Omsorg

Det finnes mange grunner og årsaker til at vi driller dype hull i sjelen vår.
Disse hullene, som på reisen gjennom livet, fylles med sinne, avmakt, redsel eller andre ting vi tillater å stue bort - istedet for å kjenne på.

For nå ble vi jo en gang oppdratt slik.
Som for eksempel;
- ta her fortæl du ikkje te nåinn! sagt med et hissig toneleie.
Eller de berømmelige ordene og formaningene om at vi ikke skal kjenne på - eller enda verre; uttrykke den skuffelsen, sorgen, raseriet eller gleden som bobler i oss akkurat i øyeblikket.
For det er bedre å legge det på lager, gjemme det dypt inni seg og så kan vi ta en virkelighetsflukt og gjøre oss selv så opptatte med alt annet, at vi fint greier å late som at "problemet" ikke er der.

Jeg kjenner mange mennesker som lever livet sitt slik.
Jeg har levd livet mitt som et slikt menneske.
Men ikke nå lenger.

Siden psyken knakk og jeg lærte å kjenne etter, eller enda bedre - slippe ut alt det som var feil, urettferdig, sint eller tragisk, så velter kjærligheten fram.
En ting er at hvilepulsen kommer og gjør deg salig, der den dunker sløvt i brystet ditt, men en annen ting er at skuldrene senker seg og levner mer plass til det hjertet du er i besittelse av.
For vi har alle sammen et hjerte, uansett hvordan vi later som, gjemmer det dypt under irrganger av redsel, skrekk eller hva det nå skal være som gjør at du velger å la det dunke alene og uberørt av andre mennesker.

For det er nettopp mennesker som er den eneste bidrags faktoren til at livet blir innholdsrikt.

I løpet av de årene jeg nå har vært singel, har jeg flere ganger blitt spurt;
- jammen, blir du ikke ensom da? Vil du ikke bli med oss på byen i helgen da? Kan jo være at det dukker opp "noen"?
For det første, tror ikke jeg det er mulig å bli eller føle seg ensom, når en har en oppriktig god og varm kjærlighet til seg selv.
For meg er det et nytt fenomen, men jeg er oppriktig glad i meg selv.
Ikke at jeg er typen kvinnemenneske som knipser selfies annenhver dag eller mener at jeg er særlig bedre, flinkere eller finere enn noen andre, men jeg har innsett min verdi som menneske.
Og den er stor.
Nettopp på grunn av dette hjertet som dunker (stort sett) meget sløvt i brystet mitt, fordi jeg har fått ryddet plassen som omgav det med dårlige og negative ting tidligere.
Når en blir glad i seg selv, behandler seg selv slik en ville behandlet en kjæreste eller mann(fyll ut det som passer deg best), da vil en ikke føle seg ensom da.
Så istedet for å strekke ut hånden, for å stryke på denne Don Juan "noen" jeg fant på byen med tretten i promille? Så stryker jeg heller en hånd over meg selv og kjenner på gleden i at; jeg er meg.

Jeg skulle ønske jeg hadde lært meg dette før.
Dette med omsorg for seg selv.
For uansett kjærester, barn eller andres barn; har jeg alltid hatt stor og massiv omsorg og kjærlighet for dem.
Men aldri til meg selv.

Det blir jo slik, at en skal "bare" gjøre ditt, eller datt og vips, så sitter du der da, barnet har flyttet ut, forholdet/ene - fungerte slettes ikke fordi det er ikke meningen det skal være slik.

Plutselig sitter en altså der, 40 år gammel, singel og alene, men langt ifra ensom og kjenner på hvilepulsen sin danse sakte i øregangene, samtidig som en tenker på hvor lite eller mye omsorg en egentlig har eller får i livet sitt, kontra det en gir.
For livet handler også om balanse.
En skal ikke gi, gi og gi, til mennesker som ikke en gang verdsetter det du gir bort.
For gir du bort noe, hva-som-helst, er det noe DU mener mennesket ditt trenger, setter pris på eller har behov for. Det skal liksom være en flyt i det, som i; en får gjerne noe i retur.
Mennesker som er tilkoblet hjertene sine, de gir av seg selv.

Det er mange mennesker som har passert livet mitt i noen få øyeblikk, som gjør seg opp meninger på mine vegne.
Jeg kan ikke påstå at jeg har sansen for at andre gir meg unyttige råd, som for eksempel at jeg bør være sint eller at jeg må hate noen for det de har gjort.
I livet mitt har det vært nok sinne, og hat - er ikke en egenskap jeg har tenkt å forske på, for den har jeg aldri følt på.
Jeg tror kanskje jeg sa det som ung jente til min pappa en gang, jeg var midt i et raseriutbrudd. Men det lå ingen annen mening bak, enn ords hensikt om å såre i nettopp det øyeblikk.

Uten noen religiøs tilknytning forøvrig (Vik fra meg!!) er det nesten fristende til å si noe slikt som:
- tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør!
For jeg tror mange snakker ut i fra hva de tror, men slettes ikke vet.
Kunsten til å finne frem til seg selv, mener jeg handler om å være stille lenge nok til å høre etter.
Eller kjenne etter hvor skoen trykker.
Trykker den DER, javel, fokuser på DER og bli kvitt faenskapet.
Har det allerede frarøvet deg 38 år, så ikke la det få 38 til, tenker jeg.

Det beste med å bli glad i seg selv, må være at redselen for å spørre andre, har forduftet.
De siste ukene (!!!) har jeg erfart at disse dype spørsmålene jeg har gnaget på i flere år, plutselig forduftet så snart jeg samlet mot nok til å spørre en gammel lærer, eller en gammel bekjent.
Det verste som kunne skje var jo at jeg ikke fikk noe svar, men nå grubler jeg jo ikke lenger.
Nå er jo viten, min.

Kanskje er vi egentlig noen feige jævler hele gjengen, siden det er kollektivt miljøvennlig å reise i flokk. Det er bare at jeg aldri har vært noe flokkdyr.
Jeg har ingen stor flokk av venner, fordi jeg har vært for brutalt ærlig for dem.
Selv om jeg nå er et annerledes menneske enn jeg var for tre år siden, betyr det ikke at det plutselig vil dukke opp "nye" mennesker i livet mitt.
For livet mitt er ikke særlig spennende, sånn egentlig.
Jeg har blitt gammel nok (om vi MÅ si det) til å innse at det kanskje er på tide å la omsorgen for seg selv bli så stor, at en bare pakker snippvesken sin og forlater åstedet.
Og finner frem til mennesker som ser meg med dagens øyne og ikke gårsdagens.
For mennesker er ekstremt flinke til å henge seg opp i gårsdagen, kontra dagen i dag.

Jeg vet ikke hvordan jeg vil kunne oppleve hverdagen uten umiddelbar omgivelse av svaberg, eller lukta av hav. Været som skifter fem og en halv ganger om dagen, eller vinden som blåser meg i ansiktet hver gang jeg går ut døra og løfter kinnene mine opp i luften, bestevenner som vi er.

Men det handler ikke om å vite lenger.
Det handler bare om omsorg.
For meg.

Mennesker

De slutter aldri å forundre meg i særlig grad lenger.
Mennesker altså.

Noen tror eller mener de er støpt i en bedre form enn dem selv. Mens andre slettes ikke har vært i nærheten av å bli støpt i noe som helst, der de bortimot kommer i flytende form.
Du har helt sikkert møtt dem du også, disse menneskene som er litt flytende.
Disse som er alle steder på en gang og som knapt berører stolen de sitter på, fordi de har det så travelt med det neste de skal.
Disse som skal gjøre alt klart til i morgen, fordi de har ikke tid til å leve eller puste i dag.
Det er i morgen det skjer.

Og når i morgen kommer? Så haster de videre til morgenen etter og plutselig har livet gått forbi dem uten at de rakk å kjenne på øyeblikket eller nået som det også fint heter.

Mennesker kommer i alle slags fasonger, breddegrader og høyder.
Noen har årringer mens andre er like glatte som en nystrøket duk, der den brer seg over bordet ditt og bare venter på at noen skal krølle den til eller søle på den.
Et par dråper brun saus, midt i all den hvite prektigheten.

For det finnes prektige mennesker også.
Jeg kan ikke skrive om dem, fordi jeg vet ikke hvordan det er.
Av en eller annen grunn, ser jeg for meg mennesker som låser seg inne i egne bur.

Jeg kan skrive om ekte mennesker. Jeg kan skrive om rause, gode, varme mennesker.
Jeg kan skrive om splitter pine gærne mennesker. Disse som er så uhøytidelige at vi kan ikke snakke om stor takhøyde - fordi takhøyden vil ikke gi dem den plassen de fortjener.

Jeg kan snakke om storkjefta mennesker, jeg kan snakke om disse som sier en ting, men som egentlig mener noe helt annet.

Jeg kan antageligvis skrive et helt kapittel om falske mennesker.
Jeg er nært beslektet med dem og kjenner dem godt.
De er kanskje de verste menneskene. Det er disse menneskene som sår frø om usikkerhet og ødelegger selvtilliten din - eller troen på at det fine mennesket du er?
Bare er nettopp det; fint.
Fordi du innbiller deg at det bare er kjærlighet mellom de og deg.
Så er det egentlig ikke det likevel, når sant skal sies.

Jeg kan skrive om spennende mennesker, utholdende mennesker eller interessante mennesker.
Men nå er det jo slik at min interessant, slettes ikke er din.
Det er ikke sikkert vi deler verdien, moralen eller gleden over slike - på midten.

Jeg kan snakke om redde mennesker, sinte mennesker eller sårede mennesker.
Men ærlig talt... vi har alle vært der en gang.
Vi har både følt på redsel, sinne og egen sårbarhet.

Om du ikke er klar over det, skal jeg fortelle deg det nå;
- den er bare din og kun din egen.

Disse følelsene deler du ikke med noen på midten, der de velter ut av kroppen din.
Gjerne på midten av den, der den prøver å bore seg vei oppover brystet ditt, halsen din eller munnen din.
Er du sint nok, kjenner du det i armer, føtter og kjeveparti også, der muskulaturen din knyter seg for å gjøre deg klar til kamp. Gjør deg selv en tjenste; - slipp dem ut og kjenn på dem.
Jeg lover, de blir mindre og mindre.

Du deler ikke disse følelsene med noen.
Uansett hvor mange du forklarer dem til, blir de ikke andres.
De er kun dine.
Og tro meg når jeg sier; - ingen kommer deg i møte for å avlaste deg fra dem.
De er de mest lojale, trofaste følelsene du noen sinne vil oppleve, der de klamrer seg til ryggtavlen din og tynger deg ned.

Jeg skulle ønske at lærerne på barneskolen min lærte meg;
- du, og bare du? Er ansvarlig for dine følelser.
Ingen andre kan fikse dem, hjelpe deg, skru dem på plass, rense dem eller hva du nå måtte ha et ønske om.
For en burde lært slikt på barneskolen.
En burde også lært at det er lov å være redd, sint og lei seg - uten å få en pekefinger på at;
- neineidu, ingen liker sure eller sinte barn vel?

Jeg skulle ønsket at noen tok meg i hånden, leide meg bort til en benk og spurte meg:
- hvorfor er du sint egentlig?
Jeg har mange ganger lurt på det i voksen alder, om jeg ville ha turt å svart ærlig på et slikt spørsmål, om og hvis - det kom, når jeg var barn.

Nå er jeg blitt voksen nok til å se gjennom folk.
Er det et sinne der, er det gjerne store grunner til dette. Og hvis sinne gror fast i kroppen og ansiktet ditt, der det gjerne kaster seg ut av munnen din fra tid til annen - da stikker det dypt og forteller andre om hvor mye som egentlig sitter fast i personen.

Sorg og redsel er ikke annerledes det heller.
Det idiotiske - ja, for jeg sier idiotiske mennesket - flykter fra følelsene sine og lapper over med hjernedød aktivitet slik at vi skal slippe å kjenne etter hvordan primærfølelsene våre skriker etter en balanse i kroppen. For det handler om å balansere dem.

Jeg kjenner syke mennesker som hardnakket påstår at det ikke er sammenheng mellom psyke og somatisk helse også.
Disse som påstår at de har full kontroll på det såkalte sjelelige, dette som ingen kan røre.
Tror dem.
Mine mennesker har rørt meg dypere i sjelen, enn de noen gang har rørt meg fysisk.
Hvordan forklarer vi så det?

Kanskje burde jeg skrive om det feige mennesket. Dette som flykter fra seg selv via jobb, barn, fritidsinteresser eller lignende, der de stormer fra det ene til det andre med styggen på ryggen som pisker ørene deres fulle av skjellsord eller i det minste; - ubehageligheter som får dem til å kjøre i sjette gir i de tyngste motbakkene av livet.

Kanskje burde jeg skrevet om livet.
At jeg plutselig foretrekker tanker om å leve livet, istedet for alle årene med hvordan en burde avslutte det.
- ikke si sånn da?
Selvsagt sier jeg sånt? Hvorfor skal en ikke kunne si slikt?
Hvorfor er det ikke plass til alles meninger, lyster eller aksept av disse?

Er det ikke rart hvor åpne og hjertelige vi er på enkelte tema i menneskes natur, men vi skal ikke kunne snakke åpent om død, liv eller avslutning enten det er en innfrielse av død eller selvvalgt?
Unnskyld, jeg trodde mennesker levde i 2018 nå.

Jeg lever i 2018.
Kanskje henger du litt etter og har ikke kommet lenger enn til 1996 sier du?
Kanskje henger du igjen på 80 tallet, og sier kontinuerlig; - alt var mye bedre før?
Tidvis sier jeg meg enig. Eller bruker om igjen setningen:
- i gamle dager, når Michael Jackson var svart! (og det ble ansett som u-rasistisk å si det høyt).

Kanskje burde jeg skrive om mennesker`s skam.
Alt det de skammer seg over.
For det er mye det.

De skammer seg over kroppen, utseendet, at de tjener mindre enn naboen eller at de er dårligere foreldre enn det de hadde selv. De skammer seg over lystene, fordi disse lystene ikke står brettet ut på VG og er offentlig godkjent.
De skammer seg over at de tenker annerledes, har egne meninger - men tørr ikke å si dem høyt.
De skammer seg over egen hjelpesløshet eller inkompetanse.
Eller kanskje burde jeg snakke om de som tror.
Mennesker som tror de gjør alt riktig, men som gjør alt feil.

Livet er ikke feilfritt.
Lever du et, er du jaggu en av unntakene, eller er et av disse såkalte bomullsbarna.
Du stikker ikke ut hånden, åpner munnen eller går med rak rygg mot en problemstilling du vil finne ut av eller ordne opp i, på egen hånd. Bomullsbarna lever gjennom foreldrene som ryggrad eller bein i nesen. De vet ikke at de har sin egen.

Kanskje burde jeg skrevet om kjærlighet.
For jeg har opplevd den en gang.
Kanskje burde jeg skrevet til mine kjærester og sagt; - unnskyld for at jeg løy.
I øyeblikket, tror jeg ikke at jeg løy, men i forhold til følelsesaspektet, så føles det slik nå.
Den kjærligheten blir jo minimal til sammenligning.
Jeg burde si unnskyld.
Kanskje dukker det opp en mulighet, eller kanskje elsker de selv nå.
Slik at de skjønner hva jeg mener.

Kanskje burde jeg snakke om menneskers åndelige latskap.
Alt vi skal gjøre, men ikke tar oss tid til fordi vi skal bare...
- vi skal bare, ditten og datten først, og glemmer innerst inne at vi hadde lyst til å lære oss flytende Islandsk eller Spansk, til vi faktisk får fingeren ut av der sola skinner når vi plukker blåbær, og endelig realiserer den drømmen om å pakke sekken og dra dit i minst et år.

Kanskje burde jeg skrevet om alle de bortkasta drømmene menneskene har.
Kanskje bør jeg skrive om alle unyttige dagdrømmer som slettes ikke har rot i virkeligheten. På dager og år, vi kaster bort med å drømme oss inn i fremtiden, men ikke innser at fremtiden er ikke her og nå.
Den har ikke kommet enda!

Kanskje burde jeg minne hvert enkelt menneske på at; - husk du skal dø.
DU SKAL DØ.
Tenk om vi dør i morgen, uten den samtalen, uten den gleden, uten det som var viktigst for oss å gjøre, føle eller være.

Jeg burde skrevet om alle menneskene som dør alene, uten noen hos seg.
Disse som ikke produserer barn, eller som har barn som er kjølige nok til ikke å ønske å være hos dem.
Eller til deg som kun er et menneske, noen begraver uten å sørge over deg.
Hva er vitsen i livet da? Fortell meg det du.
Jeg forstår det ikke.

Kanskje skal vi ikke forstå alt.
Kanskje er det bare slik at vi skal sørge for å formidle våre behov og ønsker til verden, slik at vår verden gjør alt den kan for å imøtekomme oss med dette vi trenger for å mette moral, hjerte, tanker eller godheten vår. Slik at den kan vokse og bli større, rausere eller enda mer inkluderende enn vi tror eller innbiller oss at vi egentlig er.

Når var sist gang du virkelig tilbød deg å være der for noen?

Mennesker`s skam, på andre vegne er den dårligste og svakeste egenskapen jeg vet om.
Den feigheten deler jeg ikke med deg på midten.
Hva andre tror og mener, er fortsatt bare andres tro og meninger.

Jeg mener at vi har blitt regulert nok i flere hundre år allerede, om vi skal la det fortsette.

Kanskje bør jeg avslutte og ikke skrive noe mer om mennesker.
Men mennesker er de fineste jeg vet om, så det er vanskelig å la det være.

Kanskje er jeg bare et menneske som mener alt for mye, alt for høyt og som har ryggrad nok til tre.
Kanskje går det rundt to stykker som ikke fikk sin egen, fordi jeg tok den fra dem.

Mennesker burde lære seg definisjon av frihet.
I mitt hode, er det å fristille seg fra; hva andre måtte mene, tenke eller tro.

Min frihet? Er egenkjærligheten til meg selv. Verdsettelse av de egenskapene jeg har, som medfører økt livskvalitet for både meg selv og andre.
Du burde prøve det.
Det er det som gir overflod i livet.
Mener jeg.

Men så er jeg bare et menneske da, tross alt.

Svart symfoni

Har du noen gang lyttet til en svart symfoni?
Den som spiller om og om igjen inni deg på en slik måte at mørket ditt forsterkes, blir kaldere eller graver deg lenger og lenger ned i sinne, depresjon eller følelsen av avmakt?
Eier du evne til å lytte til livets melodier som spiller inni deg?
Eller er du tunghørt, aner ikke hva jeg snakker om, eller har du den hardnakkede formening om at mennesker ikke skaper musikk, i alle fall ikke uten instrumenter eller uten å heve stemmen?

Hva betyr egentlig følelsen av avmakt? At det er umulig å løse den oppgaven du står plantet i.
Kall det komplett hjelpeløshet.

Midt i, står du godt fast med begge beina som suges lenger og lenger ned i denne myra som gjør deg kald og følelsesløs i beina. Før du plutselig befinner deg i en svart symfoni som spiller dystre toner om livet ditt. Det spiller kontinuerlig et ekko av innsiden din.
For du evner ikke å høre livets symfonier, uten følelser.
Om dette mennesket du er.
Hva du inneholder og hva du blendes av.

For svart er virkelig alt du ser.
Livet inneholder ingen farger, ingen åpne pusterom blendet av hvitt.
Det er bare svart på svart, helt til du ser deg blind og ikke lenger ser noe annet.
For det eksisterer ikke noe annet, enn din svarte symfoni.


Vi møttes en dag for noen år tilbake, da jeg følte håpløsheten fylle meg fra tærne og helt ut i hårtustene.
Magefølelsen ba meg snu meg, idet jeg gikk opp trappen.
I det øyeblikket, møtte det svarte blikket, mitt blå, presis på midten.
Tiden slo seg av i noen minutter og jeg sto som fastfrosset på noen trappetrinn, lik den sto helt stille på et takhjørne der vi hadde intens stirrekonkurranse.

- bli med, sa alt det svarte.
For det var bare svart.
Et sett øyne som var dyppet i polert kull.
Jeg nikket og satte meg på ryggen dens, der den flakset med vingene og steg oppover og oppover, mot den himmelen jeg elsker mer enn noe annet.
Først, var følelsen av å sitte på denne svarte ryggen skrekkslagen, før det gikk opp for meg at dette var et enestående øyeblikk til å føle seg levende.
Å kjenne på livet.
Så jeg gjorde det.
Åpnet øynene og slo ut med hendene, der vi fløy gjennom luften og kjente luften strøk oss varmt over ansikt og hår, der den lekte med klærne mine som satt nært til kroppen min og overførte varmen gjennom dem.

Jeg husker jeg tenkte; - ta meg hjem, og så bråsnudde vi over Markussundet og steg oppover og oppover til vi så den flat trykte øya i nordvest speile seg i sitt eget speilbilde, en vindstille vårdag som luktet av nytt liv og nyvasket hav.
Vinden lot oss gli over holmer og skjær over havet, der fisken hoppet opp for å hilse til oss som fløy over den. Måsene jaget i par, der de beskyttet reirene sine og skrek om at vi måtte bare komme oss vekk.
- dere er ikke velkomne her!

Smilet gikk nesten hele veien rundt, når lukten av hjem fylte nesen min og alle de hundre holmer og skjær danset under oss, der de fløt rundt som brune og grå isoporbiter i vannskorpen.
Omtrent som om noen hadde kjevlet dem ut, slik at de såvidt stakk over havets overflate.
Det er rart mange av dem, ikke blir vasket bort av floa.

Vi fløy over myra på Hopen, der bestevennen nesten ble tatt av en ørn når vi lekte som unger.
Jeg lo over kirketårnet og ropte ned til presten:
- jeg tilgir deg ikke for at du dyppet meg så hardt i døpefonten at jeg ble sjøsjuk!
Før latteren hoppet ut av brystet mitt og varmet luften rundt oss.

Vi fløy over den snirklete og svingete veien jeg har syklet eller gått så mange ganger, når vi ble spurt om å gå et ærend dit. Eller lysten på søtsaker ble for stor og pågangsmotet var like smittet.
Jeg kjente smaken av grusveier under nakne tær og forgudet barndommen uten nye sko eller mas om å huske å ta dem på.
Smaken av barndommens gleder fylte hjertet mitt, så gledestårene rant nedover kinnene mine der de løftet seg opp i luften som danset rundt oss, som for å ønske oss velkommen hjem.
Luften strøk seg som en kjælen katt over tennene mine, som tørket inn der de blottet seg for øya mi, som alltid vil være min.

Plutselig så vi den, barndommens lengste vei, der jeg gang på gang har løpt grusveien fra hovedveien og inn til huset som sendte lukten av saltfiskbaill ut i luften, som for å ønske meg velkommen i forkant av de som kom ut på trappen eller vinket fra vinduet, der jeg kunne se dem med ryggsekken på ryggen, der jeg løp utover mot stuevinduene, tok trappa i to skritt før jeg var hjemme.

Jeg så meg selv ligge i krattet utenfor huset og kikke på himmelhvelvingen, der den skiftet farge. Der fargepaletten byttet om og om igjen og lot min kjærlighet sendes utover og utover mot horisonten som forrædersk flyttet seg lenger og lenger ut, jo nærmere kjærligheten min kom.
Jeg kjente latteren kaste seg ut av munnen min, når jeg så meg selv terge oksen i innhegningen og den kom løpende etter. Jeg kjente de samme følelsene av livsglede og skrekk fylle kroppen min, idet jeg kastet meg over tregjerdet og lo så hardt at jeg kilte gresset på røttene.
Jeg så meg selv med et turkis jordbærbeger, gå over myr og berg for å plukke krekling og så meg selv gjennom kjøkkenvindu, der jeg satt på en krakk og spiste krekling med melk og sukker fra mormors skål.

Det sto ingen skål på kjøkkenbordet nå.
Det luktet ikke saltfiskbaill.
Ikke så jeg noen vinke i stuevinduet heller.
Det var bare svart ingenting som lyste ut av vinduene nå.
Ingen glade heia-rop fra ytterdøren som åpnet seg på vidt gap og lot dem komme ut i glede over å se meg. Eller iver etter å omfavne deg som "endelig" kom hjem, selv om det bare var to uker siden du var der sist.

Det var ikke gledestårer som trillet nå lenger.
Det var sorgen, over barndommen som hadde forsvunnet.
Denne som var oppbrukt, den fineste tiden jeg ikke fikk i reprise, annet enn minner som ikke var nok til å overdøve voksenlivet.
Vi sirklet over hustaket og gammelhuset, før vi landet ved restene av det gamle naustet.
Jeg husker fortsatt at jeg brente nesen min på flammene av Sankthansbålet som brant hvert eneste år her.
Det brenner ikke noe Sankthansbål her nå lenger.
Det er ingen svarbrente kubber, eller kullbiter som vitner om det.
Tilbake står gresset, som omfavner restene av gammelt tømmer av det som en gang var.

Plutselig står jeg på svaberget og ser ut i tjønna, som vi elsket å bade i.
Verdens kaldeste badekulp var det her, når noen badet i den.
Der vi ventet på floa og dykket ned etter krepsehusene for å se hvem som greide å finne flest av dem, før krepsen løp det forteste de kunne, ut i vannet igjen.
Timer på timer, har jeg brukt her.
På floa, solnedgangen og krepsen.
Med vinden i håret og hjertet fullt av ukomplisert glede.
Livsglede, over hvor fint det var å være, meg.

Jeg ser ikke noen kreps i tjønna nå.
Den lyser av svart, der den speiler seg i ravneryggen jeg fløy hit med.
Den svarte symfonien spiller tomhet nå. Som et ekko av hva jeg ikke har.
Den sørgeligste av melodier, som utspiller seg fra hjertet, dyppet i sorg over de vi ikke lenger har.
Det vi ikke lenger har.
Det som har forsvunnet.

Plutselig er jeg tilbake på trappa, der jeg hører skyvedørene gli opp og igjen bak meg.
Ravnen står fortsatt på takhjørnet og stirrer på meg, der den lager den herlige lyden sin. Omtrent som om den snakker direkte fra magen via strupen.
Den kaster med hodet sitt, før den brer vingene sine og seiler oppover og oppover i luften, helt til den blir usynlig mot himmelen.

Jeg satte meg ned på parkbenken, med denne symfonien på ørene idag.
Det er ikke så ofte at livet spiller svart symfoni lenger, men idag kom jeg til å tenke på denne tiden, når livet bare spilte disse symfoniene så dystre og vanskelige å håndtere.
Kanskje var det fordi, at der, i armene til trærne som kontinuerlig strekker seg mot himmelen, kom en ravn og satte seg ned.
Igjen, delte vi blikket på midten, der jeg satt på en parkbenk og den satt på den nest øverste grenen.
Tiden sto ikke lenger stille nå, der den sendte bil på bil opp og ned i denne runddansen av kjedsommelighet forbi oss. Eller jenta som gikk tur med hunden sin og plukket opp de brune klinkekulene den la fra seg i gresset.

Blikk kontakten var ikke den samme som sist gang.
Der den dukket opp, bare for å minne meg på de øyeblikkene vi delte for noen år siden.
Den stupte ut fra treet og fløy videre der jeg kjente på innsiden min.
Kjente etter på hvilke symfonier jeg spiller nå.

Blikket mitt løftes mot himmelen som er malt i all verdens nyanser av grått.
Fargerikt er det riktignok ikke, tenker jeg idet jeg reiser meg opp fra benken.
Men noen svart symfoni, blir faen ikke aktuelt noe mer, smiler jeg og går hjem.

I parken

De står ute hele året.
De røde benkene i parken.
Det er ikke så ofte noen har tid til å sitte på dem.
I alle fall ikke på denne årstiden.

Menneskene i parken er ensomme mennesker.
De går nemlig alene.

Det er ingen som holder hender, eller ler mot hverandre.
Med mindre den ene benken er opptatt av byens storsjarmører som har satt handleposer med blekkbokser med gledesbrus under benken og ler av livet.
Kanskje evner de å glede seg over, de gledene de har.

Jeg satte meg ned ved siden av dem en fin sensommer dag i fjor.
- er det plass til en til? spurte jeg, der jeg kom fra kiwi.
Du vet, jeg var tom for likspikere, så jeg var akutt røyksjuk.
Lighteren kom dansende via varme hender og den var like varm den også.
Der den ble plukket opp fra brystlommen under genseren.
- vil du ha dæ en sup øl å kanskje? Spurte den ene storsjarmøren.
Jeg takket nei, mens jeg inhalerte likspikeren i munnen min og kjente på at pulsen min, kanskje var det nikotinavhengigheten min, fikk roet seg ned.

Det ble en rutine etter det, å si hei hver gang jeg passerte.
Vi har aldri drukket øl sammen, men vi har delt noen smil og litt latter.

Men det er stort sett ensomme mennesker som sitter på disse benkene.
Enten de går for egen maskin eller med rulatoren plassert foran seg, så de greier å komme seg på beina igjen, når de har fått ladet nok styrke i beina til å tusle videre.

Jeg har sittet under et tre, lent mot trestammene i parken en vårdag, og jeg har rullet rundt på gresset med en bok i hånden en varm sommerdag.
Jeg har drukket et par pils der også.
En natt var jeg bjutifull og la meg rett ut og lagde engler i sneen.
For de av oss mennesker som har egne lydfiler i arkivskapet mellom ørene, kunne jeg høre Lynni Trekrem synge nettopp den sangen, der jeg lå småfull og kavet med hender og føtter, før jeg resignerte der under trærnes armer som strakk seg oppover mot den beksvarte nattehimmelen.
Jeg er overbevist om at jeg smilte.
Det er tross alt, en favorittutsikt dette.
Oppover, altså.

Når våren kommer, møter en mødre med sine respektive små.
Jeg har alltid lurt på hvor pappa`ene er henn.
Kanskje har de en, men ikke så ofte.
Eller kanskje har han pollenallergi.

Igjen, sitter disse ensomme menneskene på hver sin benk.
Helt til jeg kommer, som ikke respekterer dette særnorske fenomenet med at om du sitter på en benk, så er den ikke din. Det gir meg ingen glede i å forsterke ensomheten til andre mennesker, ved å plassere meg på den neste, som tross alt er ledig.

Det gir meg like stor glede hver gang jeg smilende spør om det er plass til meg der.
Nå har ikke jeg rompe på størrelse med en låvedør, men jeg spør for høflighetens skyld likevel.
Jeg har da tross alt lært noe hjemmefra, selv om det er særs lite som har festet seg.

En gang i fjor sommer, skinte sola så varmt, der jeg kom opp fra sentrum på vei hjem.
På en benk, ved rosene, satt et par og kysset.
Det var så hyggelig å se på, at jeg ikke hadde lyst til å gå hjem.
Det bokstavelig talt luktet roser og kjærlighet, og hvem greier å motstå den lukten.

På en annen, satt en eldre dame med alt for mye klær på.

Hun hadde tykke strømper og fine sko.
Hun hadde på seg en kåpe som antageligvis var så gammel at den nesten var antikk. Og hun bar den med stolthet.
- kan jeg sette meg ved siden av deg? spurte jeg.
Hun var jo ikke av det største kvinnemenneske jeg har sett, der hun bokstavelig talt satt og balanserte helt på enden av benken.
- hvis du må, svarte hun mutt.

Jeg måtte.
Selvsagt måtte jeg sette meg ned der, akkurat ved siden av henne, selv om det var to ledige benker lenger opp. Men der var det jo ikke sol.

Det er jo litt typisk norsk å snakke om været når en møter fremmede.
Men da er jeg vel litt ikke-typisk norsk.
For en trenger ikke å prate om det.
Det holder lenge å kjenne varmen fra sola bre seg over ansiktet ditt og skape magi når sola fyller på fregnene dine.

Jeg så at hun hadde røkt, for ved beina hennes lå det flere sigarettstumper.
Så jeg tente meg en og spurte henne; - vil du ha en sigarett?
Hun snudde hodet sitt og kikket på meg for første gang siden jeg kom.
Blikket hennes var som limt fast til det unge paret som tydeligvis meget forelsket, satt og kjælte med hverandre der de to var som levende magneter, siden de trakk den andre til seg hele tiden.

Når blikkene våre møttes, så jeg bare sorg i øynene hennes.
Den var så stor, at jeg ble trist av å se på henne.
- ja takk, svarte hun endelig og rakk ut hånden for å ta en ut av esken jeg holdt frem.

Jeg så en giftering som nesten hadde grodd fast rundt fingeren hennes og automatisk tenkte jeg at hun var enke.
Jeg tror ikke hun ville fått den av, om hun hadde prøvd.
Den hadde vært der så lenge, at den var en del av henne.

- hvorfor er du så lei deg, spurte jeg.
I tankene mine fikk jeg en ørefik eller ryggen hennes som svar, der hun ble sint for at jeg stilte en fremmed dame et spørsmål som er reservert til de nærmeste menneskene våre.
Disse som tror de kjenner oss aller best.
Men hun hverken sa noe eller gjorde noe.
Hun akte seg nærmere meg på benken med blikket limt mot paret som skulle til å reise seg og gå.
- jeg savner DET, sa hun.

Ord mistet litt mening i det øyeblikket, fordi jeg hadde ingen å gi henne.
- det der savner jeg også, svarte jeg.
- men jeg har aldri vært gift, slik som du.
Vi kikket på hverandre og smilte. Hennes smil var større enn mitt, der det lot meg se gleden hun hadde hatt av ekteskapet sitt.
Hun kastet fra seg sneipen og lot fingrene gli over gifteringen sin.
Hun smilte fortsatt når hun sa; - vi va gift i over femti år vi.
Stoltheten og gleden hennes var så stor at jeg kunne føle den, tretti centimeter unna.
- du har mange gode minner da, smilte jeg inn i øynene hennes.

Når vi skiltes den dagen, var det med varme smil.
Og slik året skifter farge og temperatur, møtes vi av og til på en benk i parken.

En klar høstdag sier hun til meg:
- æ har tænkt det så mange ganga, korr rart det va deinn gangen, når du sa æ så så lei mæ ut, at en fræmmed sa nåkka sånt, mens ongann mine aldri har lagt mærke te d?
Vi konkluderte med at noen mennesker haster bort fra følelser som ikke er positive.
Kanskje er frykten deres for sannheten så stor, at de unngår den så langt de kan.

Jeg har ikke sett henne siden denne klare høstdagen.
Ikke før i dag.
Vi satt der godt påkledd og stirret på hundeeierne og disse ensomme menneskene som gikk forbi.
For vi har blitt enige om det, at parken er overlatt til trærne, hundene og de ensomme.
- æ trur hundeeiera e ensom å æ, sier hun.
- sia de har en hund.
- det e jo mykje kjærlighet, i ei bikkje.

Kinnene våre løftes opp i luften av dialogen vår. Det er ikke bestandig at vi sier så mye, men det som blir sagt har et snev av sannhet i seg.

Plutselig går blikket mitt til fortauet på andre siden.
Der kommer en lang, mager, Harry Potter med ryggsekk og topplue.
Jeg løfter votten til munnen, for synet som åpenbarte seg var så strålende at jeg kjente latteren umiddelbart begynte å kaste på seg, der den lå nederst i magen.
Nå, var den på vei opp i et forrykende tempo og votten?
Skulle fungere som lyddemper.
- sje, roper hun der hun peker med en krokete pekefinger.
- Harry Potter!

Latteren kastes ut av munnene våre på likt, og kanskje var det like morsomt at den eldre fruen på godt over sytti år, visste hvem Harry Potter er.
Unggutten på andre siden av fortauet, hadde såvidt bakkekontakt.
Han var så tynn, at jeg tror grunnen til at han hadde på den store ryggsekken, var at han ikke skulle lette og flyte oppover mot himmelen.
Kanskje gjaldt ikke loven om tyngdekraft, denne spesielle gutten.
For han var spesiell.
For hvert skritt han tok fremover, gynget han så det så ut som han sparket fra i luften, kontra å sette beinet i brosteinen som lå under føttene hans.

Fruen lo så hun ristet og tårene trillet ut av henne.
- æ lure på ka hainn hadd i røggsækken, ler hun.
- blylodd? sier hun, får jeg rekker å si tankene mine høyt.

Gutten runder hjørnet til gamle polet og forsvinner bortover gata.
Jeg og noens bestemor ler til det ikke er mer latter igjen.

Sånn kan det også gjøres.
En dag, i parken.