Smak av liv

Har du noen gang vært så utsultet på å strekke armene ut i verden, for å kjenne etter denne smaken av livet?

Har du noen sinne vært der, du?
At du vet hvordan det smaker?
Livet altså.

Vet du så hvordan smaken av håpløshet, smaker?
Har du båret smaken av lengsel etter død på tungen din?
Vet du hvordan den lengselen smaker?

Det gjør jeg.

Det er ikke slik at smaken av død plutselig velter opp av deg og legger seg på tungen din.
Den kryper ut av den svarte innsiden din, fra de mørkeste krokene, der håpløsheten bor.
For du kjenner kanskje til håpløshet? Eller har hørt eller lest om det?

Senk skuldrene nå min venn.
Vi snakker ikke om håpløshet som kan overmanne deg når dagen går på tverke, eller når eksamen forberedelsene ikke ble så konsentrert som du skulle ønske.
Vi snakker om denne dype håpløsheten som penetrerer røttene dine. Om du hadde hatt noen.
For mennesker har ikke røtter.
Men vi er i besittelse av en sjel.
Kall det energien vår.

Så hva? Tenker du kanskje.
Så hva, om hele sjelen, eller energien fylles av håpløshet?
Håpløshet ovenfor livet.
Disse pulsslagene som dundrer saktmodig eller godt hjulpet av adrenalin midt i brystkassene våre. Der hjertet vårt jobber kontinuerlig for å opprettholde livet.
Og tankene jobber på spreng for å samarbeide med håpløsheten vi føler inni oss.
Dette tunge.
Massive.
Som til slutt produserer en smak av lengsel. Til døden.
Dette evige, avsluttende.
Sluttstreken om du vil.
Håpløshet – hjerte, 1-0, bortesiger.

Jeg har mange ganger ønsket at jeg kunne la begge hender ta tak der, på midten av brystet mitt.
Slik at fingrene kunne bore seg innover i meg selv.
Så dypt ville de bore seg inn, slik at jeg kunne rive meg åpen og slippe håpløsheten ut.
La den velte ut av midten min og løftes opp og inn i en beksvart nattehimmel.
For den er nettopp det.
Beksvart.

- tenk positivt! Sier dem.
Disse «dem» det er snakk om, er selvsagt våre nærmeste.
Disse menneskene vi er beslektet med, eller de få vi slipper inn i vår lille og magre krets av venner.
For du skjønner, at ut av skyggene av håpløshet klatrer styggen på ryggen frem og forankres akkurat der. På ryggen din.

Den som gjør at du ikke trenger noen andre enn deg selv, til å ekskludere deg fra livet.
Denne «styggen» som er så innpakket i disse overdosene med sinne, frustrasjon, sorg, skuffelser eller hele liv med svik.
Det blir mange svik det.
Og mange år.

Kanskje er det slik, at de høye herrer – eller fruer, ikke går veien gjennom livet med styggen på ryggen. Men min styggen, har vært der så lenge jeg kan huske.
For det var aldri slik, at den meldte sin ankomst plutselig. Det var ikke en ringeklokke som ringte, for å gjøre oss oppmerksom på besøk ved døren.
Den har alltid vært der.
Der den hele tiden har blitt næret og matet gjennom andres ord og handlinger. Andres svik.
Andres inkompetanse.
At din oppvekst i denne boblen bestående av omsorgssvikt, overgrep og mobbing.
Til slutt gjør styggen på ryggen så du er overbevist. Om at du?
Fortjener ikke bedre.
Det er noe galt med deg.
Du er ikke «normal» eller verdifull du.
Du er et bortkastet liv.
Bortkastet menneske, om du vil.

Jeg kom til, som noens datter.
Jeg er noens mamma.
Jeg er søster, svigerinne og tante.
Jeg er noens bestevenn. Noen som har valgt meg, fordi jeg er meg.
Så kanskje er jeg verdt noe likevel?
Slik går livet framover. Eller, det hangler fremover der du er forknytt i fastlåst og gammel adferd basert på sinne og redsel.
Fordi alle du har hatt omsorg og tilknytning til? Har mishandlet hjertet ditt.
Tråkket på sjelen din.
Matet styggen på ryggen, til ryggen din luter fremover. Omtrent som at skuldrene dine blir vridd feil feil, der din høyre forsøker å nå din venstre. Bare for å ubevisst verne om livet ditt.
Dette som slår jevnt og trutt.
Lageret vårt.
Tilkoblingen vår til menneskeheten.
Nemlig hjertet.

Hvor selv-ekskluderende fra livet, blir vi til slutt?
Når kroppene våre ikke holder det ut lenger?
Når alle fluktruter er forsøkt?
Hvor flykter vi da?
Det er da psyken knekker. I øyeblikket kroppen legger seg ned og spiller død, bare slik at hjertet får konsentrert seg om å bruke nok energi på kun å slå.
Litt til.
Og enda litt til.

Styggen på ryggen er så massiv nå, at vi ser ikke sola på en skyfri himmel.
Vi går rundt som skamfulle, kuede hunder, med blikket låst i bakken. Der det flykter fra stygge blikk eller potensielle svik.
Vi tør ikke å koble oss på menneskeheten.
Så vi melder avbud.
Låser dørene.
Føler vi er en belastning, med en fot i graven og den andre på vei etter.

Jeg tok min første overdose, når jeg var fjorten år.
Jeg tok min siste, når jeg var trettisyv.
Og i de årene som har gått siden, har jeg stadig kjent smaken av lengsel mot døden, rulle seg på tungen min. Som et sug mot bevisst og endelig avslutning.
På dette årelange helvete, ensomheten og redsel for livet.
Alle følelsene mine.
De jeg ikke har turt å slippe løs, som er fanget på midten.

Tilfeldig, fant jeg et medikamentfritt behandlingstilbud på Vegsund DPS.
Jeg ble så positivt overrasket, jeg som tidligere ringte rundt til ti forskjellige sengeposter for å spørre dem dette:
- kan dere HJELPE meg?
Les; Hjelpe.

Ikke oppbevare meg.
Ikke medisinere meg.
Ikke døyve smertene mine.
Ikke legge styggen på ryggen i narkose, men hjelpe meg?

For dessverre består de fleste sengeposter innenfor psykiatrien av oppbevaring. Med en rikelig bufeet av medisiner og førtifem minutter psykolog per uke.

Klokken var halv tre natt til en Novembernatt, når jeg tilfeldigvis kom over en artikkel fra det medisinfrie tilbudet ved Vegsund.
Jeg ble så ivrig og oppglødd at jeg umiddelbart tok telefonen og ringte.
Halv tre, natt til søndag.
Jeg husker alle spørsmålene jeg hadde.
Jeg husker også styggen på ryggen som lo, hvor jeg ble nervøs og måtte påpeke at; - jeg er edru altså!
Det måtte liksom presiseres.

Det var ikke så lenge etterpå at min fastlege sendte henvisning via psykiatrisk poliklinikk i Kristiansund. Hvor resultatet medførte at jeg ble innkalt til en prøvedag på Vegsund.
Og fikk plass.

Gleden over tilbudet, fikk meg til å gråte bekker av glede.
Fordi plassen jeg hadde fått, gav meg en ny smak.
Smaken av håp.

Smaken av håp, kontra smaken av lengsel mot døden…
Blir som å gå fra en sultkatastrofe til en bufeet. Smaken av håp, får ansiktet ditt til å strekke på seg. Det vekker muskulaturen i det. Der kinnene krummer seg oppover og inn i luften, der det dytter munnvikene opp mot himmelen.
Der øynene dine krummer seg og lager varige spor av smil. Dette smilet som ikke har kommet fra innsiden din, der det nå er direktekoblet til håpet du kjenner ligger helt øverst, på midten din.
Dagene gikk ikke fort nok. Ikke ukene heller. Styggen på ryggen veltet ut skepsis, mens jeg? Tviholdt på håpet som hang fremme i fremtiden min.
Den fremtiden, disse åtte ukene på Vegsund var.
Dette håpet.
Om noe bedre. Lettere og lysere.
Enn beksvart håpløshet.

Sjette August var kofferten, sekken, styggen på ryggen og meg selv, på vei.
Styggen på ryggen hadde kledd på seg panservernet sitt, mens jeg? Glødet.
Av håp.
Av denne lette og forventningsfulle smaken.
Om en bedre fremtid.

Jeg pakket ut.
Flyttet inn.
Sto klar i første time, med hendene på brystet, klar til å rive det åpent og slippe faenskapet ut.
Og om mulig, redusere størrelsen til styggen på ryggen.

Styggen på ryggen burde fått en gullklokke.
Slik en mottar, disse få, som har arbeidet hardt og lojalt en hel mannsalder for samme bedrift.
For styggen på ryggen, hviler ikke på sine lauvbær. Han jobber jevnt og trutt, timer inn og ut, med lønn i form av egenhat. Mitt egenhat.
Jo mer hat, jo større blir han.
Jeg ender opp med selvekskludering.
Manglende evne eller mot, til tilknytning.
Står alltid utenfor.
Og kikker inn.

Plutselig føles det som om jeg er inne.
Jeg gikk inn, helt på egenhånd.
Det var ingen som fortalte meg om tilbudet. Det var ikke min fastlege som visste om det.
Men jeg.
Det var følelsen av å finne håp, akkurat den Novembernatta jeg tilfeldigvis fant det, via en link.

Så er jeg her.
På innsiden.
Deltar fullt, åpenhjertig og meget villig i mitt eget liv.
Her er jeg ikke på oppbevaring.
Her blir jeg ikke tilbudt en flukt fra virkeligheten.
Jeg går villig gjennom virkeligheten som var.
Fortiden min.
Dette livet, som har føltes så feil.
Siden jeg aldri kom rett ut av det.

De ukentlige nitti minutter ganger to, med psykologen, er ikke behandling.
I realiteten, er de en velsignelse.
Psyko edukasjonen forklarer.
Hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt.
Hvordan jeg har overlevd den katastrofen barndommen min var.
Den forklarer hvorfor all redsel, sinne, sorg og uforløst kjærlighet er lagret lag for lag på midten av kroppen min. Og det forklarer og gir en dyp innsikt og forståelse for, at jeg ikke har greid å endre kurs i livet mitt, alene.

Kunnskap gir makt, sier dem.
Styggen på ryggen krymper for hver dag innsikten og utsikten, innover i meg selv blir tilgjengelig. For det er slik det føles.
At jeg får grepet, eller tak i, tilgang på den jeg egentlig er.
Denne meg, jeg var ment til å bli.
Dette varme, godhjerta menneske med så mye omsorg og kjærlighet til andre.
Dette menneske som har så store behov, eller behov for å fylle dem.
Med andres godhet.
Dette med å koble seg til.
Menneskeheten.
Livet.

Det å grave i dypet av sjelen sin med terpapiformen ISDTP, er ikke som å snakke om og om igjen om de samme problemer.
Det er som å tømme beksvarte tjern fulle av sinne eller redsel ut av deg.
Når disse beksvarte, dype tjernene er borte, får du tilgang på innsjøer av sorg.
Forløsningen av denne skjulte og utilgjengelige sorgen, er så vond at den hulkes ut.
Ut av øynene dine, renner det en ustoppelig flom av tårer. Og ut av munnen din, faller disse dype umenneskelige og vonde hulkene, som vrenger seg opp og ut av brystet og strupen din.

En følelse av lykke fyller deg.
Ryggen din, er ikke lenger lut.
Der ryggraden stiller ubesvarte spørsmål, om hva som egentlig skjer nå?
Styggen på ryggen står ikke lenger stødig.
Klørne hans, sitter ikke lenger fast i kjøttet på skuldrene.
Og en dag, i uke seks, falt han av.

Han ligger der muligens enda.
Øverst på gulvet, utenfor døren til psykologen.
Hvor jeg går ut dørene, etter det som føles som en befrielse.
En ekstrem forløsning.
Førti minutters hulking.
Som sendte beina mine støtt inn i livet.
Forbi og gjennom eksistens.
Inn i livet.
Mitt.

Kråketærne rundt øynene, har paret seg nå.
For det er plutselig så mange av dem.
Hver morgen er de der, når jeg våkner.
Med et smil som dovent løfter seg opp mot luften som omfavner meg.
Ansiktet mitt gjenspeiler innsiden min.
Tilgangen på og til, meg selv.
Denne jeg ikke har greid å få tilgang til før.

Det kryper opp fra innsiden. Som om denne blir lettere og lettere, mer håndterlig og overkommelig for hver dag.
Innsiden min.
Som aldri har greid å håndtere vekten av min egen psyke før.

Nå har jeg den tilgjengelig.
Fordi jeg gjennom uker og timer, har jobbet og jobbet for å nå den.
Finne styrken min.
Finne meg selv.
Forkaste det gamle eller rydde plass.
Til det nye.
Til livet.

Det er en eksepsjonell stor forskjell mellom det å eksistere, og det å leve.
Når du eksisterer, flykter du fra alt og alle.
Når du lever, deltar du.

Det å få muligheten til å være oppdagelsesreisende inn i seg selv, er en velsignelse.
Og det utgjør en forskjell.
Mellom smaken av lengsel etter døden.
Og smaken på livet.

Kompetansen.
Hjertevarmen.
Kunnskapen.
Opplegget.
Inkluderingen.
Utfordringene.
Triggerne.
Omsorgen?
Til teamet vårt?
Er helt fantastisk.
De vever usynlige bånd mellom både pasientene og dem, som lar oss føle oss tilknyttet, men også delaktig i, vår egen suksesshistorie.
Kommer vi inn med frost i hjertene våre, tines vi litt og litt, helt til vi kjenner hjertevarmen både til dem og oss selv, øke kroppstemperaturen. Øker bevisstheten vår. Lar oss forkaste unødvendige tanker som tidligere har ridd oss, som smertefulle marer.

Jeg har to uker igjen av oppholdet mitt på Vegsund.
Men det er ikke slik, at jeg bare kjenner på forskjellene i meg selv.
Jeg er dem.
Jeg lever dem.

Når jeg møter mitt eget blikk i speilet, ser jeg ikke lenger et blikk dyppet i beksvart elendighet.
Jeg ser livsgleden.
Som vokser.
Jeg ser kjærligheten, helt nyforelsket.
Til meg selv.
For alt jeg ikke har hatt kapasitet eller evne til å se, før nå.

Jeg har et par innsjøer av sorg igjen, på midten min.
Men jeg vet at når disse blir forløst under de neste ukenes behandling? Vil de være borte.
For godt.
Det er det som er så fantastisk med ISTDP.
At det skaper en varig endring av innsiden.
Det er som å tømmes, øse for øse.
Til slutt blir det tomt.
Jeg kjenner inderlig på en barnslig men gledefylt forventning. Om alle gode ting i livet jeg kan fylle den tomheten med.
Jeg gleder meg til å leve mer.
I morgen.
Og så i overmorgen.

En tidligere psykolog hadde en poster på veggen sin med teksten; Memento Mori.
Det er latinsk og oversettes til; - husk du skal dø.
Dette satte seg fast i meg, som en bekreftelse på at det ville være helt greit.
Men ikke nå lenger.
Nå greier jeg ikke å tenke annet enn at man kan ikke dø, uten å ha levd.
For første gang i livet, skremmer tanker om døden meg.
Enda jeg har lengtet slik etter den.

Tankene som fyller hodet mitt, inneholder det jeg aldri har turt.
Det styggen på ryggen sa jeg ikke evnet å gjøre.
La meg bare si det slik; - jeg har ikke tenkt å gi styggen på ryggen, noen haikemulighet når jeg passerer han på vei inn til kontoret til psykologen i morgen tidlig.
Når jeg går enda bedre forankret inn i livet mitt, etter mine tildelte nitti minutter med forløsning av mitt private helvete?
Er jeg enda rakere i ryggen enn i dag.
Glimtet i øynene skal glimte litt mer, som om jeg endelig har nådd frem til lysbryteren, der det før var svart.
Det skal ikke bare kjennes at jeg er hjemme i meg selv.
Det skal også vises.
I blikket mitt.
Som møter ditt.
I stedet for å studere fottøyet ditt.
Jeg skal ikke lenger eksistere i en boble som består kun av meg og styggen på ryggen.
Jeg vil leve. Litt mer, for hver dag.

Det er noen mennesker som omtaler andre mennesker med deres bagasje, som noe de ikke vil omgås. Jeg har bestandig følt på dyptliggende sympati over denne bagasjen vi fikk.
Denne vi ikke har pakket selv.

Det jeg føler jeg har fått gjort på seks uker på Vegsund, er å pakket ut bagasjen min. Vrengt innsiden min og skylt den ren. Kastet det jeg ikke har behov for. Renset det som trengte rens og ryddet plass til meg selv.
Jeg ser med stor glede, frem til at jeg går ut fra Vegsund etter åtte ukers medikamentfri behandling og inn i livet mitt. Det å gå tilbake til «kun» å eksistere, er ikke et alternativ.
Det å være et voksent individ med så mange undertrykte og utsultede behov for menneskelig omgang eller kontakt, skaper et vakuum jeg har lyst til å fylle med gode ting.

Hvordan forklarer en så, alle disse endringene i ett menneskesinn, til sine mennesker? Eller til systemet? I et samfunn der det ligger en gammelmodig stigmatisering bak nettopp dette «skumle» og lite åpenhjertige, som altså er psykisk helse?
Hvordan forteller en, hvordan når en inn til de mennesker som ikke selv har smakt på håpløsthet? Hvordan finne de riktige ord, som er mektige nok til å åpne, eller de som er sårbare nok, til å utgjøre en forskjell for deres forståelse av meg?

Er det kun disse skjemaene om hvordan vi føler oss, som er relevant? Får vi uttrykt nok av endringene som skjer inni oss?
Det er jo ikke et direkte kryssbart felt or hvor vi markerer med et kryss, om vi bærer på styggen på ryggen eller om han har mistet grepet om oss.

Det å komme hit, være her og rive seg åpen i full delaktighet og samarbeid med de ansatte, er en reise som snart nærmer seg slutten.
Jeg har lært mer om min mentale helse og har fått en så markant økning i egen forståelse at bare det, vil være et verktøy som stiller meg sterkere og bedre rustet til å ta fatt på og leve, livet.

Alle de årene jeg mistet meg selv.
Alle dager og netter, jeg ikke falt til ro med mindre jeg flyktet inn i selvekskludering.
Er endelig over.
For nå står jeg i det.
Om det er sinne, som prikker meg på skulderen, så evner jeg å slippe det ut på en overkommelig og håndterbar måte, kontra det jeg gjorde før.
Å pakke det inn i meg selv, som næring til styggen på ryggen.

Kjenner jeg på skyld eller skam, skal jeg åpne hjertet mitt og håndtere det, både ovenfor meg selv men også om det skulle gjelde en annen.

Kjenner jeg på tilknytning og denne massive godheten? Denne varmen, som pulserer gjennom hvert hjerteslag hjertet slår, skal jeg dele den. Ikke lenger tviholde på den, eller stue den bort i redsel. Jeg har sånn behov for påfyll.
Av varme, tilkoblede blikk som møter mine.
Denne kjærligheten, dette lune, varme samholdet jeg ikke har, men vil ha.
Ikke har vel jeg, før nå, sett, smakt og lært – sammenhengen.
I hvor mye glede, tilhørighet og nytelse, en finner i det å være tilkoblet menneskeheten, i stedet for å flykte unna den, i redsel for mer belastning.

Hver kveld, kler jeg av meg klærne og legger meg naken under dyna. Slik jeg alltid gjør, uansett hvor jeg er.
Forskjellen er denne;
- forståelsen og viten om, at jeg aldri vil ende opp tilbake i gårsdagen, gjenleve fortiden om og om igjen, slik jeg har gjort før.

Bagasjen er pakket ut.
Den er lettere nå.
Jeg greier endelig å håndtere.
Det som jeg fikk.

Og det min venn, er styrke.
Mestring om du vil. Det å kvitte seg med og tømme ut, alle indre demoner.
Erstatte dem med smaken.
Smaken av liv.

Skuldre

Har du sett dem?
Disse skuldrene som krummer seg fremover, som for å forsøke å nå frem til hverandre.
Selv om det er fysisk umulig, virker det som at skuldrene våre prøver å strekke seg mot hverandre over brystet vårt.
Disse skuldrene som lener seg tungt fremover for å beskytte livet vårt som dunker varmt, fort eller sakte på venstre side av brystet vårt.
Nemlig hjertet.
Dette som vi sier vi føler kjærlighet med.
Knytter tilhørighet med.
Føler oss som en del av flokken med.

Når så du sist gang ett sett skuldre åpne seg opp og sluke deg i et jafs?
Hvor et par øyne møter dine, på vei inn i en omfavnelse som varmer deg inni, like mye som utenpå?
Var det ungen din? Kjæresten din? Mannen din?
Jeg håper kjæresten din har skuldre som åpner seg opp og sluker deg hel.
Som pakker armene sine rundt deg og lar deg kjenne deg elsket og trygg.

Sist gang jeg gikk inn i et sett åpne skuldre var skuldrene til svogeren min.
Han er en real, fin fyr.
Og så er han innmari god å klemme på, selv om jeg ikke klemmer han så ofte.
Men etter noen timer over midnatt, en lørdag i august, reiste jeg meg altså fra stolen jeg satt i og gikk rett inn i disse vidåpne skuldrene som klemte meg like godt som jeg klemte han.
Vi byttet litt kjærlighet, han og jeg, akkurat da.
Jeg sa det også. For å være sikker.
- jeg er glad i deg.
Og så svarte han;
- jeg er glad i deg også.

Så lå jeg der da, etter et voldtektsforsøk.
Av hjernen min.
Eller hjertet mitt.
I dette forsøket, jeg bedriver ukene mine med nå, når jeg er på Vegsund DPS.
Distrikts psykiatrisk senter altså.
Hvor jeg skal forsøke å kvitte meg med styggen på ryggen.
Eller fortidens sår. Disse som ble lagt lokk på og aldri fikk mulighet til å slippes ut eller gro.
Disse som aldri ble kjent på, men som ble dysset ned på alle mulige måter.
For å være "snill pike". Eller passe inn. Tilpasse meg omverdenen. Familien min. Kjærestene mine.
Det jeg "trodde" var livet mitt.
Ta hensyn. Være snill. Være tålmodig. Ikke si noe til noen.
Hvor pekefingeren ble lagt over leppene og strenge-blikket ble servert som i et stoppskilt som roper om at her kjører du mot kjøreretningen.

Psykologen greide å trenge seg innerst inn i sjelen.
Helt innerst bak alt det jeg innbiller meg at jeg er.
Dette rolige avbalanserte mennesket jeg trodde jeg hadde blitt, etter at jeg fikk forløst tretti år med sinne.
- jeg er aldri sint lenger, sa jeg når jeg kom.
- vi får se om det stemmer, svarte psykologen mildt.

For han er mild.
Der jeg setter meg på min pinnestol med to meter mellom våre knær, hvor han sitter på sin.
Jeg føler meg litt mer på bølgelengde, over noe så enkelt som at han sitter på en like ubehagelig stol som meg. Er det ikke rart, hvor skrudd jeg tenker.
Men han flytter seg like ofte, eller sjelden, som det jeg gjør.
Der vi vrir eller plasserer beina litt annerledes for å holde ut i nitti minutter.
Nitti minutter, to ganger i uka.

Han startet med å forsøke.
Å mane frem disse følelsene som har låst seg fast, helt innerst.
Denne uforløste sorgen, denne enorme redselen, dette bedøvde sinne som jeg ikke lenger har lyst eller ork til å bruke tiden min på. Det er ikke godt å være sint.
Det er ikke godt å være konstant lei seg heller.
Men det er jo det jeg er.
Lei, av å være lei meg.

Minuttene sneglet seg avgårde i det som virket som timer, der og da.
Der jeg sitter og kjenner det rykker litt i en fot.
Det rykker litt.
Og tre sekunder etterpå, er jeg avskrudd.
Føler ingenting.
Absolutt null.

Han irriterer med vilje nå.
Maser.
Og det virker.
Helt til han sier noe om "burde", ønske og vilje.
Da var det som om sola kom inn i rommet og traff steinansiktet som sprakk i solskinnet.

Raseriet fylte hele kroppen.
Det fosset opp gjennom beina, fylte hele overkroppen og plutselig veide jeg ingenting.
Fordi jeg var så kraftfull av dette sinne som endelig fikk lov til å komme opp.
Han guidet meg gjennom den horrible måten å bruke det opp på.
Hvordan denne terapiformen er laget slik at en maner frem de verst tenkelige fantasier som forløser det.
Og vips, så er det borte.

Fantasimennesket - som har fått gjennomgå dette sinne, ligger ubevegelig på gulvet.
- hvis du ser inn i disse øynene, hva ser du da?
For det er det det handler om.
Forestilling og forløsning.
Og det er da forløsningen kommer.
Skyldfølelsen.
Skammen.
Sorgen.
Kjærligheten.

Jeg sitter tungt i stolen og stirrer inn i disse fantasiøynene som er døde på gulvet.
Det er blodig og dødt.
Hovent og rødt.
Det er familie.
Hvor jeg kommer fra.

Hulkene mine fremstilles som umenneskelig.
Lyder jeg ikke er kjent med.
Eller som jeg ikke har hørt på mange, mange år.
Det blir feil å si at de fosset ut av munnen min.
Det hørtes mer ut som pining. Seige, tunge, hulk som gjorde vondt i hjertet mitt så jeg fysisk kjente det gjorde vondt.

Han sitter der bare nå.
Han betrakter.
Kameraet går.
Pasienten har en stor, våt flekk på genseren sin, over alle tårene som drypper ned fra ansiktet og lander øverst på brystkassen.
Denne pasienten, er altså meg.
Det er mine tårer.
Min smerte.
Min forløsning.
Min kjærlighet.

Ingen sier noen ting.
Jeg fokuserer fortsatt på scenen som nettopp utspant seg mellom oss to i rommet.
Dette fantasi-scenarioet som er morbid.
Dette livløse blikket jeg stirrer inn i, som ikke lenger er med meg.
Dette mennesket som er borte.

Jeg begynner på nytt igjen.
Øynene svømmer over, men jeg ser det klart likevel.
Inni hodet mitt, ligger hun der uten liv.
Og stirrer på meg.
Skyldfølelsen over det, bekrefter bare hvor stor kjærligheten min var.
Denne kjærligheten som aldri fikk nå frem. Som aldri ble mottatt.
Denne vi aldri delte mellom oss.
Og nå, er det for sent.

Hulkene river meg opp innvendig.
Det er hjertesorg på første klasse.
Denne sjeldne, ekte en ikke finner tilfeldig.
Men den som er begravd i dypet av den du er.
Ansiktet mitt vrir seg, omtrent som om disse tårene svir.
At de skal etse istykker huden min og etterlate det som ødelagt eller med varige mèn.
Men det er ikke ansiktet som lider av varige mèn.
Det er innsiden.
Hjertet.

Slik terapi, gjør faktisk fysisk vondt.
Det føles som at en har en stang inni hjertet som en vrir og vender på.
Slik at en kjenner hvor vondt det er.
Hjertet mitt feiler ingenting, men smerten det sender ut lar meg kjenne at det er tilstede.
At jeg er tilkoblet.
At jeg virker.

Han sier fortsatt ingenting og øynene mine tørker inn.
I det minste i ett lite øyeblikk.
Før de flommer over igjen, der jeg stirrer inn i disse døde, blå øynene og følelsene mine herjer på innsiden min og sloss innbyrdes for å være den som kommer ut av meg først.
- hun fortjente deg ikke, tenker jeg plutselig.
Og så begynte jeg å grine igjen.
Nye hulk fyller rommet og jeg tar meg selv i å nikke i takt med tankene mine.
- fortjente meg ikke.

Jeg ser på mannen som sitter mot meg.
Disse blå øynene som hviler seg i mine, der mine svømmer over på vei mot hans.
Og så sier jeg det.
- hun fortjente meg ikke.
- nei, hun gjorde ikke det, svarer han.

Minuttene raser avgårde og jeg kjenner smerten i hjertet ikke er vond lenger.
Det er bare godt.
Å lande akkurat der, i dypet av meg selv og kjenne etter.
Min verdi.
Hva jeg faktisk er.
At jeg teller.
At jeg er verdifull, som meg.

Jeg hulker litt til.
Når tilgangen til disse følelsene og tankene, endelig tar meg.
Når det endelig går opp for meg.
Jeg tror ikke jeg var en sjarmør, der ansiktet mitt fylles med hulk og smil samtidig, men jeg skal ha for innsatsen. Jeg landet på de siste hulkene og kjente på godheten.
Denne godheten som alltid har vært der.
Denne jeg har hatt så lenge jeg kan huske.
Denne godheten, som egentlig er ensbetydende med meg.

- jeg er ferdig nå, sier jeg og tørker ansiktet mitt.
Han smiler mot meg og jeg smiler tilbake.
Jeg er sliten.
Vet ikke om jeg mest lyst til å grine, eller om jeg har lyst til å juble.
Det er surrealistisk å føle det slik.
For jeg vet ikke om jeg har opplevd det noen gang før.

Jeg går ut døren, bortover korridoren og opp trappen.

Det eneste jeg kjenner på, er behovet for disse åpne skuldrene.
Disse jeg kan lene meg mot og klemme like godt som de klemmer meg.
Jeg finner en varm, godhjertet pleier og spør.
- kan jeg få en klem? Jeg har akutt behov for en klem.
Hun reiser seg smilende opp fra stolen hun sitter på og gir meg det hun tror er en klem.

Der og da, bedriver jeg opplæring og forteller henne hvordan.
Jeg demonstrerer.

Plutselig står to voksne damer, på en stue på Vegsund og klemmer.
Hoder senkes mot hverandres skuldre og sukkene faller tungt ut av brystet i ren nytelse.
Nytelse over å få lov. Eller kjenne etter.
Gleden i det.
Eller tilhørigheten som knyttes.
Eller gleden over å be om det.
Fortjene en.
Eller tørre.
Å be om en.
Kjenne disse skuldrene åpne opp og få lov til å lene seg inntil.
Og bare være til.