Bulk i plena

De står der i mørket.
En spredt liten flokk.
De står der enda.

Med armene sine stille strekt opp mot himmelen, der de prøver å fange luften som leker med dem.
Luften stryker seg som en kjælen katt mot dem, på gode dager.
På mer lunefulle dager eller riktig sagt; hissige dager, hender det luften bøyer og tøyer dem såpass, at en gren knekker og faller av.
Den lander ved stammen.
Akkurat der, ligger den knekte grenen øverst på bakken.
Der ligger den og kikker opp mot de andre grenene som står stille og later som ingenting, der de fortsatt strekker seg oppover og gjør det de skal.
De vokser.
Til tross for at de har mistet en gren.

Når jeg var elleve år gammel, vokste jeg så fort at jeg fikk mine første strekkmerker.
Jeg husker at de laget røde merker bak knærne mine, som for å markere begivenheten over det faktum at jeg vokste så fort, akkurat da, at huden min ble merket av det.
Flere kom til.
De la seg bak fotball leggene mine, for det var det alle sa at jeg hadde.
Stødige bein, var det ingen som sa noe om.
Eller evnen til å stå på dem, selv på lunefulle dager.
Det var fotball legger jeg hadde.
Jeg husker mamma bemerket det, når hun tok frem potetkniven og risset inn min økning av høyde, på dørkarmen inn til kjøkkenet.
- se her da, sa hun begeistret.
- ikke noe rart at du har voksesmerter, sa hun når min store økning i centimeter det året gjorde et hopp oppover dørkarmen.

For de vokste jeg opp med.
Smertene i beina og leggene.
Denne smerten, over å vokse seg stor og oppover i livet.
For det var vondt.

Men for noen, er det slik.

Kanskje står trærne i Nerparken bare og vokser i all stillhet.
Uten voksesmerter.
Vi hører ikke dem syte eller bære seg, urelevant til om luften stryker eller knekker dem.
De gjør det de skal.
De vokser.

Voksesmertene mine gav seg liksom aldri.
Denne smerten, flyttet seg bare fra innsiden av beina mine og inni hjertet mitt.
Eller tankene mine.
Eller hodet mitt.

Så jeg hadde ikke noe annet valg enn å bli min egen medisin for det.
For det finnes ingen tablettkur for slikt.
Visst finnes det magiske piller som sløver deg, men å reparere livet ditt?
Det gjør de i sannhet ikke.

Så jeg gjorde slik som trærne i Nerparken gjør.
Jeg ble stille.
Lenge.
Jeg strakk armene oppover og inn i livet.
Mitt liv.
Der lyttet jeg.

Jeg kvesset ørene, for først hørte jeg ingenting.
Eller kanskje hørte jeg alt for mye.

Tankekaos eller frustrasjon over tankekaos.
Så jeg ble stillere.
Stillere, enn før.

Helt til jeg trakk på smilebåndet.
For der, såvidt hørbar, hørte jeg lyden av meg selv.
Der hjertet mitt dunket sløvt og trygt inni midten på meg selv.

Slik forsvant voksesmertene.
Ikke fordi jeg var ferdig vokst, men fordi jeg nå hadde forstått hvordan vokse seg inn i livet.

At forsvaret, var borte.
At jeg kjører på reservetank.
At de tretti meter høye murene, med tre meters tykkelse - er historie.
Nå har jeg en bulk i plena.
En eneste, liten bulk i plena.
Snakk om forsvar.

Det er som å gå aller, aller først, naken - i 17 mai toget.
Hvor alle menneskene roper hurra og vifter med flaggene sine.

Hvor mye tåler du, sånn egentlig, da?

Når alt du har å forsvare deg med, er en eneste liten bulk.
I plena.

Klinkende klart!

Jeg vokste opp til en setning som falt inn i tankene mine, en natt i Haltbakkainn, etter at pappa hadde gått opp loftstrappa og funnet senga si, der jeg satt alene på kjøkkenet.

- en ting ska du ha klinkainnes klart færr dæ...
Og da var det alvor.
Det var ikke en setning som kom for moro skyld, men når nok var nok.
Eller kanskje når noen hadde tråkket tre skritt over den usynlige streken som heter respekt.
Når nok var mer enn nok, kom den setningen.
Og da var det ikke noe forhandlingskort.
Det var bare slik det var.
En helt normal Smøla-setning, enten levert av mor, besteforeldre eller tante/onkler.
Sa de;
- en ting ska du ha steika klinkainnes klart færr dæ, da var det best å innstille ørene sine på super-hørsel og så gå ut av huset så fort som overhodet mulig.
For da visste du at nå? NÅ - var det alvor.

Jeg hadde lyst til å si den setningen i kveld.
Ikke til pappa, men over telefon.
Men nå er det mange år siden jeg la bort Smøladialekta mi, så det ville kanskje virke litt falskt om jeg slo om til kav Smølaværing etter så mange år og leverte den.
Men inni hodet mitt, var det den som lå ytterst på tungespissen min.
Jeg valgte heller å legge på.

Jeg avsluttet samtalen.
Med å legge på.

Jeg tror, at når vi kommer til det punkt i livet hvor vår egen verdi eller menneskeverd er veid, målt og funnet meget i orden?
Så aksepterer vi kun minimale grenser med bullshit.
Vi tar ikke imot all verdens.
Spesielt ikke "all verdens" som ikke tilhører oss selv.
Andre menneskers oppgulp, det har jeg ikke lenger plass for.
Måtte de leve vel og lenge på sin pessimisme eller svartmaling av egne liv, men mitt liv får de virkelig ikke råderett til å gulpe sure oppstøt over.

Jeg tror det heter råderett over eget liv.
Og den råderetten, tilhører bare meg - og kun meg.

Så til deg, som føler for å gulpe hele den svarte, negative innsiden din over dine medmennesker;
- kjør på!

Men om du skulle ende opp i sofaen din alene, kveld etter kveld. Uten partner eller venner?
Så har du kanskje forklaringen på hvorfor.

For en ting ska du ha klinkainnes klart færr dæ; at ingen lika surmaga, pessimista som spyr om sæ med negativ skjit!

Sånn. Over til Jon Blund.

Smak av liv

Har du noen gang vært så utsultet på å strekke armene ut i verden, for å kjenne etter denne smaken av livet?

Har du noen sinne vært der, du?
At du vet hvordan det smaker?
Livet altså.

Vet du så hvordan smaken av håpløshet, smaker?
Har du båret smaken av lengsel etter død på tungen din?
Vet du hvordan den lengselen smaker?

Det gjør jeg.

Det er ikke slik at smaken av død plutselig velter opp av deg og legger seg på tungen din.
Den kryper ut av den svarte innsiden din, fra de mørkeste krokene, der håpløsheten bor.
For du kjenner kanskje til håpløshet? Eller har hørt eller lest om det?

Senk skuldrene nå min venn.
Vi snakker ikke om håpløshet som kan overmanne deg når dagen går på tverke, eller når eksamen forberedelsene ikke ble så konsentrert som du skulle ønske.
Vi snakker om denne dype håpløsheten som penetrerer røttene dine. Om du hadde hatt noen.
For mennesker har ikke røtter.
Men vi er i besittelse av en sjel.
Kall det energien vår.

Så hva? Tenker du kanskje.
Så hva, om hele sjelen, eller energien fylles av håpløshet?
Håpløshet ovenfor livet.
Disse pulsslagene som dundrer saktmodig eller godt hjulpet av adrenalin midt i brystkassene våre. Der hjertet vårt jobber kontinuerlig for å opprettholde livet.
Og tankene jobber på spreng for å samarbeide med håpløsheten vi føler inni oss.
Dette tunge.
Massive.
Som til slutt produserer en smak av lengsel. Til døden.
Dette evige, avsluttende.
Sluttstreken om du vil.
Håpløshet – hjerte, 1-0, bortesiger.

Jeg har mange ganger ønsket at jeg kunne la begge hender ta tak der, på midten av brystet mitt.
Slik at fingrene kunne bore seg innover i meg selv.
Så dypt ville de bore seg inn, slik at jeg kunne rive meg åpen og slippe håpløsheten ut.
La den velte ut av midten min og løftes opp og inn i en beksvart nattehimmel.
For den er nettopp det.
Beksvart.

- tenk positivt! Sier dem.
Disse «dem» det er snakk om, er selvsagt våre nærmeste.
Disse menneskene vi er beslektet med, eller de få vi slipper inn i vår lille og magre krets av venner.
For du skjønner, at ut av skyggene av håpløshet klatrer styggen på ryggen frem og forankres akkurat der. På ryggen din.

Den som gjør at du ikke trenger noen andre enn deg selv, til å ekskludere deg fra livet.
Denne «styggen» som er så innpakket i disse overdosene med sinne, frustrasjon, sorg, skuffelser eller hele liv med svik.
Det blir mange svik det.
Og mange år.

Kanskje er det slik, at de høye herrer – eller fruer, ikke går veien gjennom livet med styggen på ryggen. Men min styggen, har vært der så lenge jeg kan huske.
For det var aldri slik, at den meldte sin ankomst plutselig. Det var ikke en ringeklokke som ringte, for å gjøre oss oppmerksom på besøk ved døren.
Den har alltid vært der.
Der den hele tiden har blitt næret og matet gjennom andres ord og handlinger. Andres svik.
Andres inkompetanse.
At din oppvekst i denne boblen bestående av omsorgssvikt, overgrep og mobbing.
Til slutt gjør styggen på ryggen så du er overbevist. Om at du?
Fortjener ikke bedre.
Det er noe galt med deg.
Du er ikke «normal» eller verdifull du.
Du er et bortkastet liv.
Bortkastet menneske, om du vil.

Jeg kom til, som noens datter.
Jeg er noens mamma.
Jeg er søster, svigerinne og tante.
Jeg er noens bestevenn. Noen som har valgt meg, fordi jeg er meg.
Så kanskje er jeg verdt noe likevel?
Slik går livet framover. Eller, det hangler fremover der du er forknytt i fastlåst og gammel adferd basert på sinne og redsel.
Fordi alle du har hatt omsorg og tilknytning til? Har mishandlet hjertet ditt.
Tråkket på sjelen din.
Matet styggen på ryggen, til ryggen din luter fremover. Omtrent som at skuldrene dine blir vridd feil feil, der din høyre forsøker å nå din venstre. Bare for å ubevisst verne om livet ditt.
Dette som slår jevnt og trutt.
Lageret vårt.
Tilkoblingen vår til menneskeheten.
Nemlig hjertet.

Hvor selv-ekskluderende fra livet, blir vi til slutt?
Når kroppene våre ikke holder det ut lenger?
Når alle fluktruter er forsøkt?
Hvor flykter vi da?
Det er da psyken knekker. I øyeblikket kroppen legger seg ned og spiller død, bare slik at hjertet får konsentrert seg om å bruke nok energi på kun å slå.
Litt til.
Og enda litt til.

Styggen på ryggen er så massiv nå, at vi ser ikke sola på en skyfri himmel.
Vi går rundt som skamfulle, kuede hunder, med blikket låst i bakken. Der det flykter fra stygge blikk eller potensielle svik.
Vi tør ikke å koble oss på menneskeheten.
Så vi melder avbud.
Låser dørene.
Føler vi er en belastning, med en fot i graven og den andre på vei etter.

Jeg tok min første overdose, når jeg var fjorten år.
Jeg tok min siste, når jeg var trettisyv.
Og i de årene som har gått siden, har jeg stadig kjent smaken av lengsel mot døden, rulle seg på tungen min. Som et sug mot bevisst og endelig avslutning.
På dette årelange helvete, ensomheten og redsel for livet.
Alle følelsene mine.
De jeg ikke har turt å slippe løs, som er fanget på midten.

Tilfeldig, fant jeg et medikamentfritt behandlingstilbud på Vegsund DPS.
Jeg ble så positivt overrasket, jeg som tidligere ringte rundt til ti forskjellige sengeposter for å spørre dem dette:
- kan dere HJELPE meg?
Les; Hjelpe.

Ikke oppbevare meg.
Ikke medisinere meg.
Ikke døyve smertene mine.
Ikke legge styggen på ryggen i narkose, men hjelpe meg?

For dessverre består de fleste sengeposter innenfor psykiatrien av oppbevaring. Med en rikelig bufeet av medisiner og førtifem minutter psykolog per uke.

Klokken var halv tre natt til en Novembernatt, når jeg tilfeldigvis kom over en artikkel fra det medisinfrie tilbudet ved Vegsund.
Jeg ble så ivrig og oppglødd at jeg umiddelbart tok telefonen og ringte.
Halv tre, natt til søndag.
Jeg husker alle spørsmålene jeg hadde.
Jeg husker også styggen på ryggen som lo, hvor jeg ble nervøs og måtte påpeke at; - jeg er edru altså!
Det måtte liksom presiseres.

Det var ikke så lenge etterpå at min fastlege sendte henvisning via psykiatrisk poliklinikk i Kristiansund. Hvor resultatet medførte at jeg ble innkalt til en prøvedag på Vegsund.
Og fikk plass.

Gleden over tilbudet, fikk meg til å gråte bekker av glede.
Fordi plassen jeg hadde fått, gav meg en ny smak.
Smaken av håp.

Smaken av håp, kontra smaken av lengsel mot døden…
Blir som å gå fra en sultkatastrofe til en bufeet. Smaken av håp, får ansiktet ditt til å strekke på seg. Det vekker muskulaturen i det. Der kinnene krummer seg oppover og inn i luften, der det dytter munnvikene opp mot himmelen.
Der øynene dine krummer seg og lager varige spor av smil. Dette smilet som ikke har kommet fra innsiden din, der det nå er direktekoblet til håpet du kjenner ligger helt øverst, på midten din.
Dagene gikk ikke fort nok. Ikke ukene heller. Styggen på ryggen veltet ut skepsis, mens jeg? Tviholdt på håpet som hang fremme i fremtiden min.
Den fremtiden, disse åtte ukene på Vegsund var.
Dette håpet.
Om noe bedre. Lettere og lysere.
Enn beksvart håpløshet.

Sjette August var kofferten, sekken, styggen på ryggen og meg selv, på vei.
Styggen på ryggen hadde kledd på seg panservernet sitt, mens jeg? Glødet.
Av håp.
Av denne lette og forventningsfulle smaken.
Om en bedre fremtid.

Jeg pakket ut.
Flyttet inn.
Sto klar i første time, med hendene på brystet, klar til å rive det åpent og slippe faenskapet ut.
Og om mulig, redusere størrelsen til styggen på ryggen.

Styggen på ryggen burde fått en gullklokke.
Slik en mottar, disse få, som har arbeidet hardt og lojalt en hel mannsalder for samme bedrift.
For styggen på ryggen, hviler ikke på sine lauvbær. Han jobber jevnt og trutt, timer inn og ut, med lønn i form av egenhat. Mitt egenhat.
Jo mer hat, jo større blir han.
Jeg ender opp med selvekskludering.
Manglende evne eller mot, til tilknytning.
Står alltid utenfor.
Og kikker inn.

Plutselig føles det som om jeg er inne.
Jeg gikk inn, helt på egenhånd.
Det var ingen som fortalte meg om tilbudet. Det var ikke min fastlege som visste om det.
Men jeg.
Det var følelsen av å finne håp, akkurat den Novembernatta jeg tilfeldigvis fant det, via en link.

Så er jeg her.
På innsiden.
Deltar fullt, åpenhjertig og meget villig i mitt eget liv.
Her er jeg ikke på oppbevaring.
Her blir jeg ikke tilbudt en flukt fra virkeligheten.
Jeg går villig gjennom virkeligheten som var.
Fortiden min.
Dette livet, som har føltes så feil.
Siden jeg aldri kom rett ut av det.

De ukentlige nitti minutter ganger to, med psykologen, er ikke behandling.
I realiteten, er de en velsignelse.
Psyko edukasjonen forklarer.
Hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt.
Hvordan jeg har overlevd den katastrofen barndommen min var.
Den forklarer hvorfor all redsel, sinne, sorg og uforløst kjærlighet er lagret lag for lag på midten av kroppen min. Og det forklarer og gir en dyp innsikt og forståelse for, at jeg ikke har greid å endre kurs i livet mitt, alene.

Kunnskap gir makt, sier dem.
Styggen på ryggen krymper for hver dag innsikten og utsikten, innover i meg selv blir tilgjengelig. For det er slik det føles.
At jeg får grepet, eller tak i, tilgang på den jeg egentlig er.
Denne meg, jeg var ment til å bli.
Dette varme, godhjerta menneske med så mye omsorg og kjærlighet til andre.
Dette menneske som har så store behov, eller behov for å fylle dem.
Med andres godhet.
Dette med å koble seg til.
Menneskeheten.
Livet.

Det å grave i dypet av sjelen sin med terpapiformen ISDTP, er ikke som å snakke om og om igjen om de samme problemer.
Det er som å tømme beksvarte tjern fulle av sinne eller redsel ut av deg.
Når disse beksvarte, dype tjernene er borte, får du tilgang på innsjøer av sorg.
Forløsningen av denne skjulte og utilgjengelige sorgen, er så vond at den hulkes ut.
Ut av øynene dine, renner det en ustoppelig flom av tårer. Og ut av munnen din, faller disse dype umenneskelige og vonde hulkene, som vrenger seg opp og ut av brystet og strupen din.

En følelse av lykke fyller deg.
Ryggen din, er ikke lenger lut.
Der ryggraden stiller ubesvarte spørsmål, om hva som egentlig skjer nå?
Styggen på ryggen står ikke lenger stødig.
Klørne hans, sitter ikke lenger fast i kjøttet på skuldrene.
Og en dag, i uke seks, falt han av.

Han ligger der muligens enda.
Øverst på gulvet, utenfor døren til psykologen.
Hvor jeg går ut dørene, etter det som føles som en befrielse.
En ekstrem forløsning.
Førti minutters hulking.
Som sendte beina mine støtt inn i livet.
Forbi og gjennom eksistens.
Inn i livet.
Mitt.

Kråketærne rundt øynene, har paret seg nå.
For det er plutselig så mange av dem.
Hver morgen er de der, når jeg våkner.
Med et smil som dovent løfter seg opp mot luften som omfavner meg.
Ansiktet mitt gjenspeiler innsiden min.
Tilgangen på og til, meg selv.
Denne jeg ikke har greid å få tilgang til før.

Det kryper opp fra innsiden. Som om denne blir lettere og lettere, mer håndterlig og overkommelig for hver dag.
Innsiden min.
Som aldri har greid å håndtere vekten av min egen psyke før.

Nå har jeg den tilgjengelig.
Fordi jeg gjennom uker og timer, har jobbet og jobbet for å nå den.
Finne styrken min.
Finne meg selv.
Forkaste det gamle eller rydde plass.
Til det nye.
Til livet.

Det er en eksepsjonell stor forskjell mellom det å eksistere, og det å leve.
Når du eksisterer, flykter du fra alt og alle.
Når du lever, deltar du.

Det å få muligheten til å være oppdagelsesreisende inn i seg selv, er en velsignelse.
Og det utgjør en forskjell.
Mellom smaken av lengsel etter døden.
Og smaken på livet.

Kompetansen.
Hjertevarmen.
Kunnskapen.
Opplegget.
Inkluderingen.
Utfordringene.
Triggerne.
Omsorgen?
Til teamet vårt?
Er helt fantastisk.
De vever usynlige bånd mellom både pasientene og dem, som lar oss føle oss tilknyttet, men også delaktig i, vår egen suksesshistorie.
Kommer vi inn med frost i hjertene våre, tines vi litt og litt, helt til vi kjenner hjertevarmen både til dem og oss selv, øke kroppstemperaturen. Øker bevisstheten vår. Lar oss forkaste unødvendige tanker som tidligere har ridd oss, som smertefulle marer.

Jeg har to uker igjen av oppholdet mitt på Vegsund.
Men det er ikke slik, at jeg bare kjenner på forskjellene i meg selv.
Jeg er dem.
Jeg lever dem.

Når jeg møter mitt eget blikk i speilet, ser jeg ikke lenger et blikk dyppet i beksvart elendighet.
Jeg ser livsgleden.
Som vokser.
Jeg ser kjærligheten, helt nyforelsket.
Til meg selv.
For alt jeg ikke har hatt kapasitet eller evne til å se, før nå.

Jeg har et par innsjøer av sorg igjen, på midten min.
Men jeg vet at når disse blir forløst under de neste ukenes behandling? Vil de være borte.
For godt.
Det er det som er så fantastisk med ISTDP.
At det skaper en varig endring av innsiden.
Det er som å tømmes, øse for øse.
Til slutt blir det tomt.
Jeg kjenner inderlig på en barnslig men gledefylt forventning. Om alle gode ting i livet jeg kan fylle den tomheten med.
Jeg gleder meg til å leve mer.
I morgen.
Og så i overmorgen.

En tidligere psykolog hadde en poster på veggen sin med teksten; Memento Mori.
Det er latinsk og oversettes til; - husk du skal dø.
Dette satte seg fast i meg, som en bekreftelse på at det ville være helt greit.
Men ikke nå lenger.
Nå greier jeg ikke å tenke annet enn at man kan ikke dø, uten å ha levd.
For første gang i livet, skremmer tanker om døden meg.
Enda jeg har lengtet slik etter den.

Tankene som fyller hodet mitt, inneholder det jeg aldri har turt.
Det styggen på ryggen sa jeg ikke evnet å gjøre.
La meg bare si det slik; - jeg har ikke tenkt å gi styggen på ryggen, noen haikemulighet når jeg passerer han på vei inn til kontoret til psykologen i morgen tidlig.
Når jeg går enda bedre forankret inn i livet mitt, etter mine tildelte nitti minutter med forløsning av mitt private helvete?
Er jeg enda rakere i ryggen enn i dag.
Glimtet i øynene skal glimte litt mer, som om jeg endelig har nådd frem til lysbryteren, der det før var svart.
Det skal ikke bare kjennes at jeg er hjemme i meg selv.
Det skal også vises.
I blikket mitt.
Som møter ditt.
I stedet for å studere fottøyet ditt.
Jeg skal ikke lenger eksistere i en boble som består kun av meg og styggen på ryggen.
Jeg vil leve. Litt mer, for hver dag.

Det er noen mennesker som omtaler andre mennesker med deres bagasje, som noe de ikke vil omgås. Jeg har bestandig følt på dyptliggende sympati over denne bagasjen vi fikk.
Denne vi ikke har pakket selv.

Det jeg føler jeg har fått gjort på seks uker på Vegsund, er å pakket ut bagasjen min. Vrengt innsiden min og skylt den ren. Kastet det jeg ikke har behov for. Renset det som trengte rens og ryddet plass til meg selv.
Jeg ser med stor glede, frem til at jeg går ut fra Vegsund etter åtte ukers medikamentfri behandling og inn i livet mitt. Det å gå tilbake til «kun» å eksistere, er ikke et alternativ.
Det å være et voksent individ med så mange undertrykte og utsultede behov for menneskelig omgang eller kontakt, skaper et vakuum jeg har lyst til å fylle med gode ting.

Hvordan forklarer en så, alle disse endringene i ett menneskesinn, til sine mennesker? Eller til systemet? I et samfunn der det ligger en gammelmodig stigmatisering bak nettopp dette «skumle» og lite åpenhjertige, som altså er psykisk helse?
Hvordan forteller en, hvordan når en inn til de mennesker som ikke selv har smakt på håpløsthet? Hvordan finne de riktige ord, som er mektige nok til å åpne, eller de som er sårbare nok, til å utgjøre en forskjell for deres forståelse av meg?

Er det kun disse skjemaene om hvordan vi føler oss, som er relevant? Får vi uttrykt nok av endringene som skjer inni oss?
Det er jo ikke et direkte kryssbart felt or hvor vi markerer med et kryss, om vi bærer på styggen på ryggen eller om han har mistet grepet om oss.

Det å komme hit, være her og rive seg åpen i full delaktighet og samarbeid med de ansatte, er en reise som snart nærmer seg slutten.
Jeg har lært mer om min mentale helse og har fått en så markant økning i egen forståelse at bare det, vil være et verktøy som stiller meg sterkere og bedre rustet til å ta fatt på og leve, livet.

Alle de årene jeg mistet meg selv.
Alle dager og netter, jeg ikke falt til ro med mindre jeg flyktet inn i selvekskludering.
Er endelig over.
For nå står jeg i det.
Om det er sinne, som prikker meg på skulderen, så evner jeg å slippe det ut på en overkommelig og håndterbar måte, kontra det jeg gjorde før.
Å pakke det inn i meg selv, som næring til styggen på ryggen.

Kjenner jeg på skyld eller skam, skal jeg åpne hjertet mitt og håndtere det, både ovenfor meg selv men også om det skulle gjelde en annen.

Kjenner jeg på tilknytning og denne massive godheten? Denne varmen, som pulserer gjennom hvert hjerteslag hjertet slår, skal jeg dele den. Ikke lenger tviholde på den, eller stue den bort i redsel. Jeg har sånn behov for påfyll.
Av varme, tilkoblede blikk som møter mine.
Denne kjærligheten, dette lune, varme samholdet jeg ikke har, men vil ha.
Ikke har vel jeg, før nå, sett, smakt og lært – sammenhengen.
I hvor mye glede, tilhørighet og nytelse, en finner i det å være tilkoblet menneskeheten, i stedet for å flykte unna den, i redsel for mer belastning.

Hver kveld, kler jeg av meg klærne og legger meg naken under dyna. Slik jeg alltid gjør, uansett hvor jeg er.
Forskjellen er denne;
- forståelsen og viten om, at jeg aldri vil ende opp tilbake i gårsdagen, gjenleve fortiden om og om igjen, slik jeg har gjort før.

Bagasjen er pakket ut.
Den er lettere nå.
Jeg greier endelig å håndtere.
Det som jeg fikk.

Og det min venn, er styrke.
Mestring om du vil. Det å kvitte seg med og tømme ut, alle indre demoner.
Erstatte dem med smaken.
Smaken av liv.

Skuldre

Har du sett dem?
Disse skuldrene som krummer seg fremover, som for å forsøke å nå frem til hverandre.
Selv om det er fysisk umulig, virker det som at skuldrene våre prøver å strekke seg mot hverandre over brystet vårt.
Disse skuldrene som lener seg tungt fremover for å beskytte livet vårt som dunker varmt, fort eller sakte på venstre side av brystet vårt.
Nemlig hjertet.
Dette som vi sier vi føler kjærlighet med.
Knytter tilhørighet med.
Føler oss som en del av flokken med.

Når så du sist gang ett sett skuldre åpne seg opp og sluke deg i et jafs?
Hvor et par øyne møter dine, på vei inn i en omfavnelse som varmer deg inni, like mye som utenpå?
Var det ungen din? Kjæresten din? Mannen din?
Jeg håper kjæresten din har skuldre som åpner seg opp og sluker deg hel.
Som pakker armene sine rundt deg og lar deg kjenne deg elsket og trygg.

Sist gang jeg gikk inn i et sett åpne skuldre var skuldrene til svogeren min.
Han er en real, fin fyr.
Og så er han innmari god å klemme på, selv om jeg ikke klemmer han så ofte.
Men etter noen timer over midnatt, en lørdag i august, reiste jeg meg altså fra stolen jeg satt i og gikk rett inn i disse vidåpne skuldrene som klemte meg like godt som jeg klemte han.
Vi byttet litt kjærlighet, han og jeg, akkurat da.
Jeg sa det også. For å være sikker.
- jeg er glad i deg.
Og så svarte han;
- jeg er glad i deg også.

Så lå jeg der da, etter et voldtektsforsøk.
Av hjernen min.
Eller hjertet mitt.
I dette forsøket, jeg bedriver ukene mine med nå, når jeg er på Vegsund DPS.
Distrikts psykiatrisk senter altså.
Hvor jeg skal forsøke å kvitte meg med styggen på ryggen.
Eller fortidens sår. Disse som ble lagt lokk på og aldri fikk mulighet til å slippes ut eller gro.
Disse som aldri ble kjent på, men som ble dysset ned på alle mulige måter.
For å være "snill pike". Eller passe inn. Tilpasse meg omverdenen. Familien min. Kjærestene mine.
Det jeg "trodde" var livet mitt.
Ta hensyn. Være snill. Være tålmodig. Ikke si noe til noen.
Hvor pekefingeren ble lagt over leppene og strenge-blikket ble servert som i et stoppskilt som roper om at her kjører du mot kjøreretningen.

Psykologen greide å trenge seg innerst inn i sjelen.
Helt innerst bak alt det jeg innbiller meg at jeg er.
Dette rolige avbalanserte mennesket jeg trodde jeg hadde blitt, etter at jeg fikk forløst tretti år med sinne.
- jeg er aldri sint lenger, sa jeg når jeg kom.
- vi får se om det stemmer, svarte psykologen mildt.

For han er mild.
Der jeg setter meg på min pinnestol med to meter mellom våre knær, hvor han sitter på sin.
Jeg føler meg litt mer på bølgelengde, over noe så enkelt som at han sitter på en like ubehagelig stol som meg. Er det ikke rart, hvor skrudd jeg tenker.
Men han flytter seg like ofte, eller sjelden, som det jeg gjør.
Der vi vrir eller plasserer beina litt annerledes for å holde ut i nitti minutter.
Nitti minutter, to ganger i uka.

Han startet med å forsøke.
Å mane frem disse følelsene som har låst seg fast, helt innerst.
Denne uforløste sorgen, denne enorme redselen, dette bedøvde sinne som jeg ikke lenger har lyst eller ork til å bruke tiden min på. Det er ikke godt å være sint.
Det er ikke godt å være konstant lei seg heller.
Men det er jo det jeg er.
Lei, av å være lei meg.

Minuttene sneglet seg avgårde i det som virket som timer, der og da.
Der jeg sitter og kjenner det rykker litt i en fot.
Det rykker litt.
Og tre sekunder etterpå, er jeg avskrudd.
Føler ingenting.
Absolutt null.

Han irriterer med vilje nå.
Maser.
Og det virker.
Helt til han sier noe om "burde", ønske og vilje.
Da var det som om sola kom inn i rommet og traff steinansiktet som sprakk i solskinnet.

Raseriet fylte hele kroppen.
Det fosset opp gjennom beina, fylte hele overkroppen og plutselig veide jeg ingenting.
Fordi jeg var så kraftfull av dette sinne som endelig fikk lov til å komme opp.
Han guidet meg gjennom den horrible måten å bruke det opp på.
Hvordan denne terapiformen er laget slik at en maner frem de verst tenkelige fantasier som forløser det.
Og vips, så er det borte.

Fantasimennesket - som har fått gjennomgå dette sinne, ligger ubevegelig på gulvet.
- hvis du ser inn i disse øynene, hva ser du da?
For det er det det handler om.
Forestilling og forløsning.
Og det er da forløsningen kommer.
Skyldfølelsen.
Skammen.
Sorgen.
Kjærligheten.

Jeg sitter tungt i stolen og stirrer inn i disse fantasiøynene som er døde på gulvet.
Det er blodig og dødt.
Hovent og rødt.
Det er familie.
Hvor jeg kommer fra.

Hulkene mine fremstilles som umenneskelig.
Lyder jeg ikke er kjent med.
Eller som jeg ikke har hørt på mange, mange år.
Det blir feil å si at de fosset ut av munnen min.
Det hørtes mer ut som pining. Seige, tunge, hulk som gjorde vondt i hjertet mitt så jeg fysisk kjente det gjorde vondt.

Han sitter der bare nå.
Han betrakter.
Kameraet går.
Pasienten har en stor, våt flekk på genseren sin, over alle tårene som drypper ned fra ansiktet og lander øverst på brystkassen.
Denne pasienten, er altså meg.
Det er mine tårer.
Min smerte.
Min forløsning.
Min kjærlighet.

Ingen sier noen ting.
Jeg fokuserer fortsatt på scenen som nettopp utspant seg mellom oss to i rommet.
Dette fantasi-scenarioet som er morbid.
Dette livløse blikket jeg stirrer inn i, som ikke lenger er med meg.
Dette mennesket som er borte.

Jeg begynner på nytt igjen.
Øynene svømmer over, men jeg ser det klart likevel.
Inni hodet mitt, ligger hun der uten liv.
Og stirrer på meg.
Skyldfølelsen over det, bekrefter bare hvor stor kjærligheten min var.
Denne kjærligheten som aldri fikk nå frem. Som aldri ble mottatt.
Denne vi aldri delte mellom oss.
Og nå, er det for sent.

Hulkene river meg opp innvendig.
Det er hjertesorg på første klasse.
Denne sjeldne, ekte en ikke finner tilfeldig.
Men den som er begravd i dypet av den du er.
Ansiktet mitt vrir seg, omtrent som om disse tårene svir.
At de skal etse istykker huden min og etterlate det som ødelagt eller med varige mèn.
Men det er ikke ansiktet som lider av varige mèn.
Det er innsiden.
Hjertet.

Slik terapi, gjør faktisk fysisk vondt.
Det føles som at en har en stang inni hjertet som en vrir og vender på.
Slik at en kjenner hvor vondt det er.
Hjertet mitt feiler ingenting, men smerten det sender ut lar meg kjenne at det er tilstede.
At jeg er tilkoblet.
At jeg virker.

Han sier fortsatt ingenting og øynene mine tørker inn.
I det minste i ett lite øyeblikk.
Før de flommer over igjen, der jeg stirrer inn i disse døde, blå øynene og følelsene mine herjer på innsiden min og sloss innbyrdes for å være den som kommer ut av meg først.
- hun fortjente deg ikke, tenker jeg plutselig.
Og så begynte jeg å grine igjen.
Nye hulk fyller rommet og jeg tar meg selv i å nikke i takt med tankene mine.
- fortjente meg ikke.

Jeg ser på mannen som sitter mot meg.
Disse blå øynene som hviler seg i mine, der mine svømmer over på vei mot hans.
Og så sier jeg det.
- hun fortjente meg ikke.
- nei, hun gjorde ikke det, svarer han.

Minuttene raser avgårde og jeg kjenner smerten i hjertet ikke er vond lenger.
Det er bare godt.
Å lande akkurat der, i dypet av meg selv og kjenne etter.
Min verdi.
Hva jeg faktisk er.
At jeg teller.
At jeg er verdifull, som meg.

Jeg hulker litt til.
Når tilgangen til disse følelsene og tankene, endelig tar meg.
Når det endelig går opp for meg.
Jeg tror ikke jeg var en sjarmør, der ansiktet mitt fylles med hulk og smil samtidig, men jeg skal ha for innsatsen. Jeg landet på de siste hulkene og kjente på godheten.
Denne godheten som alltid har vært der.
Denne jeg har hatt så lenge jeg kan huske.
Denne godheten, som egentlig er ensbetydende med meg.

- jeg er ferdig nå, sier jeg og tørker ansiktet mitt.
Han smiler mot meg og jeg smiler tilbake.
Jeg er sliten.
Vet ikke om jeg mest lyst til å grine, eller om jeg har lyst til å juble.
Det er surrealistisk å føle det slik.
For jeg vet ikke om jeg har opplevd det noen gang før.

Jeg går ut døren, bortover korridoren og opp trappen.

Det eneste jeg kjenner på, er behovet for disse åpne skuldrene.
Disse jeg kan lene meg mot og klemme like godt som de klemmer meg.
Jeg finner en varm, godhjertet pleier og spør.
- kan jeg få en klem? Jeg har akutt behov for en klem.
Hun reiser seg smilende opp fra stolen hun sitter på og gir meg det hun tror er en klem.

Der og da, bedriver jeg opplæring og forteller henne hvordan.
Jeg demonstrerer.

Plutselig står to voksne damer, på en stue på Vegsund og klemmer.
Hoder senkes mot hverandres skuldre og sukkene faller tungt ut av brystet i ren nytelse.
Nytelse over å få lov. Eller kjenne etter.
Gleden i det.
Eller tilhørigheten som knyttes.
Eller gleden over å be om det.
Fortjene en.
Eller tørre.
Å be om en.
Kjenne disse skuldrene åpne opp og få lov til å lene seg inntil.
Og bare være til.

Stakkars

Det var vondt å rekke frem hånden.
Strekke den ut i luften, mot denne hånden som var på vei mot min.
En gutte-neve på noen og tjue år. Kanskje knapt tjue.
Det gjorde vondt i hjertet mitt.
Fordi hjertet mitt mente at han fortjente bedre.

Han sa bare navnet sitt.
- "Martin".
Blikket hans møtte mitt i et ørlite sekund og det jeg så der, gjorde det enda vondere.
Blikket hans la seg rett etter, flatt ut på gulvet der det søkte flukt fra noen som ser han.
Stakkars gutt.
Stakkars "Martin".

Hver kveld går han rundt. Prøver å finne seg til rette mens han venter.
Hver eneste dag venter han.
Fra han går ut døra på rommet sitt litt over klokken åtte på morgenen, til han legger seg litt etter klokken halv elleve om kvelden.
Venter.
Og venter litt til.

Han flykter inn i tv`n mens han venter.
Av og til sier han hei, men stort sett sier han ingenting.
Han ser såret ut.
Bærer alle følelsene sine på utsiden sin og det er vondt å se på.
Ryggen er like krummet, som om den skulle ha båret tungt gjennom et helt liv.
Men han er altså bare såvidt en mann.
Kanskje aller mest en liten, såret gutt.
På knapt tjue år.

Tålmodigheten hans er borte.
Kanskje var den strukket alt for langt når han kom.
Kanskje har han foreldre som har bedt han oppsøke hjelpen som aldri kom.
Kanskje tror folk flest at en psykiatrisk sengepost rommer hjelp, istedet for oppbevaring.
Problemet er bare at folk-flest, ikke vet.
De antar, eller tror.
Venting på hjelp som ikke kommer, vokser til en sår hjelpeløshet og håpløshet som legger seg tungt over den allerede krumme ryggen. Den henger seg fast i munnvikene hans slik at munnen peker nedover og får meg til å få enda mer vondt av han.
Stakkars gutt.
Stakkars "Martin".

Nå har han dratt hjem.
Pakket sakene sine og reist avgårde. Ut fra innleggelsen på sengeposten og inn i livet sitt.
Når jeg vinket mot det triste uttrykket som lå over ansiktet hans, var det eneste jeg tenkte på, at nå?
Leser jeg ikke Sunnmørsposten noe mer.

For jeg vil ikke lese: - "Martin" valgte å forlate oss.

Stakkars gutt.
Stakkars "Martin".

Tor

Tor er pensjonist.
Han er ikke av den høyeste av menn, men han er likevel så stor.
I både kroppen, tankene og hjertet sitt.
Kanskje han har blitt slik for å romme all godheten han bærer på.
Eller kanskje sorgene.
At kroppen har tilpasset seg innsiden hans.
Størrelsen på hjertet hans kanskje.

Blikket hans er like brunt som innsiden av jorden.
Nesten som om jorden fant frem den fineste fargen den har og vasket blikket hans i den, slik at fargen ble akkurat så varm som blikket til Tor.
Slik innsiden av jorden er.
For der er det varmt.

Hjertet hans er direktekoblet til dette brune blikket som varmer ditt når dere deler det.
Mange ganger har jeg lurt på hva som finnes på innsiden av dette blikket.
Hvilke tanker som skjuler seg bak det.

Du blir automatisk varm og trygg når du er i nærheten av Tor.
Jeg tror ikke han vet det selv, men det er presis varme og trygghet som fyller luften der Tor er.
En skulle tro luften flyttet seg, for å gjøre plass til han og hjertet hans som føles som om det henger på utsiden.
Kanskje bærer han det på utsiden av kroppen sin og gir den bort til andre.
Istedet for å pakke inn seg selv i denne rause og vennlige godheten.

Kanskje er det derfor han er her.
Blant oss andre på psykiatrisk.
Kanskje ligger rausheten utenpå og ikke tettpakket inni han som en beskyttelse mot verden.
Kanskje gir han bort alt det han trenger selv.

Tor er en  mann du umiddelbart liker.
Du trenger ikke å gjøre stort annet enn å hvile blikket på han og ta imot neven han rekker deg mens dere bytter navn høyt i luften mellom dere, første gangen dere møtes.
Du trenger ikke å bli kjent med han. Du trenger ikke å snakke så mye med han.
Det holder lenge med å hvile blikket ditt i hans jordbrune.
For det føles, som å hvile.
Hadde han vært yngre, hadde jeg blitt umiddelbart tiltrukket. Fordi han er en magnet.
En magnet på godhet, eller for slike som meg som mangler det.
Som har så lyst til å kjenne på det.
La det velte inn fysisk gjennom kroppen gjennom et sett hender som holder rundt deg og lar deg føle deg trygg.

Tor henger høyt oppe i klatreveggen.
Han klatrer like lett som om han var en gutt på seks år, selv om kroppen slettes ikke ser ut til å være nært beslektet med en klatremus. Eller en seks år gammel gutt.
Men med svetteperler fint drysset over pannen sin, henger han der helt øverst i klatreveggen og lar oss som ser på, bli stille av beundring.
Overraskelsen uteblir, det er jo Tor.
Og Tor tar alt på strak arm.

Jeg holder på å bli kjent med en fyr som heter Tor.
Sårheten i blikket hans, føles som et speilbilde av min egen.
Jeg bare vet, at hvis Tor feller tårer, vil mine falle sammen med hans.
Det ville vært vondt å se smerten komme fra innsiden av hjertet hans og strekke seg ut over ansiktet hans.
Der smerten ville torturert han i noen minutter, før han greide å dytte smerten bort og inn i seg selv igjen.

Jeg vet om en fin fyr som heter Tor.
Vi er beslektet, han og jeg.
For vi har sår på innsiden vi ikke får satt plaster på.

Barnet

Jeg er førti en år.

Førtien.

Fire-en.


"Reidar" skulle skysse meg og "Emma" til Åse sykehus, der vi skulle tappes for litt blod. Reidar stiger inn i sjåførsetet og jeg og Emma, setter oss i baksetet.
Latteren triller ut av meg, der jeg føler meg som et barn som vet at det skal sitte i baksetet.
Emma ler hun også, mens Reidar lurer på om han kjører taxi.
Pirat-taxi, landet vi på der vi noen minutter etterpå, er fremme på sykehuset.

Reidar er godt vant, så han leder an inn i korridorene, der jeg og Emma henger på slep.
Det var ikke særlig vanskelig.
Altså, den monitoren en trykker på for å få seg en kølapp.
Problemet var bare at den var todelt.

Barn.
Voksen.

Emma trykker på voksen, får en kølapp og setter seg.
Reidar setter seg på motsatt side, og jeg?
Kjenner det klør i fingrene der jeg fortsatt stirrer på BARN - VOKSEN.

Hva skjer hvis jeg trykker på barn?
Jeg ser lappen til Emma er hvit.
Får jeg en rosa lapp hvis jeg trykker på barn?
Kommer det en "premie" ut av monitoren hvis jeg trykker på barn?
Jeg trykker på BARN.
En kjedelig hvit lapp med tallet 001 henger snart ut av maskinen.

- måtte du trykke på BARN? Sier Reidar. Han ser overrasket ut.
- Ja? Svar ærlig da mann, lurte du ikke på om det ville skje noe morsomt? Om det kom en fargerik lapp, eller en forskuddspremie for påfølgende blodprøve? Svarer jeg.
Reidar gjemmer det skjeggete ansiktet sitt bak neven sin og rister på hodet, noe som gjør situasjonen enda morsommere for meg.
For jeg syns det er kjempemorsomt dette, at mannen på anslagsvis femtifem, blir flau av at jeg trykte på feil knapp. Med vilje.

Straks piper det i lystavlen i taket og Emma forsvinner bortetter gangen hvor nummeret hennes lyser over døren.
Jeg venter i spenning.
Straks piper det i "barne-tavlen" i taket og nummer 001, lyser mot meg og Reidar med store, fine røde bokstaver.
Han ler litt, men bare litt.
Jeg syns fortsatt det er morsomt.

Et lite minutt etterpå, piper det på nytt.
Samme tall, 0 0 1, lyser opp i rødt og jeg ler.
Reidar er bare flau.
Et nytt lite minutt passerer og der åpenbarer en sykepleier seg.
- er det ingen barn her, spør hun.

Det eneste "barnet" er førtien år gammel og holder på å le seg ihjel, men greier å kontrollere det nok til å si:
- beklager, jeg trykte på feil knapp!
Smilende forsvinner sykepleieren med ord som;
- det er slikt som skjer.

Ikke før hun forsvinner bortetter ganger, bråsnur jeg på stolen ved siden av Reidar.
- ser du, det er "slikt som skjer"! Sier jeg smilende og med hender som slår ut, som om det er den mest naturlige ting å gjøre.
Jeg greier ikke å slutte å mene at situasjonen er morsom, der han er lettere rød i kinnene og er på nære nippet til å bryte ut i svette.
Nå piper det i "voksen-boksen" i taket og jeg reiser meg for å gå bort til riktig dør, hvor mitt nummer lyser over denne.
Sykepleieren som kom for å lete etter barnet, stikker hull i huden min og fyller de glassene hun skulle, før jeg smilende går tilbake til korridoren hvor Reidar og Emma venter.

Et lite blikk på kølapp-boksen var alt som skulle til, før Reidar hopper fremfor den, slår ut med hendene og sier;
- NEI! Du skal ikke trykke en gang til!

Det var faktisk ikke i tankene mine å trykke en gang til.
Hadde det kommet en rosa lapp, hadde jeg antageligvis trykt en gang til, for å se om den neste lappen ville være blå eller kanskje grønn. Det hadde jo vært litt kult, om hele regnbuen hadde hengt ut fra den maskinen.

Reidar venter på at vi skal bevege oss, slik at han kan følge oss ut av korridorer og ganger hvor vi mistet retningssansen etter syv skritt.
Femtifire skritt senere, er vi ute og setter oss inn i bilen.
Han kjører, og jeg og Emma setter oss i baksetet.
- home James! Sier jeg med hoven britisk aksent.
Emma ler og Reidar rister på hodet.
Jeg tror ikke han syns at min humor denne onsdagen var særlig morsom.
Jeg derimot, syns den var hysterisk festlig.

Mange timer senere, etter en hel dag i friluft på neset, skal vi hjemover og jeg sier;
- kan jeg gå runden rundt?
- klart det, svarer Reidar.
En ting at det var en fin tur, med bålkos, varmt vær og lyden av bølger og måseskrik. Men det var ikke derfor jeg ville gå motsatt vei av de andre.

For ikke før jeg er kommet tilbake inn i gangen hvor jeg tygger på et nyplukket eple, møter jeg Reidar.

Han stopper øyeblikkelig alle sine kroppsfunksjoner før han sperrer opp øynene, peker og sier:
- Eg skjønte det! Du skulle på epleslang du!!
- selvsagt skulle jeg på epleslang. Jeg spurte jo om du ville bli med. Det er ikke min "feil" at du er for gammel, svarte jeg i retning rommet mitt.

Det er da jeg hører rimelig tørt, på sunnmørs dialekt:
- du e itje ein og førti du veitdu, du e verre enn ongane du!

Neste gang jeg skal ta blodprøve på Åse sykehus, skal jeg trykke på BARN og sette meg ned og vente.
Om de sjekker "alder" via blodprøven, er jeg hellig overbevist om at jeg kvalifiserer.
Så skal jeg be om premie.
Den skal Reidar få.
Sammen med et ny-stjålet eple fra hagen til naboen.

En tirsdag

Vanligvis, får jeg med meg salutten fra bautaen på Innlandet, når det fyres av en velkomst fra "krigens dager".
For slik er det, å være cruiseskip turist ved ankomst Kristiansund.
Jeg liker å tro, eller i det minste - tenke på, at de staute Amerikanere skjelver i buksene sine, når det smeller fra kanonen fra bautaen.
Det finnes jo ikke et folkeslag i verden som er så glad i krig, slik som Amerikanerne.
Likevel, tror jeg de mest skeptiske av dem, i et lite øyeblikk lurer på om de har kommet til en krigssone når det smeller rundt ørene på dem.

Det er lite som minner eller vitner om krig i Kristiansund.
Med mindre en ser godt etter, og finner de sterkeste individer som kriger for sin eller andres rett, på de merkeligste steder. For jeg sa jo ikke at det ikke begås urett.

Så hadde det seg altså slik, at jeg hadde et ærend på kaia, litt over ni.
Og der velter de ut av buken på cruiseskipet, disse Amerikanerne som vil ut for å betrakte en liten havneby i Norges land, kalt for Kristiansund.

Smilebåndet mitt har vært midlertidig ute av drift den siste tiden.
Det var visst noe kalt for livet, som kom og la seg mellom meg og dette smilebåndet.
Det viser seg, at det er ikke ryggmargsvæske eller muskler som gjør at ryggen min er rak.
Jeg tror det er et sterkt smilebånd som rekker helt ned i hælene, forankret usynlig ved siden av Akillesen.
For før jeg vet ordet av det, strekker det seg over ansiktet mitt som en lat katt strekker seg i solveggen.
Der krøller det seg rundt leppene mine og lokker de med seg oppover og inn i luften, slik de pleier.
Tankene hadde visst glemt livet i akkurat det øyeblikket, for det eneste de tenkte på når de så disse Amerikanerne?
Var; - eventyr!
Øynene koblet seg på umiddelbart, der de saumfarte mylderet av mennesker, slik blikket til en overivrig unge som hadde løpt fra oppdragelsen sin på dørstokken idet han eller hun løp hjemmefra.
Om jeg lyste opp i glede eller at det oset tre gram lykketroll, dyppet i et lite beger faenskap?
Det vet jeg ikke.
Jeg glemte naturligvis, å ta en selfie, slik i vitenskapens navn mener jeg.
Om det var det ene eller andre.

Det er jo ikke det at jeg ler så mye av andre mennesker.
Jeg ler jo helst av meg selv, og da gjerne høyt i tillegg. Alle vet jo forresten at det er sunt.
Dessuten tenker jeg på meg selv som en sterk bidrags faktor for den norske folkehelsa, siden alle vet at en god latter er smittsomt.
Jeg innrømmer, jeg håper å smitte så mange som mulig.

Ikke før denne åpenbaringen av folkehav veltet bortetter kaia og helt ufrivillig og uvitende følte seg i "slekt med måsan", kom jeg på et ærend inne på verdens hyggeligste butikk og fulgte etter føttene som tok meg dit.
Nå vet jeg ikke med deg, men jeg blir tiltrukket av disse glad-løkene som ekspediterer mennesker med en så hjertegodhet, varme og humor at det lyser troll hele veien.
Det er ekstremt tiltrekkende på mitt underernærte legeme om dagen.
Jeg aner forresten ikke hva dette kvinnemennesket heter.
En dag, skal jeg håndhilse, jeg lover.
Jeg skal strekke ut min labb, hvor hun rekker frem sin labb og vips, er vi på fornavn.
Nå er vi jo "bare" på hei-stadiet. Etterfulgt av en og en halv times latter, når jeg altså den oppmålte tiden i mellom jeg kom og når jeg gikk, luftet meg ut av senteret.

Med frokost fra Mega i hånden, går jeg bortover kaia, til disse som virkelig er i slekt med måsan, der de drikker iskald pils i varmen og skåler for livet.
- hælvete heiller, vi tar ein skål førr måsann å! Sier den ene, før han løfter ølboksen i været til måsen som flyr over hodene våre der vi sitter dandert på benkene som står på nedsiden av Rica.
Det var bare Elg som manglet, så hadde bilde vært komplett.
Han skulle selvsagt stå i bakgrunnen og spille bakgrunnsmusikk for filmen, som utspant seg på kaia.
Eller, inni hodet mitt.

For inni hodet mitt, var det skrekkelig gøy.
Innmari morsomt faktisk, der jeg kikket og observerte de lykkelige, de ikke så lykkelige, de ensomme, de trøtte, fete eller sprudlende; - here-I-am amerikanerne som knipset bilder av sundbåten, svabergindianere og klippfisk kjærringa.
Tenk deg fotoalbumet og forklaringen de gir sine barn og barnebarn, der du ser bildet av den gråsvarte klippfisk kjærringa i forkant av havnebassenget.
- hva er det, bestefar?
- tror det er ei tørka eller utstoppa fiske-dame fra Kristiansund, gutten min!

Den beste underholdningen i kunsten det er å betrakte, er jo å skru opp volumet inni ørene sine.
En kan ikke gå ut på en glovarm sommerdag, med hundretalls av amerikanere i all sin prakt, uten hørsel.

For de av oss, som sang "fantasi engelsk" før vi begynte på skolen, overasker vi amerikanere som snakker engelsk, som om de var de eneste menneskene i mils omkrets som gjorde det.
Vi nordmenn, som snakker engelsk bedre enn vi noen gang skriver nynorsk.

Det var ørenes feil.
Det var de som oppfattet samtalen mellom Herr og Fru Amerikaner. Eller var det Mam` og Sir.
Der denne amerikanske bestemoren, ektemaken eller patriarken sier:
- jeg "tror" at de som ikke har neglelakk på fingre og tær, er de fattige, mens de som er velstående, har det!
Herr Amerikaner ser oppgitt på sin kone og ut av rynken som legger seg kalvbeint på tvers over pannen hans, er det klart for meg som tilskuer, at tanker om for langvarig opphold i velstående "kår", har satt sine spor på fruen.

Hele fruen glitrer i gull. Fra innfatningen på brillene, via ørene som minner kraftig om øreflipper en ser på National Geographic, der de filmer stammekvinner ute på slettene i Afrika. Som et vitnesbyrd om at de har båret alt for mye vekt, over alt for lang tid og kapitulert til tyngdekraften, der de tungt og slapt henger ned mot moder jord.
Den rynkete halsen, slik vi husker den fra Ally McBeal, dinglet når hun snakket og gav inntrykk av å ha kapitulert for overmakten.
Nesten som om huden hadde mistet pusten og gitt opp, under hennes formaninger, forventninger eller en heller tvilsom sannhet om det som veltet opp av halsen hennes og videre ut av munnen. Denne "sannheten" hun trodde på.
Men altså ikke, hennes mann.

Jeg kikket ned på mine gressgrønne fingernegler og mine nakne tær.
Det var bare "lik-lappen" på stortåen som manglet.
Beviset, på om du har puls eller ikke.
Du skjønner, i mitt hode, er liksom dame føtter penest, når de strutter av strålende neglelakk.

Med tanke på at det ikke er lenge siden jeg endelig nådde ned til egne tær og ble venner med dem igjen etter en måned uten noen form for kjærleik eller stell, kom jeg liksom aldri så langt at jeg rakk å omlakkere dem.
Jeg fikk aldri tatt en "refill" av røde sommertær.
Så de er "naturell" altså.
Ingenting galt i det, det var bare at Fru Amerikaner, påpekte noe annet.

Herr Amerikaner hviler øynene sine på meg i samme øyeblikk og ser de grønne fingerneglene, før blikket vandrer sørover og lander på sommerbrune, velstelte, norske tær - uten - neglelakk.

Til min store glede, ser jeg mannen bli forundret.
Jeg kjenner oppriktigheten bobler over inni meg, der smilet deler ansiktet mitt i to.
Det er her jeg fortsatt velger å skylde på ørene.
Det var de som startet hele opplegget med og absolutt skal få med seg de mest idiotiske samtaler, mellom et komplett uskyldig ektepar fra "Junait`n".
Det er bare det, at det stikker et dypt og inderlig vennskap mellom ørene og hjernen min.
Det er så oppriktig og ekte, at hjernen har tenkt ut en fantastisk underholdende setning, før ørene i det hele tatt har hørt ferdig setningen som blir sagt.

Ikke før hjernen min har hatt noen mikrosekunder på seg, så jubler tungen inni munnen min og krøller seg slik den skal, der den kaster de engelske ordene ut av munnen min.

Hunndjevelen, - hun du vet, på høyre skulder?
Hun masserer pannebrasken min nå, slik at når hornene om et lite øyeblikk spretter ut av hodet mitt, skal jeg ikke lide.
Et sekund etterpå holder hun rundt dem med hver sin hånd, der hun står som et storøyd lykkelig barn full av forventning og skadefryd.
Hva skal jeg si. Hun er nå en gang bare slik.

Frøken Kjærleik, klasker seg i panna før hun ruller med øynene å går og legger seg bak venstre øre.
Hun vet det ikke er vits i å prøve å stoppe oss.
Godt er det, rekker jeg å tenke, før setningen faller.
Det vil si, begynnelsen av den.
La oss kalle det for starten.
Jeg stopper der, presis foran Herr Amerikaner før det faller ut av meg;
- you look confused, Sir?

Skammen, hvis en kan kalle det for det, legger seg flatt over ansiktet hans. Jeg ser han tenker
- oi, hun snakker visst engelsk.

Fru Amerikaner er opptatt i sine "sannheter" om oss Nordmenn, der hun snakker til sin mann som ikke dilter etter henne, men som står ved siden av mine nakne tær.
Ryggen hennes glir lenger og lenger unna, der Herr Amerikaner svarer brydd;
- beklager det, min kone "tror" hun kan fortelle hvem noen er eller hvilken del av samfunnet de tilhører, basert på hendene eller føttene deres.

Latteren velter ut av meg, bare for å lette på trykket, der den danser i vill og barnslig glede inni brystet mitt. Hunndjevelen hvisker meg opphisset i øret, hva jeg burde si eller ikke si.
Herr Amerikaner ler også, om en litt anstrengt, der vi begge to er tilskuere til fruen som fortsatt prater på inn og utpust til mannen, hun "tror" følger bak henne, lik en kuet hund.

- jeg syns du skal gi henne et svar, sier jeg plutselig.
- en norsk fasit.

Det er DA jeg ser det.
Det fandenivoldske blikket som gnistrer som lyn fra klar himmel, når det møter mitt.
For det er jo en gang slik, at vi "smådjevler" kjenner hverandre igjen når vi møtes.
Hva slags "transportmiddel" vi befinner oss i, spiller ingen rolle, for horn i panna? Kjenner jeg igjen når jeg ser dem, uansett om de tyter ut av skallen på Herr Amerikaner på anslagsvis syttifem år, eller en motpol på samme alder som meg selv.

Smilet hans er så blendahvitt der det lyser opp midt i den solbrune svisken han er, og akkurat da ser jeg rampen lyse ut av hele mannen. Det er nesten slik at alderdommen fordunster.
- what should I say, spør han.

Jeg greier ikke for alt i verden, å stoppe tankene mine, hunndjevelen eller tungen min, når jeg lener meg nærmere og han imøtekommer meg med øret sitt.
Stille sier jeg;
- well, excuse me Sir, but how`s the Missus`south of the belly? Totally "Woodstock" or like a newborn?

Jeg tror ikke at en Amerikaner noen sinne, har hatt så runde, store, øyne noen gang på kaia i Kristiansund.
Hunndjevelen klapper, der hun strålte omkapp med sola - og - vant!
Jeg aner ikke hvor det ekstreme blendahvite smilet kom ifra, men nå var det ikke lenger hans.
Det var mitt.
Antageligvis klorbleket på innsiden av lukkede lepper, den siste måneden.

Jeg elsker det neste som skjer.
Jeg har aldri hørt en Amerikaner flire så høyt, noen gang. Den stakkars mannen forsøker seg på en latter, men det var ikke det. Det var vræl, vridd opp i hulk, der rynkete hender tørker tårene som renner ut av øynene hans. I et lite sekund, vurderte Frøken Kjærleik og ringe en-en-tre, men det var før latteren vrælte ut av meg også, der Herr Amerikaner gråtende sier;
- WOODSTOCK?!? Der ørene og hjernen hans ikke spiller på lag, over en tanke han greier å fordøye uten å le seg ihjel.
- that`s singlehanded, the most insane sentence I`ve ever heard, ler han før han trekker pusten dypt for å prøve å få kontroll på "transportmiddelet" også kjent som kroppen.
Han lykkes ikke, for å si det slik.

Jeg tror vi deler filmen om  den nye betydningen av "Woodstock". Der vi ser flagrende hårpryd, gjerne med fletter og en vilkårlig Tusenfryd stukket innunder krøllene.
Filmen inni hodet mitt, konkluderer med at denne årgangsamerikaneren var en ganske kul type før han ble en eldre, kuet selskapshund.
Men hva vet jeg, kanskje er han fortsatt en kul type.
Bare litt slakk i skinnet.

- oh my god, sier han og prøver igjen.
- Woodstock, will never be the same again!
Latteren deles mellom en utspedd, solbrun Smølaværing og en Amerikaner på kaia.

Jeg rekker ikke å fullføre tankene inni hodet mitt.
Jeg opplever det nemlig ikke så ofte.
Telepati altså.
Der mine tanker, flyter ut av mitt hode, før det hopper inni et annet ett og vipps, der faller ordene mine ut av et annet menneskes munn.
Men det skjedde nå, akkurat når tungen min skulle til å krølle seg til amerikansk.
Han sier:
- Norwegian women obviously don`t "believe" in "woodstock", my dear. Han øver lattermildt på hva han skal si til sin kone.
- Over here, prosperity are measured by the size of theire bush!

Jeg står krokbøyd på kaia og griner, og jeg vet ikke hvem av oss som nesten tisser seg ut på grunn av latteren.
Jeg, eller han på anslagsvis syttifem.

Det er da Fru Amerikaner har passert Brasseriet og legger merke til mangelen på; - yes dear, som respons på den monotone samtalen hun har med seg selv. Hun snur seg og ser mannen sin legge armen sin over skulderen min, som en vennlig gest fra en smådjevel til en annen der vi fortsatt ler og tørker tårer på likt.

Han rekker meg hånden og jeg griper den, der hans fandenivoldske blikk, møter mitt.
- det var et privelegium å møte deg, sier han, der han tar med seg det blendahvite smilet til fruen som ser like streng ut, som hun ville gjort mot en hund som hadde luftet seg helt på egen hånd.

Jeg og Hunndjevelen har såvidt bakkekontakt bortetter kaia nå, der vi skal hjem og legge inn påfyll i kjøleskapet.
Vi krysser Kongens Plass og runder hjørnet på Folkets hus når smilet dytter mascara flekkete kinn opp i luften. For ved Byfossen sitter en amerikansk familie på rekke og rad, mens fotografen nærmest rygger seg ut i Langveien for best mulig vennskap med linsen sin og en forevigelse av øyeblikket.
Jeg stopper opp, som en ivrig blodfan venter på favorittbandet sitt skal gå på scenen.
Det føles likt også.
For hele kroppen bobler og prikker av iver og glede.
Forventningen er enorm, der en gammel kollega, Herr "Slager" kommer susende i sin elektriske rullestol.
Jeg vet hva som kommer til å skje, før det skjer.
Jeg kjenner øynene mine blir våte av latteren som enda ikke har rukket å forlate brystkassen min.

Jeg blunker, for å ikke gå glipp av det.
I det Herr "Slager" kjører full gass i tredje gir og har full spiker forbi de vel-danderte amerikanere, er det dette som til evig tid fester seg til linsen til fotografen:

Et blått understell av "ugjenkjennelig" art i et forrykende tempo, med en særdeles rakrygget Herr "Slager", hvor farten kaster håret hans bakover som rene Wella-reklamen og rynker til skjorten hans som fylles med luft så den buler på ryggen.
I bakgrunnen, sitter fem amerikanere på kanten av Byfossen med stivnede smil som slettes ikke ser humoren i det.

På andre siden av gaten, står jeg og ler høyere enn Byfossen og trafikk duren fra den evige strømmen av biler og busser som kjører forbi.

Herr "Slager" har allerede passert Nerparken når jeg leende, krysser for grønn mann i Langveien.
Jeg vrir opp øyevippene mine for siste rest av mascara og er straks hjemme.

Det går helt fint.
Det er jo bare en tirsdag.

Dagboken

- nå må du slutte, sier hun bekymret.
- hun tåler snart ikke mer, se på henne da?!
Den siste setningen ble sagt med varme og omsorg.

Frøken Kjærleik, satt på knær foran meg helt tett inntil, der jeg sitter ensom og alene i en gul stol i en liten, blomstrete stue.
Jeg hulker.
Tårene som renner fra øynene mine har lagd flekker på brystet på kjolen jeg har på.
Hadde den vært våt andre steder, skulle en tro jeg hadde løpt halvmaraton.
Eller i det minste; gått opp Kaibakken.

Jeg bryter ut i latter og smilet dynkes i tårer som renner fritt ut av de to blå.
Hadde det vært et rekordforsøk i antall - eller desiliter, hadde jeg kvalifisert til medalje.
Latteren, høres ikke ut som latter, der den blandes med denne dype, inderlige følelsen av glede.
Stolthet.
Det er en helt ny, type latter. En jeg aldri har sluppet ut før.
Kanskje har jeg aldri opplevd en så storslagen glede før heller.

Den er så mektig, der den brenner seg varm ut i fra brystet mitt til alle lemmer, der den til slutt legger seg øverst, i det ytterste hudlaget.
Jeg føler jeg gløder.

- husker du dagbøkene? spør Hunndjevelen sint.
- dette har du sørget for sjøl! - det er din feil!
Hun snøfter ut den siste setningen.

Jeg husker ikke sist gang jeg så Hunndjevelen. Hun som vokste opp på høyre skulder og var mitt livs beskytter.
Min eneste, beskytter. Denne delen av personligheten, som har de største ballene jeg vet om.
Om en kan beskrive henne slik.
Hun er ikke glad.
Hun er bekymret og teller kilometer i avstand.
Hun har riktignok ikke googlet det enda, men kjenner jeg henne rett? Kommer hun garantert til å gjøre det.
Antall mil, antall timer, antall nasjoner en må kjøre via for endelig destinasjon.
Destinasjon datter.
Hun kommer til å gnåle om det, hver eneste dag.

Hun ligner ikke lenger på seg selv.
Det oransje håret som gnistret lik flammer i et bål, har mistet piffen sin og bekledningen hennes er ganske normal, i forhold til det beinharde ytre jeg er vant til at hun er pakket inn i.

- hvor har du vært, hele denne tiden? Spør jeg.
Ordene mine, svir henne.
Jeg kjenner det, før de i det hele tatt faller ut av munnen min.

Hun stirrer lenge inn i mine blå, før hun viser det første tegn på svakhet jeg noen gang kan huske å ha sett i henne. Hun har aldri vært svak.
Hun har jo tross alt vært både ryggraden og beinet i nesa.
Men nå, husker jeg ikke sist jeg så eller kjente noe til henne.

Så smeller det plutselig fra henne;
- du hadde ikke bruk for meg lenger, så da måtte jeg dra min vei!
Hun bretter armene i kors og er rask med å snu ryggen til så snart ordene treffer ørene mine, men hun var ikke rask nok.
Jeg ser dem likevel.
Tårene hennes.
Disse som triller nedover hennes kinn, i takt med mine.

Stillheten i rommet blir smertefull.
En lidelse av tanker og erkjennelse av savn. Etter å være hel igjen.

Hun snufser, før hun brått snur seg og spør en gang til:
- husker du ikke de jævla dagbøkene, du?
- dette er bare DIN skyld!
Hun knekker nå.
Faller ned på knærne sine og løfter hendene opp til ansiktet sitt som hun gjemmer hulkene sine bak. Likevel, smyger de seg ut og inn i hjertet mitt.

Jeg husker dagbøkene.
Jeg husker det som det var i går.
Når alt for mange setninger som;
- æ kainn ikkje det æ mamma, fylte ørene mine.
Jeg tror jeg hater den setningen.

Jeg kan ikke 

Kanskje var det en forsinket trassalder som slo inn, for den kan jeg ikke erindre vi var plaget med.
Kanskje var den forsinket og kom nå, i ti - elleve års alder.

- Jo! Det kan du det! Svarte jeg.
- Du får ALDRI lov å påstå eller mene, eller tillate deg å tro noe annet, for da blir jeg rasende!
Gjerne etterfulgt av et snøft og markant sinne.
Det var antageligvis for sent allerede.
Med tanke på raseriet altså.

For det gjorde meg innstendig forbannet. At dette vakre pikebarnet skulle stå rett foran meg å påstå at hun ikke kunne, fikk til eller lot seg begrense av en tro, så innsnevret at den hører ikke til.
Det vil si; den tillates ikke her.
Ikke når vi deler blod! Hun er min-sin!
Glem det!

- du kan bli ALT du vil, du kan gjøre ALT du vil og du kan være ALT du vil være, ferdig snakka!
Diskusjonen endte der.
Antageligvis fordi jeg sydet og kokte i raseri som vellet opp i meg, hver eneste gang jeg kjente på min egen tro`s begrensninger.
For jeg hadde ingen.
Ingen tro.

Hele livet, var min tro på det jeg kunne gjøre, være eller bli - like magre som et sultende, døende dyr.
Det var så vidt at det var nok energi i de tankene, til neste puls slag.
Jeg hadde derfor ingen ønsker om at mitt barn, skulle trå i sin mors fotspor.

Når du stiller deg opp og forsøker å feie dem bort, så det ikke blir noen å følge... så må en trå sine egne.
Og slik begynte det.
Med denne evige diskusjonen;
- næhæi
- JOHO!
- næhæi
- JO, sa jeg!
Iblandet flere år med himling med øyne, sukking og stønning over sin mors stahet, eller påståelighet om du vil.

Jeg kjøpte en dagbok.
En stor en.
Hvor hver eneste dag, hadde dato og en hel side klar for å fylles med et sluttresultat, på hva hun ønsket seg.
Hun kikket takknemlig, men likevel litt dumt på meg, når hun åpnet den.
Hun har aldri kvalifisert til; - kjære dagbok.
Men så var den heller ikke tiltenkt noe slikt.

- i denne boka, skal du skrive ALT du ønsker deg. Du skal ikke ha noen hemninger, du skal ikke ha noen begrensninger, du skal skrive akkurat det du ønsker å ha, være eller oppnå i livet ditt, og slik blir det.
Hun stirrer på meg i noen sekunder, der jeg ser ordene mine fordøyes.
- alt æ vil ha?
- ALT du vil ha, svarer jeg. Og smiler.

Først er hun alvorlig, før fantasien hennes begynner å boble på innsiden av hodet hennes. Det står skrevet utenpå henne, fordi den gleden som velter ut av ansiktet som plutselig deler seg i to, et halvt over smilet og et halvt under smilet? Det er uimotståelig vakkert.

- så hvis æ vil fløtt te utlandet da, så kan æ skriv det å?
- ALT du vil, sier jeg og deler smilet hennes.

- du snik ikkje i den her boka, mamma! Hun er formanende nå.
- Jeg lover!! Ti kniver i hjertet og kors på halsen! Svarer jeg, der jeg korser og fekter ivrig med fantasikniven jeg stikker på ustrategiske plasser, langt i fra hjertet.
Du vet, leggen og fingertuppene og slikt.

Hun henter en penn fra penalhuset sitt og går på rommet.
- ikkje komma inn!
- neida, lille venn, jeg skal ikke forstyrre deg, sier jeg til ryggen hennes som forsvinner inn på rommet.

Jeg sitter i sofaen og lytter.
Det er nesten så gleden hennes høres ut i stua.
Av og til hører jeg henne le og jeg sitter der uten tv eller radio på og bare smiler over lydene, denne glade jenta, lager fra rommet sitt.

En time etterpå, kommer hun ut og smiler fra øre til øre før hun går på badet for å pusse tennene sine.
Etter å ha gitt meg en god natt klem, spør jeg:
- fikk du fylt en side i boken din, lille venn?
- ja, smiler hun med stjerner i de to blå.
- æ ska fløtt te Australia æ! svarer hun, før hun bråsnur på hælen og leier smilet sitt til sengs.

- husker du den klumpen du fikk i magen, den gangen? Kommer det skarpt fra Hunndjevelen.
- når skal jeg noen gang, greie å lære deg, en gang for alle, at klumper i magen er ensbetydende med FARE?
Hun nesten staver det, så tykkhodet og dum som jeg må være, siden jeg ikke skjønner det.
Hun sukker tungt der hun siger sammen og støtter hodet sitt med hendene, der hun har resignert sittende med beina i kors.
Hun ser gammel ut.

- du husker at setningen; - æ kainn ikkje, forsvant? Smiler jeg.
Litt på magisk vis, ble disse negative overbevisningene borte og erstattet med;
- æ kainn, alt æ vil å bestæmme mæ for?

Hunndjevelen smiler litt slakt nå. Hun nikker mot meg og Frøken Kjærleik og jeg vet ikke hvem av oss som gløder mest, av denne gleden som bobler helt fra innsiden og ut.
Med opphovne øyelokk og salt stripete kinn, sitter vi fortsatt i en gul stol, i en blomstrete stue.

Frøken Kjærleik`s latter bobler plutselig ut i rommet, når hun ler;
- dere skal være glad hun hater Edderkopper, for hvis ikke hadde hun faktisk flyttet til Australia!
- der er det mange giftige, kniser hun og veksler blikket sitt mellom meg og Hunndjevelen.
Hun smiler nå.
Hun også.

Et forvridd smil, dynket i grenseløse hulk og den rareste latter du kan tenke deg, deles derfor i tre deler.
Frøken Kjærleik ruller seg på venstre skulder i en glorete, blomstret bikini fra åtti tallet, der hun soler seg, - i tankene vel og merke - og når vi kikker på henne og lurer på hva slags karneval hun skal på, kvitrer hun bare:
- jammen, den er snart "in" igjen. - husker dere ikke sengekappen til Prins Philip fra Buckingham Palace, omsydd til genser?

Hunndjevelen lener seg mot halsen min på høyre side, der hun har tent seg en sigarillos hun er så snill å dele med meg. Etter en lang rekke magadrag, sender hun den til meg før jeg avbryter tankerekken hennes og sier:
- du har husarrest. - du får aldri forsvinne, noen gang igjen!

Hun svarer ikke. Sier ingen verdens ting.
Hun bare klemmer meg.
Slikt som hører sjeldenhetene til.
Djevler klemmer ikke, det er jo noe alle vet.

Så ringer telefonen.
Igjen.
Det vakre pikebarnet, er ikke lenger et pikebarn.
Hun har blitt en vakker kvinne på tjue, som ringer fra flyplassen etter å ha funnet gaten sin og er straks klar for boarding.
Vi snakker sammen mens dette pågår, før hun avslutningsvis sier:
- men vi snakkes da mamma, før du bynner å grin.
Jeg hører varmen i stemmen hennes, men den hjelper ikke på, for jeg griner allerede.
Igjen.

- jeg er så stolt av deg, lille venn, hulker jeg.
- æ veit det, mamma, svarer hun.
Vi utveksler kjærlighetserklæringer før vi legger på og hun finner flysetet sitt.

Jeg reiser meg opp, men vet egentlig ikke hvor jeg skal gjøre av meg, der jeg rastløs går til kjøkkenet og lurer på hva jeg skal gjøre.
Da hører jeg fra høyre skulder:
- det er "bare" fire-tusen-og-seksti-syv kilometer dit.
Fra venstre skulder, kommer det kjapt:
- og så er det nesten "bare" barnevennlige edderkopper der.

Det er ingenting annet å gjøre, enn å dumpe ned i nærmeste kjøkkenstol og hulkegrine litt til. Der denne rare lyden av latter, grining og en ekstrem stolthet, fosser ut av en mamma, som om et par timer?

Har en datter bosatt i Spania.

plastic fantastic, shit happens!

Jadda, så lå man på operasjonsstuen da og var ikledd denne sexy, king-size skjorta, alle sykehus deler ut.
- ikle deg denne, er du snill.

Jeg forstår ikke hvorfor vi må ta på tøy når vi skal operere.
Les setningen igjen; jeg forstår ikke hvorfor.
(det er mulig jeg har vondt i viljen)

Hva skulle skje, tenker du kanskje.
Ikke så mye spennende er jeg redd, jeg skulle bare utføre en lårplastikk.
Hvis du ikke vet hva det betyr, så betyr det egentlig at jeg skal få fjernet valkene (jepp, du leste riktig - valken-E (flertall der altså)!) jeg har hatt på innsiden av lårene i mange år nå.
Ok, jeg innrømmer det var en overdrivelse. Jeg hadde bare en.
Men den var plagsom nok til at jeg fikk innvilget lårplastikk.

Det er jo igrunn litt fort gjort fikk jeg beskjed om, litt steril vask, opp på bordet med seg, tape igjen hele Frankenstein (underlivet)til langt bak i rompa, et lite stikk i hånden og så blir det natta, selv om det var midt på lyse formiddagen.

Så våkner jeg altså opp noen timer etterpå.
Ikke fordi det sto en søt og snill sykepleier over meg, strøk meg varmt over kinnet som en utsultet mor etter sitt eget lille barn, men fordi mine egne tenner klapret så intenst at det var på grensen til at jeg verket i ørene etter deltakelse av en langvarig Black Metal konsert jeg ikke helt vet om jeg liker eller ei.
Klapringen i tennene, utspant seg videre nedover mitt "smukke" legeme og det virket som at hele kroppen var bitt av takten som altså spredde seg via etterdønningene av tenner, og ned gjennom hele kroppen og helt ned i tærne.
Dynen som lå pent over meg, sørget for en rytmisk, kjølig trekk, som egentlig bare forsterket ristingen min der jeg nå på dette tidspunktet? Hadde bestemt meg for å bite sammen, sånn at ørene i det minste fikk litt fred.
Jeg ble imidlertid ferska.

For der dukket det jo opp en snill sykepleier som umiddelbart utbryter;
- næmmen stakkar, ligger du her å fryser?
- et øyeblikk!

Tre øyeblikk etterpå, ser jeg forskrekket på kvinnemenneske som fører en støvsugerslange inn under dynen min, der hun legger den til rette midt mellom lårene mine, før hun trykker på knappen.
- hva i ville helvete, er det for noe? Rakk jeg å tenke, før lyden av en kompressor, kombinert med en sløv hårføner, gjør seg gjeldende i rommet.
I et øyeblikk? Var jeg alvorlig bekymret for om det var en slamsuger.
Slik en ser ved oljesøl og lignende.
Bare at det denne gangen, handlet om kroppen min.
Mellom mine lår.
Hun løftet jo tross alt på dynen?
Tankene mine tenkte usømmelige tanker om at jeg hadde "gjort" i trusa jeg ikke hadde på meg. Men de er så kjappe, disse tankene mine, at de endret kurs ekstremt kjapt.
Heldigvis.

Hvis du noen gang har våknet i armene til en kjær - eller - ukjær (alt etter som) og kjent en varm bris, av en morgenånde (!!!) slå mot deg?
Så føltes det slik.
Varm bris altså, strømmet innunder dynen min, lik en fjert du slipper sammen med en ny elsker - eller - en ny kjæreste.
Du vet, en sånn fis du har holdt inne lenge og endelig greier å slippe HELT stille ut.
Problemet melder seg derimot når varmen brer seg under dyna.
Eller lukten.
Du blir avslørt, uansett.
Jeg har derfor kommet til det punktet i livet mitt, at hvis jeg må fise?
Så kan jeg like godt gjøre det med stil.
Det er egentlig bare å rope ut;
- løp for livet! HVIS (!!) jeg har spist noe magen min ikke tåler, og er det slik at jeg har holdt meg på den smale sti, er det kun en kul lyd.
(syns nå jeg da - hamsteren lager kule lyder)
((lik en tøff fjerdeklassing i sin første uke som ferskt korpsmedlem med en førstereis trompet))

Men det var altså varmen jeg skulle fortelle om.
Lik denne fjerten du smyger ut og som plutselig varmer deg fra navlen og ned.
Av en eller annen grunn, smyger mine sine, seg nedover... jeg aner virkelig ikke hvorfor.

Men det var varmen, altså dette fantastiske apparatus, som jeg forelsket meg i umiddelbart de berømmelige klaprende tennene mine, lot til å ha et øyeblikks stillhet og overlate skjelvingen til overkroppen.
På dette tidspunktet var jeg særdeles glad for at puppene er nogenlunde faste.
Hvis ikke, er jeg stygt redd for at de ville ha sklidd ut av sengen, på hver sin side og dinglet som et par baller på en elskovssyk mann i et ritt han virkelig har gledet seg til. En sånn lang-balle-mann altså.
De finnes jo som kjent, i mange variabler disse ballene.
Og puppene.

Heldigvis er de sentrert - og - godt festet til midten av brystkassen min og skapte derfor ingen fare, for hverken meg, "slamsugeren" på gulvet eller sykesøsteren som titt og ofte kom inn for å sjekke hvordan det sto til med meg.

Når kroppen hadde fått varmen i seg og jeg hadde sneket meg til en time på øyet, så var det tid for å våkne.
Jeg fikk tilbud om mat og ble gladelig overrasket når sykesøsteren kommer inn med en tallerken som skapt for et lavkarbo spisende menneske som meg selv.
Det er første gang jeg har fått tårer i øynene av å spise en cherrytomat.

Men nå var det jo ikke tomater, dette skulle handle om.
Det var jo disse lårene, du vet.
Som en gang - hadde vært så tykke eller fete, om du vil, at de nå var som å sammenligne med et mannlig kjønnsorgan med sterkt behov for en omskjæring!
Det var liksom ikke "innmat" nok til skinnet, hvis du skjønner meg.
Hele greiene var liksom bare en illusjon, der det henger slapt nedover, mens når du prøver å "reise" deg, ser ut som du har en sakkosekk hengende på feil sted. Det blir liksom ikke noe "Schwong" over det. La oss bare si, en får liksom ikke rettet seg helt "ut".

Ikke før jeg og tomaten hadde kost oss i fire orale omganger, etterfulgt av både små gledes stønn og påfølgende smatting, kom kirurgen inn til mitt lille avlukke og forteller gledelig at han hadde fettsugd seks desiliter av lårene mine samt fjernet alt av overflødig skinn.
Å nei, nå kom jeg på at jeg glemte å spørre om de donerte skinnet mitt til brannskadeavdelingen.
Det hadde jo vært gledelig å kunne vært donor til et par nye ører eller prydet et ansikt med et strekkmerke eller tre.

- seks desiliter? hvor fant du dem henn? Utbryter jeg, forferdet.
Jeg tørr ikke se ned, for nå er jeg overbevist om at mine bein?
Har blitt forvandlet til Pinocchios bein.
Alt jeg har, er lengden og knærne.
Ingen har så store knær som Pinocchio!

Kirurgen, i dette tilfellet, en autoritær, godt voksen Sunnmøring, lar seg overraske over skrekken som tydeligvis lyser ut av ansiktet mitt der det gjenspeiler seg i øynene hans, i en salig blanding av forvirring og en komplett mangel på forståelse.
- syns du det var mye? Spør han.
Jeg ligger på dette tidspunktet og ser for meg mine (egentlig) fine bein, forvandlet til Pinocchio bein.
Det eneste jeg greier å se for meg nå, er at når en mann noen gang blir invitert mellom disse beina, må jeg gå til innkjøp av kne-beskyttelse, for ikke å slå mannen beint ihjel!
Jeg tror til og med jeg hvisket; - seks desiliter, mens blikket, som for litt siden? Var festet til kirurgen, nå er festet til filmen om;
- hun med knærne vettu!
- har du ikke hørt om "Peder" da, som fikk slått ut begge fortennene etter en natt med "hu der"?

Kirurgen prøver å overtale hjernen og tankene mine, til å bli en tilstedeværende lytter.
Det fungerer bare halvveis, for jeg får ikke med meg hva han forteller.
Jeg registrerer at han forlater meg og blir erstattet med sykesøsteren, som med sitt blide åsyn hjelper meg å kle på meg kjolen, jeg var smart nok til å putte i vesken, før jeg dro hjemmefra.

- kanskje du vil tisse først? spør hun blidt.
Jeg kjenner etter. Har jo ikke akkurat drukket så mye, men det er sikkert lurt, før jeg skal bli hentet og kjørt hjem.
Det er nå menneskeheten og dets oppfinnelser slår meg.
At vi ikke har kommet særlig lenger.
For der kommer altså sykesøster med en avskåret flasketut og mener jeg skal stå over toalettet, trykke denne flasketuten mot mitt "ferskt" "omskårede" underliv og bruke det som en trakt.
Hun følger meg på toalettet, og overlater meg til meg selv, der jeg ser med vantro ned på en flasketut jeg er redd for å dytte for langt opp, med tanke på at jeg har ferske sårkanter plassert på hver side av skamleppene, som jeg nå mener, har blitt forvandlet til en oppblåst hamburger.
Uten burger.

- ikke se ned før i Desember, hvisker Frøken Kjærleik ømt og omsorgsfullt fra venstre skulder. Hun er for øyeblikket iført sykepleieruniform og har pannebånd med rødt kors plassert midt i panna.
Hadde jeg ikke visst at hun hadde en sterk forkjærlighet til å kle seg ut, ville jeg ringt psykiatriske og bedt om en umiddelbar innleggelse for en del av personligheten min.
Jeg hadde det jo fint, helt til hun kom med disse formaningene sine.
- ikke se ned før i Desember? Skal jeg liksom ha en hårpryd vi kan sammenligne med Bon Jovi på åtti tallet? Knurrer jeg sarkastisk tilbake.
- ikke se ned før Desember! Pøh!
Sarkasmen min spruter like ujevnt ut som tisset, som ikke akkurat fordeler seg "jevnt" i denne hersens flasketuten.

Jeg lekte faktisk flasketuten-peker-på, mange ganger når jeg vokste opp jeg, men å tisse på flasketuten, hadde liksom vært et ikke-tema, før jeg altså nå står nyoperert, med arr fra mage, langs hele trusekanten og langt bak i "ratta-ta", med et underliv som ser ut som en hoven "overlegen" hamburger (uten burger)!
Enkelte ting gjør jeg bare ikke.
Som å tisse frivillig (!!) på ei flaske.

Gulvet, minnet om herretoalettet på Tropicana, når jeg snek meg inn dit en gang på tidlig nitti tallet, lenge før jeg fylte atten år.
Det var like mye tiss på gulvet, som det var i toalettet.
Vi trenger kanskje ikke å snakke så høyt om, at det er første gangen jeg har tisset PÅ MEG, siden jeg sluttet med bleie.
Jeg har ikke noe referansepunkt for når dette tidspunktet var, men jeg kan si med sikkerhet at jeg ikke husker det.
Ergo, er det lenge, lenge siden.
Når sykesøster kommer for å tørke gulvet (!), ramler det ut av meg:
- unnskyld, men hvordan i all verden skal jeg utføre nummer to?
Hun ser flau på meg og svaret hennes er såvidt hørbart, der hun stille mumler:
- du må bare prøve på "noe".

Altså, her er jeg førti-en år gammel og skal STÅ over toalettet og bomme-lom?
Det ligger litt i ordet, eller?
BOMME?
Jeg tar en *jentenavn* og sukker sarkastisk, samtidig som jeg kjenner øynene mine ruller rundt i øyehulen sin i en perfekt tre-hundrede-og-seksti-grader.
Det er en klassiker i familien forresten, da jeg har en datter som har gjort dette siden tiden FØR hun kunne gå, i en synlig protest mot alt hun finner teit eller mektig irriterende.
La oss bare si, at det har smittet over på meg.
Nå var sarkasmen min komplett.
- prøve på NOE!!

Kort tid etterpå, blir jeg hentet av en snill storesøster og har blitt formanet av sykesøster, om at jeg må sitte med beina høyt.
Jeg skal ikke sitte eller gjøre hoftebøy, før det har gått nærmere tre uker etter operasjonen.
På norsk? Betyr altså dette; du kan stå, eller ligge.
Forsiktig med trappegang!

Etter mye om og men, blir jeg plassert i baksetet, på skrå, med føttene plassert i et bakoverlent fremsete. Jeg ligger der, godt støttet opp av puter og pledd som min søster heldigvis har fylt bilen sin med for anledningen.
Kjøreturen fra Ålesund til Kristiansund, virker særdeles lang, men jeg er lykkelig ruset på smertestillende jeg tok før avreise, og reisen bærer preg av en lettere beruset pasient (i baksetet) og en søster med like teit humor og iver som pasienten.

Etter et aldri så lite pit-stop i molde, hvor min søster har med en genial innfatning, kjøpt av en lillesøster for "morro" skyld?
Kan jeg snike meg inn på handicap-toalettet på Roseby og benytte meg av denne fantastiske oppfinnelsen hun har med.
Nemlig en stående urinal, for kvinner!
At gud skapte verden på seks dager er jo formidabelt (sagt av en ateist), til sammenligning med at vi måtte komme to tusen år frem i tid, for at en eller annen "luring" skulle finne opp en urinal, i den mykeste silikon du kan forestille deg, der du legger denne over "hamburgeren" og lar det stå til.
ALLE dråpene samlet seg i toalettet og jeg kunne småsvett, men lykkelig konstatere at det å tisse? Ikke ville bli noe problem.
Hjernen min fornektet å tenke tanker om nummer to.

Vel hjemme, lister jeg meg inn de få trappetrinnene og kjenner det river så fælt i skrittet at jeg vurderer å slutte å puste.
Det var på tide å refille kroppen med dop, så jeg tok en halv paralgin for å være sikker.
De som kjenner meg, vet jo at jeg er allergisk mot medisiner.
Det vil si; - jeg sparer det å bruke dem, til jeg er dødssyk.

Når en sjelden tar slikt, betyr jo det at en blir halvt-svingstang av en halv en.
Tar jeg en hel en, blir jeg fullere enn jeg blir av en kveld med høyt alkoholinntak.
Kanskje burde jeg drikke sjeldnere.

Jeg har aldri, i hele mitt liv, vært så lykkelig over det faktum at jeg har ekstra høye bein på sengen min, som det jeg er nå.
Da kunne jeg på en høyst u-elegant måte, slippe mitt vakre legeme ned på sengen, istedet for å bøye meg ned til faenskapet som såvidt (hos enkelte) er laget for pygmeer eller kortvokste/barn under fem års alder.
Når jeg først hadde lagt meg ned, var det jo en kunst dette med å ikke bevege seg på en slik måte at en faktisk flyttet kroppen sin.

Jeg var ekstremt aktiv på meditasjonsfronten og beordret kroppen min til å leges, der jeg pustet inn og ut på lik linje med en oppgitt, strandet hval.

Planlegging ble alfa omega, for på første dag hjemme, var jeg overlatt til meg selv og det som falt ned... vel, det ble liggende helt øverst på gulvet der jeg ikke nådde det.
- når jeg først står opp av sengen, hva må jeg huske på å gjøre da?
Husk tissinga, sterilisere silikon-urinalen, skifte bandasjer, drikke litt, spise litt, husk dop! Ta dop!
- legg seg igjen!

Så lå en her da.
Og stirret.
På det hvite kleskapet.
De hvite veggene.
Den hvite taklampen.
De hvite listene.
Det hvite taket.
- herregud, jeg har fått dobbeltrom på et privatsykehus! Husker jeg at jeg tenkte.
Det som reddet meg fra å miste forstanden, var de blå-blomstrete gardinene og den lilla bh`n, samt den røde kjolen som hang på døren.
- jeg trenger å pusse opp soverommet, husker jeg også at jeg tenkte.
For det er jo fint med alt vi skal gjøre, når vi ikke evner det!

Så gikk det noen dager og jeg ble dreven i å snu meg på siden.
Hamburgeren, ble "kvelt" av ei pute fra Ikea som nok vil finne veien til søppeldyngen når denne rekonvalensen er overstått.
Jeg skulle aldri ha snudd meg på siden.
For der begynner tapetet å irritere meg noe vanvittig.
Det vil si, helt til hjernen mener det er så kjedelig å irritere seg, at den istedet begynner å telle striper. En, to, tre.... tjueseks fra listen og bort til hjørnet, andre veien.
STOPP!!!
Netflix da, jeg kan jo se en serie?

Tro meg, når du ser HELE tretti (!!!) episoder av Narcos på en og en halv dag? DA kjeder du deg.
(hola senorita - jeg lærte litt spansk forøvrig)
Jeg ender opp på snap, hvor jeg tar bilder av rommet og tegner med frihånd, "fantasivenner" som dukker opp på besøk.
Plutselig ler jeg så jeg griner og blir egentlig veldig forundret over at mine snapvenner, ikke får meg innlagt på psykiatrisk avdeling.

I et lyst øyeblikk, et par dager etter operasjonen, tenker jeg over det faktum at jeg enda ikke har vært på do.
- du kan dusje etter seks dager, ble jeg fortalt.
Jeg tar den skarpeste kniven på kjøkkenet og deler ei brusflaske i to deler.
- skal jeg liksom drite på ei flaske?

Jeg knurrer og går til pc`n og begynner å google.
Vi har liksom ingen oppfinnelser, eller STORslagne muligheter for å slippe ut nummer to, stående.
Det mest fornuftige jeg finner, er tarmskylling.
- litt for seint nå, eller?
Sarkasmen hagler på kjøkkenet, der jeg for anledningen står, iført kompressplagget stramt trukket opp om mine Pinocchio bein.
Jeg føler denne mamelukken fra oldemor`s tid, er særdeles grisesexy, der den er hudfarget med blonder som omkranser P-knærne mine.
La oss bare kalle dem for det, for i mine øyne blir det aldri knær igjen.
Kun Pinocchio knær.
Den er trukket langt oppover magen, noe som selvsagt inndeler denne i to deler. En del, innunder muffins-"formen", og en muffins-kant som selvsagt henger på utsiden.
Tro meg, det er grisesexy! Jeg har aldri følt meg så "vel" i hele mitt liv!

På midten, så er det så mange hemper, at jeg mister tellingen og det enda jeg er glad i å telle.
Selvsagt har den fransk åpning, hvor sømmene ligger som et evig irritasjonsmoment og gnisser mot sårkantene, jeg fortvilet forsøker å dynke i bandasjer, kompress og damebind (!!). Jeg anbefaler helt klart damebind!

- tre dager siden sist du var på "tvåan". TRE!
Jeg blir svett bare jeg tenker på det og om mulig, ber jeg hamsteren holde tett i en uke til.
- de sa dusje etter seks dager.
- du kommer til å drite deg ut!
- hvem av vennene dine, kommer for å vaske opp avføring fra gulvet, HVIS du driter på gulvet?
Tankene mine var ikke særlig bedøvd av paralgin akkurat.
Jeg vet nå, at jeg burde fått beroligende istedet.
- hælvete!

I protest, legger jeg meg.
På rygg.
Mediterer og flyter avgårde i en salighet som er høyst forlokkende, helt til magen plutselig gir tegn om at den er høyst tilstedeværende.

Meg; - nei,nei!
Magen: - jo, jo.
Jeg tror magen smilte varmt på dette tidspunktet, som i et elendig forsøk på å trøste meg.
Meg; - Absolutt IKKE!
Magen; - hvis du kjenner deg selv rett, så vet du hva som kommer nå, og det er ikke lekestuen, for å si det sånn!
Magen ler nå.
For de av oss, som husker Lekestuen fra åttitallets barnetv altså.

Jeg ler ikke.
Men jeg kjenner jo Magen, for den gjør jo som den vil. Så jeg reiser meg opp samtidig som jeg kniper for harde livet, der jeg går som Tom, i Tom og Jerry, der du ser bare tær, er det eneste som berører gulvet i forflytningen av kroppen via kjøkkenet til badet.

I dette øyeblikk, sitter min vakre datter og har et helt fint og flott forhold til sin vakre mor.
Tygg litt på den du!
Jeg er mor, hun er datter.
Alt er fint, trygt og godt.
Men det skal ikke fortsette slik.
For nå kommer øyeblikket som for ALLTID kommer til å ødelegge det.
Traumatisere henne om du vil.
Ødelegge den kjærligheten jeg av og til ser skinne, nei fuck that, KASTE seg ut, av de vakre, blå øynene hennes, når hun i glede, respekt og kjærlighet  til sin mamma, strømmer lik et fossefall, ut av hjertet og ut av øynene hennes.
Vel, det er ødelagt nå.
Aldri mer!
Fuck you Medi3!

For ikke før, har jeg fisket med meg den nedre halvdelen av ei stor (!!) brusflaske, tatt med TO (!!!) bæreposer, såvidt kommer meg inn på badet med KUN bevegelse i tåleddene, før jeg skal hekte opp noe som føles som femtisyv hekter, fra toppen av den grisefine mameluken og helt ned til "hamburger Frankenstein", før jeg skal åle meg ut av dette plagget som er trangt nok til å bure inn selv de mest hardbarka kriminelle!
Vi trenger ikke å bygge ut fengselsvesenet, eller sette opp nye barnehager.
Neida, det er bare å putte et stykk menneske inn i dette plagget, samt en fotlenke og vips! De kommer seg faen ikke av flekken på egen hånd!
Og her står jeg altså, på mitt mikro-bad og skal forsøke og åle meg ut av dette plagget, samtidig som jeg ikke kan bøye knærne eller ikke har lengre hender enn at jeg når ned til nettopp disse!

Magen begynner å bli hissig nå, for jeg hører lydene helt opp i øregangene.
Og det er en dritt skummel variant av skjebnesymfonien jeg lytter til.
- de kan da virkelig ikke mene at jeg skal.... protesterer jeg høyt til meg selv, samtidig som jeg endelig føler mestring på lik linje med en toåring, som har greid å fått av seg buksa helt på egen hånd.

Så står jeg der da, vill og brun i blikket og med en jævla avskåret tomflaske i den ene hånden og fekter vilt med den andre, i protest over det faktum at jeg?
Jeg skal nå bærsje STÅENDE, FOR FØRSTE GANG, SIDEN JEG SLUTTET MED BLEIE!

Jeg VET nå - hvordan treåringen som nesten har sluttet med bleie føler seg.
Jeg VET nå - hvorfor treåringen er DRITTflau, når han/hun - har fylt bleia med nummer to.
For det var akkurat slik jeg følte det, når jeg i et lyst øyeblikk tenkte;
- best å gjøre dette i dusjen, i "tilfelle".
Så sto jeg der da.

Voksen.
FØRTI-EN-ÅR-GAMMEL!!
Naken.
I et dusjkabinett.
Holder meg fast med ei hånd.
Holder en avskåret brusflaske med den andre.
Kniper igjen øynene.
Fortrenger.
Fornekter.
Protesterer.
Ruller med øynene, bak skrukkete øyelokk.
Jeg hadde garantert en sur-munn, uten at jeg vet det med sikkerhet.
Jeg svetter.
Jeg banner.
- at du aldri tenker FØR, og ikke ETTER!
(hvem i huleste tenker på nummer to, sånn egentlig? IKKE jeg)

Jeg skal ikke traumatisere deg og lage uhelbredelige sår på sjelen din, ved å fortelle hvordan det kom til, at min relasjon til min datter for evig og alltid ble knust.
Eller jo. Det skjedde som følger:

Ti minutter senere, åpnes bad-døren på vid vegg og du hører en mors stemme, full av alvor si:
- kom hit, med en eneste gang!
All vennlighet, vi deler på midten var borte.
Det var ikke noe kjærleik å spore heller.
- kommer!
Hun skjønte alvoret på første bokstav.
Det skjer innmari sjelden, for å si det sånn.
Men så har vi aldri opplevd maken heller.

Vanligvis, er ikke min datter så kjapp når jeg ber henne komme.
Hun skal gjerne gjøre ferdig, se ferdig, høre ferdig, strekke seg, RULLE MED ØYNENE, eller protestere litt først, og så, syv og et halvt minutt etterpå? Kommer hun.
Men nå, sto hun foran meg umiddelbart.

Jeg rekker henne posen.
Eller, skal vi si, "posene".
Det var jo tross alt 2-i-1.

Jeg kan ikke huske sist gang jeg så min datter, se så redd ut, om jeg NOEN GANG (!!!) har sett henne så redd, men det var et hjerteskjærende øyeblikk som har brent seg fast i arkivskapet mellom ørene til evig tid.

- mamma, sier hun, KA FAEN E TA DER?
Jeg ser den lett sommerbrune ansiktsfargen hennes blekne, rett foran meg, der jeg står inntullet i et håndkle, med vannet rennede ned fra det u-tørka håret mitt, etter langvarig innsats av en dusj og mengder med såpe, før jeg sier:
- det er bærsjen til mamma, kan du vennligst gå og kaste den i søppeldunken utenfor, er du snill?

Nå bare VET jeg at vi er ødelagt.
Vi - som i jeg og min datter, kommer aldri til å bli de samme menneskene igjen, etter dette.
Det vakre ansiktet hennes slår seg av, og erstattes med en grimase som gløder av avsky og respektløshet.
- Ææææææææææææææææsj!
(verden har ikke nok Æ`er - selv i Kristiansund, til å gi en korrekt beskrivelse av hvor langvarig den "æsj`en" ble)

Hun kniper tak i posen, med to fingre, der det ser ut til at hun bærer på et ekstremt smittefarlig pestvirus, der den en gang så søte nesen hennes, nå har trukket seg delvis oppover og inn i hodet hennes, der den tydeligvis er livredd for å kjenne lukten av det som befinner seg på innsiden av posen, som igjen er forseglet med en dobbeltknute, jeg lærte på barneskolen.
Hun strekker hånden så langt ut fra kroppen sin som overhodet mulig, der hun hopper i sandalene mine og iler ut døren.
Hun grøsser på ryggen, når hun tre sekunder etterpå kommer inn døren, akkurat tidsnok til å avslutte "æsj" med en sch!

Hun sier noe skarpt, men jeg greier ikke, for mitt bare liv å erindre hva som faller ut av munnen hennes, der hun lukker igjen ytterdøren, sparker av seg sandalene og går tilbake til stolen på stua.
Jeg står svett på badet og føler meg som en utskjemt tre-åring.
Problemet er bare, at jeg er FØRTI EN!

For å spole tankene over på noe annet, spør jeg;
- var søppeldunken tom?
Hjernen min spinner, der jeg lurer på hvilken dag det er, da jeg kom på at det var onsdag.
Søppelbilen kommer, annenhver tirsdag.
Jeg bor i sameie.
Vi har felles søppeldunk.
(milde jesus)

- den e næstn full! Hører jeg henne si, med avsky i stemmen fra stua.
Vi er føkka.
Jepp, vår fine, nære, varme relasjon?
Den er fortid!
Takk Medi3!!

Jeg kjenner øynene ruller rundt i øyehulen min, samtidig som jeg hører at jentungen grøsser for n`te gang fra stua.
Jeg grøsser jeg også, der jeg vikler meg ut av håndkle og tørker håret.
Blikket mitt er igjen blått, der jeg ser meg i speilet, der jeg sniker hendene rundt omkring på kroppen min for å klappe meg tørr.
- ikke se ned før desember, hviskes igjen fra venstre skulder og jeg ser automatisk ned.
Barnepsykologi har alltid den virkningen på meg.

Jeg blunket ikke på tre hele minutter.
Der jeg ser ut som jeg har hatt kirurgi, på bakrommet til en ivrig Nortura-slakter som er gira på ekstrainntekt.
Frøken Kjærleik stryker meg i nakken og rufser meg i håret, der hun sikkert skal forsøke å være trøstende og sier;
- det er enda godt du kaller "henne" for Frankenstein allerede, ikke sant?
Jeg stenger ørene og snakker høyt til meg selv nå, der jeg kler på meg tvangsdrakten og prøver å "huke" meg inn i dette kroppskondomet, der jeg blir stum av beundring og lurer på hvor mange mann som måtte til, for å få på meg dette kostymet, når jeg lå i narkose.

Når jeg endelig er ferdig, er jeg svett og føler at dusjen var bortkasta.
Jeg tasser på kjøkkenet, før jeg tasser som en skamfull hund inn på stua og legger meg rett ut på sofaen.
- æ kjæm ikkje over ka du har gjort æ mamma, sier min vakre datter plutselig.

Jeg ligger der og kjenner skamfølelsen koker over i kroppen min og vet ikke helt hvor jeg skal plassere øynene mine.
De forsøker å flykte, men fluktmulighetene er minimale siden jeg ikke evner å komme meg opp av sofaen uten hennes hjelp.

Langt, langt inni meg, hører jeg svaret på setningen som nettopp fylte ørene mine.
- Om det er en trøst, kommer jeg aldri til å komme over det selv heller.

Stillheten senker seg rundt oss, der jentungen ser oppgitt på sin mor, som ser like tomt og hjernedødt tilbake på henne.
Før det bare ramler ut av meg:

- det var enda godt, det ikke var diarè!

Jentungen, ser ut til at hun tenker:
- hun sa ikke det jeg tror hun sa nå?
Mens jeg, tenker;
- sa jeg det høyt?

Stillheten som fulgte den setningen, medførte øyeblikkelig blikk kontakt som varte i nøyaktig i to hele sekunder, før stuen og hele leiligheten, og hvis jeg tenker meg om, mest sannsynligvis fylte hele trappegangen utenfor, av latter som deles på midten mellom mor og datter.
Det er håp!