En tirsdag

Vanligvis, får jeg med meg salutten fra bautaen på Innlandet, når det fyres av en velkomst fra "krigens dager".
For slik er det, å være cruiseskip turist ved ankomst Kristiansund.
Jeg liker å tro, eller i det minste - tenke på, at de staute Amerikanere skjelver i buksene sine, når det smeller fra kanonen fra bautaen.
Det finnes jo ikke et folkeslag i verden som er så glad i krig, slik som Amerikanerne.
Likevel, tror jeg de mest skeptiske av dem, i et lite øyeblikk lurer på om de har kommet til en krigssone når det smeller rundt ørene på dem.

Det er lite som minner eller vitner om krig i Kristiansund.
Med mindre en ser godt etter, og finner de sterkeste individer som kriger for sin eller andres rett, på de merkeligste steder. For jeg sa jo ikke at det ikke begås urett.

Så hadde det seg altså slik, at jeg hadde et ærend på kaia, litt over ni.
Og der velter de ut av buken på cruiseskipet, disse Amerikanerne som vil ut for å betrakte en liten havneby i Norges land, kalt for Kristiansund.

Smilebåndet mitt har vært midlertidig ute av drift den siste tiden.
Det var visst noe kalt for livet, som kom og la seg mellom meg og dette smilebåndet.
Det viser seg, at det er ikke ryggmargsvæske eller muskler som gjør at ryggen min er rak.
Jeg tror det er et sterkt smilebånd som rekker helt ned i hælene, forankret usynlig ved siden av Akillesen.
For før jeg vet ordet av det, strekker det seg over ansiktet mitt som en lat katt strekker seg i solveggen.
Der krøller det seg rundt leppene mine og lokker de med seg oppover og inn i luften, slik de pleier.
Tankene hadde visst glemt livet i akkurat det øyeblikket, for det eneste de tenkte på når de så disse Amerikanerne?
Var; - eventyr!
Øynene koblet seg på umiddelbart, der de saumfarte mylderet av mennesker, slik blikket til en overivrig unge som hadde løpt fra oppdragelsen sin på dørstokken idet han eller hun løp hjemmefra.
Om jeg lyste opp i glede eller at det oset tre gram lykketroll, dyppet i et lite beger faenskap?
Det vet jeg ikke.
Jeg glemte naturligvis, å ta en selfie, slik i vitenskapens navn mener jeg.
Om det var det ene eller andre.

Det er jo ikke det at jeg ler så mye av andre mennesker.
Jeg ler jo helst av meg selv, og da gjerne høyt i tillegg. Alle vet jo forresten at det er sunt.
Dessuten tenker jeg på meg selv som en sterk bidrags faktor for den norske folkehelsa, siden alle vet at en god latter er smittsomt.
Jeg innrømmer, jeg håper å smitte så mange som mulig.

Ikke før denne åpenbaringen av folkehav veltet bortetter kaia og helt ufrivillig og uvitende følte seg i "slekt med måsan", kom jeg på et ærend inne på verdens hyggeligste butikk og fulgte etter føttene som tok meg dit.
Nå vet jeg ikke med deg, men jeg blir tiltrukket av disse glad-løkene som ekspediterer mennesker med en så hjertegodhet, varme og humor at det lyser troll hele veien.
Det er ekstremt tiltrekkende på mitt underernærte legeme om dagen.
Jeg aner forresten ikke hva dette kvinnemennesket heter.
En dag, skal jeg håndhilse, jeg lover.
Jeg skal strekke ut min labb, hvor hun rekker frem sin labb og vips, er vi på fornavn.
Nå er vi jo "bare" på hei-stadiet. Etterfulgt av en og en halv times latter, når jeg altså den oppmålte tiden i mellom jeg kom og når jeg gikk, luftet meg ut av senteret.

Med frokost fra Mega i hånden, går jeg bortover kaia, til disse som virkelig er i slekt med måsan, der de drikker iskald pils i varmen og skåler for livet.
- hælvete heiller, vi tar ein skål førr måsann å! Sier den ene, før han løfter ølboksen i været til måsen som flyr over hodene våre der vi sitter dandert på benkene som står på nedsiden av Rica.
Det var bare Elg som manglet, så hadde bilde vært komplett.
Han skulle selvsagt stå i bakgrunnen og spille bakgrunnsmusikk for filmen, som utspant seg på kaia.
Eller, inni hodet mitt.

For inni hodet mitt, var det skrekkelig gøy.
Innmari morsomt faktisk, der jeg kikket og observerte de lykkelige, de ikke så lykkelige, de ensomme, de trøtte, fete eller sprudlende; - here-I-am amerikanerne som knipset bilder av sundbåten, svabergindianere og klippfisk kjærringa.
Tenk deg fotoalbumet og forklaringen de gir sine barn og barnebarn, der du ser bildet av den gråsvarte klippfisk kjærringa i forkant av havnebassenget.
- hva er det, bestefar?
- tror det er ei tørka eller utstoppa fiske-dame fra Kristiansund, gutten min!

Den beste underholdningen i kunsten det er å betrakte, er jo å skru opp volumet inni ørene sine.
En kan ikke gå ut på en glovarm sommerdag, med hundretalls av amerikanere i all sin prakt, uten hørsel.

For de av oss, som sang "fantasi engelsk" før vi begynte på skolen, overasker vi amerikanere som snakker engelsk, som om de var de eneste menneskene i mils omkrets som gjorde det.
Vi nordmenn, som snakker engelsk bedre enn vi noen gang skriver nynorsk.

Det var ørenes feil.
Det var de som oppfattet samtalen mellom Herr og Fru Amerikaner. Eller var det Mam` og Sir.
Der denne amerikanske bestemoren, ektemaken eller patriarken sier:
- jeg "tror" at de som ikke har neglelakk på fingre og tær, er de fattige, mens de som er velstående, har det!
Herr Amerikaner ser oppgitt på sin kone og ut av rynken som legger seg kalvbeint på tvers over pannen hans, er det klart for meg som tilskuer, at tanker om for langvarig opphold i velstående "kår", har satt sine spor på fruen.

Hele fruen glitrer i gull. Fra innfatningen på brillene, via ørene som minner kraftig om øreflipper en ser på National Geographic, der de filmer stammekvinner ute på slettene i Afrika. Som et vitnesbyrd om at de har båret alt for mye vekt, over alt for lang tid og kapitulert til tyngdekraften, der de tungt og slapt henger ned mot moder jord.
Den rynkete halsen, slik vi husker den fra Ally McBeal, dinglet når hun snakket og gav inntrykk av å ha kapitulert for overmakten.
Nesten som om huden hadde mistet pusten og gitt opp, under hennes formaninger, forventninger eller en heller tvilsom sannhet om det som veltet opp av halsen hennes og videre ut av munnen. Denne "sannheten" hun trodde på.
Men altså ikke, hennes mann.

Jeg kikket ned på mine gressgrønne fingernegler og mine nakne tær.
Det var bare "lik-lappen" på stortåen som manglet.
Beviset, på om du har puls eller ikke.
Du skjønner, i mitt hode, er liksom dame føtter penest, når de strutter av strålende neglelakk.

Med tanke på at det ikke er lenge siden jeg endelig nådde ned til egne tær og ble venner med dem igjen etter en måned uten noen form for kjærleik eller stell, kom jeg liksom aldri så langt at jeg rakk å omlakkere dem.
Jeg fikk aldri tatt en "refill" av røde sommertær.
Så de er "naturell" altså.
Ingenting galt i det, det var bare at Fru Amerikaner, påpekte noe annet.

Herr Amerikaner hviler øynene sine på meg i samme øyeblikk og ser de grønne fingerneglene, før blikket vandrer sørover og lander på sommerbrune, velstelte, norske tær - uten - neglelakk.

Til min store glede, ser jeg mannen bli forundret.
Jeg kjenner oppriktigheten bobler over inni meg, der smilet deler ansiktet mitt i to.
Det er her jeg fortsatt velger å skylde på ørene.
Det var de som startet hele opplegget med og absolutt skal få med seg de mest idiotiske samtaler, mellom et komplett uskyldig ektepar fra "Junait`n".
Det er bare det, at det stikker et dypt og inderlig vennskap mellom ørene og hjernen min.
Det er så oppriktig og ekte, at hjernen har tenkt ut en fantastisk underholdende setning, før ørene i det hele tatt har hørt ferdig setningen som blir sagt.

Ikke før hjernen min har hatt noen mikrosekunder på seg, så jubler tungen inni munnen min og krøller seg slik den skal, der den kaster de engelske ordene ut av munnen min.

Hunndjevelen, - hun du vet, på høyre skulder?
Hun masserer pannebrasken min nå, slik at når hornene om et lite øyeblikk spretter ut av hodet mitt, skal jeg ikke lide.
Et sekund etterpå holder hun rundt dem med hver sin hånd, der hun står som et storøyd lykkelig barn full av forventning og skadefryd.
Hva skal jeg si. Hun er nå en gang bare slik.

Frøken Kjærleik, klasker seg i panna før hun ruller med øynene å går og legger seg bak venstre øre.
Hun vet det ikke er vits i å prøve å stoppe oss.
Godt er det, rekker jeg å tenke, før setningen faller.
Det vil si, begynnelsen av den.
La oss kalle det for starten.
Jeg stopper der, presis foran Herr Amerikaner før det faller ut av meg;
- you look confused, Sir?

Skammen, hvis en kan kalle det for det, legger seg flatt over ansiktet hans. Jeg ser han tenker
- oi, hun snakker visst engelsk.

Fru Amerikaner er opptatt i sine "sannheter" om oss Nordmenn, der hun snakker til sin mann som ikke dilter etter henne, men som står ved siden av mine nakne tær.
Ryggen hennes glir lenger og lenger unna, der Herr Amerikaner svarer brydd;
- beklager det, min kone "tror" hun kan fortelle hvem noen er eller hvilken del av samfunnet de tilhører, basert på hendene eller føttene deres.

Latteren velter ut av meg, bare for å lette på trykket, der den danser i vill og barnslig glede inni brystet mitt. Hunndjevelen hvisker meg opphisset i øret, hva jeg burde si eller ikke si.
Herr Amerikaner ler også, om en litt anstrengt, der vi begge to er tilskuere til fruen som fortsatt prater på inn og utpust til mannen, hun "tror" følger bak henne, lik en kuet hund.

- jeg syns du skal gi henne et svar, sier jeg plutselig.
- en norsk fasit.

Det er DA jeg ser det.
Det fandenivoldske blikket som gnistrer som lyn fra klar himmel, når det møter mitt.
For det er jo en gang slik, at vi "smådjevler" kjenner hverandre igjen når vi møtes.
Hva slags "transportmiddel" vi befinner oss i, spiller ingen rolle, for horn i panna? Kjenner jeg igjen når jeg ser dem, uansett om de tyter ut av skallen på Herr Amerikaner på anslagsvis syttifem år, eller en motpol på samme alder som meg selv.

Smilet hans er så blendahvitt der det lyser opp midt i den solbrune svisken han er, og akkurat da ser jeg rampen lyse ut av hele mannen. Det er nesten slik at alderdommen fordunster.
- what should I say, spør han.

Jeg greier ikke for alt i verden, å stoppe tankene mine, hunndjevelen eller tungen min, når jeg lener meg nærmere og han imøtekommer meg med øret sitt.
Stille sier jeg;
- well, excuse me Sir, but how`s the Missus`south of the belly? Totally "Woodstock" or like a newborn?

Jeg tror ikke at en Amerikaner noen sinne, har hatt så runde, store, øyne noen gang på kaia i Kristiansund.
Hunndjevelen klapper, der hun strålte omkapp med sola - og - vant!
Jeg aner ikke hvor det ekstreme blendahvite smilet kom ifra, men nå var det ikke lenger hans.
Det var mitt.
Antageligvis klorbleket på innsiden av lukkede lepper, den siste måneden.

Jeg elsker det neste som skjer.
Jeg har aldri hørt en Amerikaner flire så høyt, noen gang. Den stakkars mannen forsøker seg på en latter, men det var ikke det. Det var vræl, vridd opp i hulk, der rynkete hender tørker tårene som renner ut av øynene hans. I et lite sekund, vurderte Frøken Kjærleik og ringe en-en-tre, men det var før latteren vrælte ut av meg også, der Herr Amerikaner gråtende sier;
- WOODSTOCK?!? Der ørene og hjernen hans ikke spiller på lag, over en tanke han greier å fordøye uten å le seg ihjel.
- that`s singlehanded, the most insane sentence I`ve ever heard, ler han før han trekker pusten dypt for å prøve å få kontroll på "transportmiddelet" også kjent som kroppen.
Han lykkes ikke, for å si det slik.

Jeg tror vi deler filmen om  den nye betydningen av "Woodstock". Der vi ser flagrende hårpryd, gjerne med fletter og en vilkårlig Tusenfryd stukket innunder krøllene.
Filmen inni hodet mitt, konkluderer med at denne årgangsamerikaneren var en ganske kul type før han ble en eldre, kuet selskapshund.
Men hva vet jeg, kanskje er han fortsatt en kul type.
Bare litt slakk i skinnet.

- oh my god, sier han og prøver igjen.
- Woodstock, will never be the same again!
Latteren deles mellom en utspedd, solbrun Smølaværing og en Amerikaner på kaia.

Jeg rekker ikke å fullføre tankene inni hodet mitt.
Jeg opplever det nemlig ikke så ofte.
Telepati altså.
Der mine tanker, flyter ut av mitt hode, før det hopper inni et annet ett og vipps, der faller ordene mine ut av et annet menneskes munn.
Men det skjedde nå, akkurat når tungen min skulle til å krølle seg til amerikansk.
Han sier:
- Norwegian women obviously don`t "believe" in "woodstock", my dear. Han øver lattermildt på hva han skal si til sin kone.
- Over here, prosperity are measured by the size of theire bush!

Jeg står krokbøyd på kaia og griner, og jeg vet ikke hvem av oss som nesten tisser seg ut på grunn av latteren.
Jeg, eller han på anslagsvis syttifem.

Det er da Fru Amerikaner har passert Brasseriet og legger merke til mangelen på; - yes dear, som respons på den monotone samtalen hun har med seg selv. Hun snur seg og ser mannen sin legge armen sin over skulderen min, som en vennlig gest fra en smådjevel til en annen der vi fortsatt ler og tørker tårer på likt.

Han rekker meg hånden og jeg griper den, der hans fandenivoldske blikk, møter mitt.
- det var et privelegium å møte deg, sier han, der han tar med seg det blendahvite smilet til fruen som ser like streng ut, som hun ville gjort mot en hund som hadde luftet seg helt på egen hånd.

Jeg og Hunndjevelen har såvidt bakkekontakt bortetter kaia nå, der vi skal hjem og legge inn påfyll i kjøleskapet.
Vi krysser Kongens Plass og runder hjørnet på Folkets hus når smilet dytter mascara flekkete kinn opp i luften. For ved Byfossen sitter en amerikansk familie på rekke og rad, mens fotografen nærmest rygger seg ut i Langveien for best mulig vennskap med linsen sin og en forevigelse av øyeblikket.
Jeg stopper opp, som en ivrig blodfan venter på favorittbandet sitt skal gå på scenen.
Det føles likt også.
For hele kroppen bobler og prikker av iver og glede.
Forventningen er enorm, der en gammel kollega, Herr "Slager" kommer susende i sin elektriske rullestol.
Jeg vet hva som kommer til å skje, før det skjer.
Jeg kjenner øynene mine blir våte av latteren som enda ikke har rukket å forlate brystkassen min.

Jeg blunker, for å ikke gå glipp av det.
I det Herr "Slager" kjører full gass i tredje gir og har full spiker forbi de vel-danderte amerikanere, er det dette som til evig tid fester seg til linsen til fotografen:

Et blått understell av "ugjenkjennelig" art i et forrykende tempo, med en særdeles rakrygget Herr "Slager", hvor farten kaster håret hans bakover som rene Wella-reklamen og rynker til skjorten hans som fylles med luft så den buler på ryggen.
I bakgrunnen, sitter fem amerikanere på kanten av Byfossen med stivnede smil som slettes ikke ser humoren i det.

På andre siden av gaten, står jeg og ler høyere enn Byfossen og trafikk duren fra den evige strømmen av biler og busser som kjører forbi.

Herr "Slager" har allerede passert Nerparken når jeg leende, krysser for grønn mann i Langveien.
Jeg vrir opp øyevippene mine for siste rest av mascara og er straks hjemme.

Det går helt fint.
Det er jo bare en tirsdag.

Dagboken

- nå må du slutte, sier hun bekymret.
- hun tåler snart ikke mer, se på henne da?!
Den siste setningen ble sagt med varme og omsorg.

Frøken Kjærleik, satt på knær foran meg helt tett inntil, der jeg sitter ensom og alene i en gul stol i en liten, blomstrete stue.
Jeg hulker.
Tårene som renner fra øynene mine har lagd flekker på brystet på kjolen jeg har på.
Hadde den vært våt andre steder, skulle en tro jeg hadde løpt halvmaraton.
Eller i det minste; gått opp Kaibakken.

Jeg bryter ut i latter og smilet dynkes i tårer som renner fritt ut av de to blå.
Hadde det vært et rekordforsøk i antall - eller desiliter, hadde jeg kvalifisert til medalje.
Latteren, høres ikke ut som latter, der den blandes med denne dype, inderlige følelsen av glede.
Stolthet.
Det er en helt ny, type latter. En jeg aldri har sluppet ut før.
Kanskje har jeg aldri opplevd en så storslagen glede før heller.

Den er så mektig, der den brenner seg varm ut i fra brystet mitt til alle lemmer, der den til slutt legger seg øverst, i det ytterste hudlaget.
Jeg føler jeg gløder.

- husker du dagbøkene? spør Hunndjevelen sint.
- dette har du sørget for sjøl! - det er din feil!
Hun snøfter ut den siste setningen.

Jeg husker ikke sist gang jeg så Hunndjevelen. Hun som vokste opp på høyre skulder og var mitt livs beskytter.
Min eneste, beskytter. Denne delen av personligheten, som har de største ballene jeg vet om.
Om en kan beskrive henne slik.
Hun er ikke glad.
Hun er bekymret og teller kilometer i avstand.
Hun har riktignok ikke googlet det enda, men kjenner jeg henne rett? Kommer hun garantert til å gjøre det.
Antall mil, antall timer, antall nasjoner en må kjøre via for endelig destinasjon.
Destinasjon datter.
Hun kommer til å gnåle om det, hver eneste dag.

Hun ligner ikke lenger på seg selv.
Det oransje håret som gnistret lik flammer i et bål, har mistet piffen sin og bekledningen hennes er ganske normal, i forhold til det beinharde ytre jeg er vant til at hun er pakket inn i.

- hvor har du vært, hele denne tiden? Spør jeg.
Ordene mine, svir henne.
Jeg kjenner det, før de i det hele tatt faller ut av munnen min.

Hun stirrer lenge inn i mine blå, før hun viser det første tegn på svakhet jeg noen gang kan huske å ha sett i henne. Hun har aldri vært svak.
Hun har jo tross alt vært både ryggraden og beinet i nesa.
Men nå, husker jeg ikke sist jeg så eller kjente noe til henne.

Så smeller det plutselig fra henne;
- du hadde ikke bruk for meg lenger, så da måtte jeg dra min vei!
Hun bretter armene i kors og er rask med å snu ryggen til så snart ordene treffer ørene mine, men hun var ikke rask nok.
Jeg ser dem likevel.
Tårene hennes.
Disse som triller nedover hennes kinn, i takt med mine.

Stillheten i rommet blir smertefull.
En lidelse av tanker og erkjennelse av savn. Etter å være hel igjen.

Hun snufser, før hun brått snur seg og spør en gang til:
- husker du ikke de jævla dagbøkene, du?
- dette er bare DIN skyld!
Hun knekker nå.
Faller ned på knærne sine og løfter hendene opp til ansiktet sitt som hun gjemmer hulkene sine bak. Likevel, smyger de seg ut og inn i hjertet mitt.

Jeg husker dagbøkene.
Jeg husker det som det var i går.
Når alt for mange setninger som;
- æ kainn ikkje det æ mamma, fylte ørene mine.
Jeg tror jeg hater den setningen.

Jeg kan ikke 

Kanskje var det en forsinket trassalder som slo inn, for den kan jeg ikke erindre vi var plaget med.
Kanskje var den forsinket og kom nå, i ti - elleve års alder.

- Jo! Det kan du det! Svarte jeg.
- Du får ALDRI lov å påstå eller mene, eller tillate deg å tro noe annet, for da blir jeg rasende!
Gjerne etterfulgt av et snøft og markant sinne.
Det var antageligvis for sent allerede.
Med tanke på raseriet altså.

For det gjorde meg innstendig forbannet. At dette vakre pikebarnet skulle stå rett foran meg å påstå at hun ikke kunne, fikk til eller lot seg begrense av en tro, så innsnevret at den hører ikke til.
Det vil si; den tillates ikke her.
Ikke når vi deler blod! Hun er min-sin!
Glem det!

- du kan bli ALT du vil, du kan gjøre ALT du vil og du kan være ALT du vil være, ferdig snakka!
Diskusjonen endte der.
Antageligvis fordi jeg sydet og kokte i raseri som vellet opp i meg, hver eneste gang jeg kjente på min egen tro`s begrensninger.
For jeg hadde ingen.
Ingen tro.

Hele livet, var min tro på det jeg kunne gjøre, være eller bli - like magre som et sultende, døende dyr.
Det var så vidt at det var nok energi i de tankene, til neste puls slag.
Jeg hadde derfor ingen ønsker om at mitt barn, skulle trå i sin mors fotspor.

Når du stiller deg opp og forsøker å feie dem bort, så det ikke blir noen å følge... så må en trå sine egne.
Og slik begynte det.
Med denne evige diskusjonen;
- næhæi
- JOHO!
- næhæi
- JO, sa jeg!
Iblandet flere år med himling med øyne, sukking og stønning over sin mors stahet, eller påståelighet om du vil.

Jeg kjøpte en dagbok.
En stor en.
Hvor hver eneste dag, hadde dato og en hel side klar for å fylles med et sluttresultat, på hva hun ønsket seg.
Hun kikket takknemlig, men likevel litt dumt på meg, når hun åpnet den.
Hun har aldri kvalifisert til; - kjære dagbok.
Men så var den heller ikke tiltenkt noe slikt.

- i denne boka, skal du skrive ALT du ønsker deg. Du skal ikke ha noen hemninger, du skal ikke ha noen begrensninger, du skal skrive akkurat det du ønsker å ha, være eller oppnå i livet ditt, og slik blir det.
Hun stirrer på meg i noen sekunder, der jeg ser ordene mine fordøyes.
- alt æ vil ha?
- ALT du vil ha, svarer jeg. Og smiler.

Først er hun alvorlig, før fantasien hennes begynner å boble på innsiden av hodet hennes. Det står skrevet utenpå henne, fordi den gleden som velter ut av ansiktet som plutselig deler seg i to, et halvt over smilet og et halvt under smilet? Det er uimotståelig vakkert.

- så hvis æ vil fløtt te utlandet da, så kan æ skriv det å?
- ALT du vil, sier jeg og deler smilet hennes.

- du snik ikkje i den her boka, mamma! Hun er formanende nå.
- Jeg lover!! Ti kniver i hjertet og kors på halsen! Svarer jeg, der jeg korser og fekter ivrig med fantasikniven jeg stikker på ustrategiske plasser, langt i fra hjertet.
Du vet, leggen og fingertuppene og slikt.

Hun henter en penn fra penalhuset sitt og går på rommet.
- ikkje komma inn!
- neida, lille venn, jeg skal ikke forstyrre deg, sier jeg til ryggen hennes som forsvinner inn på rommet.

Jeg sitter i sofaen og lytter.
Det er nesten så gleden hennes høres ut i stua.
Av og til hører jeg henne le og jeg sitter der uten tv eller radio på og bare smiler over lydene, denne glade jenta, lager fra rommet sitt.

En time etterpå, kommer hun ut og smiler fra øre til øre før hun går på badet for å pusse tennene sine.
Etter å ha gitt meg en god natt klem, spør jeg:
- fikk du fylt en side i boken din, lille venn?
- ja, smiler hun med stjerner i de to blå.
- æ ska fløtt te Australia æ! svarer hun, før hun bråsnur på hælen og leier smilet sitt til sengs.

- husker du den klumpen du fikk i magen, den gangen? Kommer det skarpt fra Hunndjevelen.
- når skal jeg noen gang, greie å lære deg, en gang for alle, at klumper i magen er ensbetydende med FARE?
Hun nesten staver det, så tykkhodet og dum som jeg må være, siden jeg ikke skjønner det.
Hun sukker tungt der hun siger sammen og støtter hodet sitt med hendene, der hun har resignert sittende med beina i kors.
Hun ser gammel ut.

- du husker at setningen; - æ kainn ikkje, forsvant? Smiler jeg.
Litt på magisk vis, ble disse negative overbevisningene borte og erstattet med;
- æ kainn, alt æ vil å bestæmme mæ for?

Hunndjevelen smiler litt slakt nå. Hun nikker mot meg og Frøken Kjærleik og jeg vet ikke hvem av oss som gløder mest, av denne gleden som bobler helt fra innsiden og ut.
Med opphovne øyelokk og salt stripete kinn, sitter vi fortsatt i en gul stol, i en blomstrete stue.

Frøken Kjærleik`s latter bobler plutselig ut i rommet, når hun ler;
- dere skal være glad hun hater Edderkopper, for hvis ikke hadde hun faktisk flyttet til Australia!
- der er det mange giftige, kniser hun og veksler blikket sitt mellom meg og Hunndjevelen.
Hun smiler nå.
Hun også.

Et forvridd smil, dynket i grenseløse hulk og den rareste latter du kan tenke deg, deles derfor i tre deler.
Frøken Kjærleik ruller seg på venstre skulder i en glorete, blomstret bikini fra åtti tallet, der hun soler seg, - i tankene vel og merke - og når vi kikker på henne og lurer på hva slags karneval hun skal på, kvitrer hun bare:
- jammen, den er snart "in" igjen. - husker dere ikke sengekappen til Prins Philip fra Buckingham Palace, omsydd til genser?

Hunndjevelen lener seg mot halsen min på høyre side, der hun har tent seg en sigarillos hun er så snill å dele med meg. Etter en lang rekke magadrag, sender hun den til meg før jeg avbryter tankerekken hennes og sier:
- du har husarrest. - du får aldri forsvinne, noen gang igjen!

Hun svarer ikke. Sier ingen verdens ting.
Hun bare klemmer meg.
Slikt som hører sjeldenhetene til.
Djevler klemmer ikke, det er jo noe alle vet.

Så ringer telefonen.
Igjen.
Det vakre pikebarnet, er ikke lenger et pikebarn.
Hun har blitt en vakker kvinne på tjue, som ringer fra flyplassen etter å ha funnet gaten sin og er straks klar for boarding.
Vi snakker sammen mens dette pågår, før hun avslutningsvis sier:
- men vi snakkes da mamma, før du bynner å grin.
Jeg hører varmen i stemmen hennes, men den hjelper ikke på, for jeg griner allerede.
Igjen.

- jeg er så stolt av deg, lille venn, hulker jeg.
- æ veit det, mamma, svarer hun.
Vi utveksler kjærlighetserklæringer før vi legger på og hun finner flysetet sitt.

Jeg reiser meg opp, men vet egentlig ikke hvor jeg skal gjøre av meg, der jeg rastløs går til kjøkkenet og lurer på hva jeg skal gjøre.
Da hører jeg fra høyre skulder:
- det er "bare" fire-tusen-og-seksti-syv kilometer dit.
Fra venstre skulder, kommer det kjapt:
- og så er det nesten "bare" barnevennlige edderkopper der.

Det er ingenting annet å gjøre, enn å dumpe ned i nærmeste kjøkkenstol og hulkegrine litt til. Der denne rare lyden av latter, grining og en ekstrem stolthet, fosser ut av en mamma, som om et par timer?

Har en datter bosatt i Spania.