel gutt.
Men med svetteperler fint drysset over pannen sin, henger han der helt øverst i klatreveggen og lar oss som ser på, bli stille av beundring.
Overraskelsen uteblir, det er jo Tor.
Og Tor tar alt på strak arm.
Jeg holder på å bli kjent med en fyr som heter Tor.
Sårheten i blikket hans, føles som et speilbilde av min egen.
Jeg bare vet, at hvis Tor feller tårer, vil mine falle sammen med hans.
Det ville vært vondt å se smerten komme fra innsiden av hjertet hans og strekke seg ut over ansiktet hans.
Der smerten ville torturert han i noen minutter, før han greide å dytte smerten bort og inn i seg selv igjen.
Jeg vet om en fin fyr som heter Tor.
Vi er beslektet, han og jeg.
For vi har sår på innsiden vi ikke får satt plaster på.
Han er ikke av den høyeste av menn, men han er likevel så stor.
I både kroppen, tankene og hjertet sitt.
Kanskje han har blitt slik for å romme all godheten han bærer på.
Eller kanskje sorgene.
At kroppen har tilpasset seg innsiden hans.
Størrelsen på hjertet hans kanskje.
Blikket hans er like brunt som innsiden av jorden.
Nesten som om jorden fant frem den fineste fargen den har og vasket blikket hans i den, slik at fargen ble akkurat så varm som blikket til Tor.
Slik innsiden av jorden er.
For der er det varmt.
Hjertet hans er direktekoblet til dette brune blikket som varmer ditt når dere deler det.
Mange ganger har jeg lurt på hva som finnes på innsiden av dette blikket.
Hvilke tanker som skjuler seg bak det.
Du blir automatisk varm og trygg når du er i nærheten av Tor.
Jeg tror ikke han vet det selv, men det er presis varme og trygghet som fyller luften der Tor er.
En skulle tro luften flyttet seg, for å gjøre plass til han og hjertet hans som føles som om det henger på utsiden.
Kanskje bærer han det på utsiden av kroppen sin og gir den bort til andre.
Istedet for å pakke inn seg selv i denne rause og vennlige godheten.
Kanskje er det derfor han er her.
Blant oss andre på psykiatrisk.
Kanskje ligger rausheten utenpå og ikke tettpakket inni han som en beskyttelse mot verden.
Kanskje gir han bort alt det han trenger selv.
Tor er en mann du umiddelbart liker.
Du trenger ikke å gjøre stort annet enn å hvile blikket på han og ta imot neven han rekker deg mens dere bytter navn høyt i luften mellom dere, første gangen dere møtes.
Du trenger ikke å bli kjent med han. Du trenger ikke å snakke så mye med han.
Det holder lenge med å hvile blikket ditt i hans jordbrune.
For det føles, som å hvile.
Hadde han vært yngre, hadde jeg blitt umiddelbart tiltrukket. Fordi han er en magnet.
En magnet på godhet, eller for slike som meg som mangler det.
Som har så lyst til å kjenne på det.
La det velte inn fysisk gjennom kroppen gjennom et sett hender som holder rundt deg og lar deg føle deg trygg.
Tor henger høyt oppe i klatreveggen.
Han klatrer like lett som om han var en gutt på seks år, selv om kroppen slettes ikke ser ut til å være nært beslektet med en klatremus. Eller en seks år gammel gutt.
Men med svetteperler fint drysset over pannen sin, henger han der helt øverst i klatreveggen og lar oss som ser på, bli stille av beundring.
Overraskelsen uteblir, det er jo Tor.
Og Tor tar alt på strak arm.
Jeg holder på å bli kjent med en fyr som heter Tor.
Sårheten i blikket hans, føles som et speilbilde av min egen.
Jeg bare vet, at hvis Tor feller tårer, vil mine falle sammen med hans.
Det ville vært vondt å se smerten komme fra innsiden av hjertet hans og strekke seg ut over ansiktet hans.
Der smerten ville torturert han i noen minutter, før han greide å dytte smerten bort og inn i seg selv igjen.
Jeg vet om en fin fyr som heter Tor.
Vi er beslektet, han og jeg.
For vi har sår på innsiden vi ikke får satt plaster på.
onsdag 8. august 2018
Barnet
Jeg er førti en år.
Førtien.
Fire-en.
"Reidar" skulle skysse meg og "Emma" til Åse sykehus, der vi skulle tappes for litt blod. Reidar stiger inn i sjåførsetet og jeg og Emma, setter oss i baksetet.
Latteren triller ut av meg, der jeg føler meg som et barn som vet at det skal sitte i baksetet.
Emma ler hun også, mens Reidar lurer på om han kjører taxi.
Pirat-taxi, landet vi på der vi noen minutter etterpå, er fremme på sykehuset.
Reidar er godt vant, så han leder an inn i korridorene, der jeg og Emma henger på slep.
Det var ikke særlig vanskelig.
Altså, den monitoren en trykker på for å få seg en kølapp.
Problemet var bare at den var todelt.
Barn.
Voksen.
Emma trykker på voksen, får en kølapp og setter seg.
Reidar setter seg på motsatt side, og jeg?
Kjenner det klør i fingrene der jeg fortsatt stirrer på BARN - VOKSEN.
Hva skjer hvis jeg trykker på barn?
Jeg ser lappen til Emma er hvit.
Får jeg en rosa lapp hvis jeg trykker på barn?
Kommer det en "premie" ut av monitoren hvis jeg trykker på barn?
Jeg trykker på BARN.
En kjedelig hvit lapp med tallet 001 henger snart ut av maskinen.
- måtte du trykke på BARN? Sier Reidar. Han ser overrasket ut.
- Ja? Svar ærlig da mann, lurte du ikke på om det ville skje noe morsomt? Om det kom en fargerik lapp, eller en forskuddspremie for påfølgende blodprøve? Svarer jeg.
Reidar gjemmer det skjeggete ansiktet sitt bak neven sin og rister på hodet, noe som gjør situasjonen enda morsommere for meg.
For jeg syns det er kjempemorsomt dette, at mannen på anslagsvis femtifem, blir flau av at jeg trykte på feil knapp. Med vilje.
Straks piper det i lystavlen i taket og Emma forsvinner bortetter gangen hvor nummeret hennes lyser over døren.
Jeg venter i spenning.
Straks piper det i "barne-tavlen" i taket og nummer 001, lyser mot meg og Reidar med store, fine røde bokstaver.
Han ler litt, men bare litt.
Jeg syns fortsatt det er morsomt.
Et lite minutt etterpå, piper det på nytt.
Samme tall, 0 0 1, lyser opp i rødt og jeg ler.
Reidar er bare flau.
Et nytt lite minutt passerer og der åpenbarer en sykepleier seg.
- er det ingen barn her, spør hun.
Det eneste "barnet" er førtien år gammel og holder på å le seg ihjel, men greier å kontrollere det nok til å si:
- beklager, jeg trykte på feil knapp!
Smilende forsvinner sykepleieren med ord som;
- det er slikt som skjer.
Ikke før hun forsvinner bortetter ganger, bråsnur jeg på stolen ved siden av Reidar.
- ser du, det er "slikt som skjer"! Sier jeg smilende og med hender som slår ut, som om det er den mest naturlige ting å gjøre.
Jeg greier ikke å slutte å mene at situasjonen er morsom, der han er lettere rød i kinnene og er på nære nippet til å bryte ut i svette.
Nå piper det i "voksen-boksen" i taket og jeg reiser meg for å gå bort til riktig dør, hvor mitt nummer lyser over denne.
Sykepleieren som kom for å lete etter barnet, stikker hull i huden min og fyller de glassene hun skulle, før jeg smilende går tilbake til korridoren hvor Reidar og Emma venter.
Et lite blikk på kølapp-boksen var alt som skulle til, før Reidar hopper fremfor den, slår ut med hendene og sier;
- NEI! Du skal ikke trykke en gang til!
Det var faktisk ikke i tankene mine å trykke en gang til.
Hadde det kommet en rosa lapp, hadde jeg antageligvis trykt en gang til, for å se om den neste lappen ville være blå eller kanskje grønn. Det hadde jo vært litt kult, om hele regnbuen hadde hengt ut fra den maskinen.
Reidar venter på at vi skal bevege oss, slik at han kan følge oss ut av korridorer og ganger hvor vi mistet retningssansen etter syv skritt.
Femtifire skritt senere, er vi ute og setter oss inn i bilen.
Han kjører, og jeg og Emma setter oss i baksetet.
- home James! Sier jeg med hoven britisk aksent.
Emma ler og Reidar rister på hodet.
Jeg tror ikke han syns at min humor denne onsdagen var særlig morsom.
Jeg derimot, syns den var hysterisk festlig.
Mange timer senere, etter en hel dag i friluft på neset, skal vi hjemover og jeg sier;
- kan jeg gå runden rundt?
- klart det, svarer Reidar.
En ting at det var en fin tur, med bålkos, varmt vær og lyden av bølger og måseskrik. Men det var ikke derfor jeg ville gå motsatt vei av de andre.
For ikke før jeg er kommet tilbake inn i gangen hvor jeg tygger på et nyplukket eple, møter jeg Reidar.
Han stopper øyeblikkelig alle sine kroppsfunksjoner før han sperrer opp øynene, peker og sier:
- Eg skjønte det! Du skulle på epleslang du!!
- selvsagt skulle jeg på epleslang. Jeg spurte jo om du ville bli med. Det er ikke min "feil" at du er for gammel, svarte jeg i retning rommet mitt.
Det er da jeg hører rimelig tørt, på sunnmørs dialekt:
- du e itje ein og førti du veitdu, du e verre enn ongane du!
Neste gang jeg skal ta blodprøve på Åse sykehus, skal jeg trykke på BARN og sette meg ned og vente.
Om de sjekker "alder" via blodprøven, er jeg hellig overbevist om at jeg kvalifiserer.
Så skal jeg be om premie.
Den skal Reidar få.
Sammen med et ny-stjålet eple fra hagen til naboen.
Førtien.
Fire-en.
"Reidar" skulle skysse meg og "Emma" til Åse sykehus, der vi skulle tappes for litt blod. Reidar stiger inn i sjåførsetet og jeg og Emma, setter oss i baksetet.
Latteren triller ut av meg, der jeg føler meg som et barn som vet at det skal sitte i baksetet.
Emma ler hun også, mens Reidar lurer på om han kjører taxi.
Pirat-taxi, landet vi på der vi noen minutter etterpå, er fremme på sykehuset.
Reidar er godt vant, så han leder an inn i korridorene, der jeg og Emma henger på slep.
Det var ikke særlig vanskelig.
Altså, den monitoren en trykker på for å få seg en kølapp.
Problemet var bare at den var todelt.
Barn.
Voksen.
Emma trykker på voksen, får en kølapp og setter seg.
Reidar setter seg på motsatt side, og jeg?
Kjenner det klør i fingrene der jeg fortsatt stirrer på BARN - VOKSEN.
Hva skjer hvis jeg trykker på barn?
Jeg ser lappen til Emma er hvit.
Får jeg en rosa lapp hvis jeg trykker på barn?
Kommer det en "premie" ut av monitoren hvis jeg trykker på barn?
Jeg trykker på BARN.
En kjedelig hvit lapp med tallet 001 henger snart ut av maskinen.
- måtte du trykke på BARN? Sier Reidar. Han ser overrasket ut.
- Ja? Svar ærlig da mann, lurte du ikke på om det ville skje noe morsomt? Om det kom en fargerik lapp, eller en forskuddspremie for påfølgende blodprøve? Svarer jeg.
Reidar gjemmer det skjeggete ansiktet sitt bak neven sin og rister på hodet, noe som gjør situasjonen enda morsommere for meg.
For jeg syns det er kjempemorsomt dette, at mannen på anslagsvis femtifem, blir flau av at jeg trykte på feil knapp. Med vilje.
Straks piper det i lystavlen i taket og Emma forsvinner bortetter gangen hvor nummeret hennes lyser over døren.
Jeg venter i spenning.
Straks piper det i "barne-tavlen" i taket og nummer 001, lyser mot meg og Reidar med store, fine røde bokstaver.
Han ler litt, men bare litt.
Jeg syns fortsatt det er morsomt.
Et lite minutt etterpå, piper det på nytt.
Samme tall, 0 0 1, lyser opp i rødt og jeg ler.
Reidar er bare flau.
Et nytt lite minutt passerer og der åpenbarer en sykepleier seg.
- er det ingen barn her, spør hun.
Det eneste "barnet" er førtien år gammel og holder på å le seg ihjel, men greier å kontrollere det nok til å si:
- beklager, jeg trykte på feil knapp!
Smilende forsvinner sykepleieren med ord som;
- det er slikt som skjer.
Ikke før hun forsvinner bortetter ganger, bråsnur jeg på stolen ved siden av Reidar.
- ser du, det er "slikt som skjer"! Sier jeg smilende og med hender som slår ut, som om det er den mest naturlige ting å gjøre.
Jeg greier ikke å slutte å mene at situasjonen er morsom, der han er lettere rød i kinnene og er på nære nippet til å bryte ut i svette.
Nå piper det i "voksen-boksen" i taket og jeg reiser meg for å gå bort til riktig dør, hvor mitt nummer lyser over denne.
Sykepleieren som kom for å lete etter barnet, stikker hull i huden min og fyller de glassene hun skulle, før jeg smilende går tilbake til korridoren hvor Reidar og Emma venter.
Et lite blikk på kølapp-boksen var alt som skulle til, før Reidar hopper fremfor den, slår ut med hendene og sier;
- NEI! Du skal ikke trykke en gang til!
Det var faktisk ikke i tankene mine å trykke en gang til.
Hadde det kommet en rosa lapp, hadde jeg antageligvis trykt en gang til, for å se om den neste lappen ville være blå eller kanskje grønn. Det hadde jo vært litt kult, om hele regnbuen hadde hengt ut fra den maskinen.
Reidar venter på at vi skal bevege oss, slik at han kan følge oss ut av korridorer og ganger hvor vi mistet retningssansen etter syv skritt.
Femtifire skritt senere, er vi ute og setter oss inn i bilen.
Han kjører, og jeg og Emma setter oss i baksetet.
- home James! Sier jeg med hoven britisk aksent.
Emma ler og Reidar rister på hodet.
Jeg tror ikke han syns at min humor denne onsdagen var særlig morsom.
Jeg derimot, syns den var hysterisk festlig.
Mange timer senere, etter en hel dag i friluft på neset, skal vi hjemover og jeg sier;
- kan jeg gå runden rundt?
- klart det, svarer Reidar.
En ting at det var en fin tur, med bålkos, varmt vær og lyden av bølger og måseskrik. Men det var ikke derfor jeg ville gå motsatt vei av de andre.
For ikke før jeg er kommet tilbake inn i gangen hvor jeg tygger på et nyplukket eple, møter jeg Reidar.
Han stopper øyeblikkelig alle sine kroppsfunksjoner før han sperrer opp øynene, peker og sier:
- Eg skjønte det! Du skulle på epleslang du!!
- selvsagt skulle jeg på epleslang. Jeg spurte jo om du ville bli med. Det er ikke min "feil" at du er for gammel, svarte jeg i retning rommet mitt.
Det er da jeg hører rimelig tørt, på sunnmørs dialekt:
- du e itje ein og førti du veitdu, du e verre enn ongane du!
Neste gang jeg skal ta blodprøve på Åse sykehus, skal jeg trykke på BARN og sette meg ned og vente.
Om de sjekker "alder" via blodprøven, er jeg hellig overbevist om at jeg kvalifiserer.
Så skal jeg be om premie.
Den skal Reidar få.
Sammen med et ny-stjålet eple fra hagen til naboen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)