Totalt antall sidevisninger

tirsdag 20. april 2021

Kunsten å gi opp seg selv

Noen ganger lønner det seg.
Å gi opp.
Det er derimot en kunst.
Som med all god kunst, tar det svært lang tid å lære seg - denne kunsten det er, å gi opp. 
Eller som  Per Fugelli sa; Gi litt mer faen!

Bare snu ryggen til det prosjektet, det mennesket, den personen, jobben, situasjonen, musikken, familien eller hva det nå skal være og si:
- næh, dette gidder jeg faen ikke! Jeg har brukt nok tid, energi, kjærlighet, omtanke og omsorg på akkurat dette som sliter meg i stykker! 

Jepp, det ble visst et banneord der, men sånn er livet. Av og til møter en et kraftuttrykk eller ti, i takt med pulsen sin og der bare ramla det ut. 

Det er en kunst å gi opp.
Jeg skal forklare deg hvorfor. 

Samtlige som har levd lenger enn femten år har opplevd en eller annen form for tilknytning. 
Samtlige av disse har i tillegg opplevd en eller annen form for smerte.
Uavhengig om det er fysisk eller psykisk OG gjerne i kombinasjon med denne tilknytningen.
Det kan være en første kjæreste vi trodde vi ikke kunne "leve" uten, det kan være en mor, far, bikkja til naboen eller hvem som helst.
Dette "noe" som fikk oss til å føle oss trygge, elsket, sett og hørt.
Dette som vi plutselig mistet.
Vi ville ikke miste det, for det var ikke slik at noen spurte oss.
- er det greit for deg at jeg tar bort det beste eller fineste du vet?
Plutselig var det bare borte og vi?
Måtte akseptere det.
Det eneste vi lærer å akseptere når vi går på skolen? Er hvor lenge friminuttene varer og at to pluss to er lik fire. Det er ingen opplæring i hvordan vi aksepterer våre handlinger eller våre følelser.
Eller konsekvensene av disse.

Vi klenger oss fast i det vi "tror" er bra for oss, basert på at vi har en illusjon om at det vi har blitt opplært til å tro på, faktisk stemmer.
Hva gjør vi derimot når den "illusjonen" eller feil-ernæringen ikke stemmer?

Det lykkelige forholdet, ekteskapet, eller den oppbrukte; - "vi later som" slik at det ser eller høres bra ut for omverden, hva er det vi egentlig holder på med?
Samtidig legger vi oss med hodet på puta og kjenner et sår langt inn i sjelen fordi det ikke er sant.
Men det er det jo bare vi som vet, så da er det ikke så farlig da?
Jeg spør igjen; Hva er det egentlig vi holder på med?

Tenk på dette.... hva om jeg nå i akkurat dette øyeblikket behandlet meg selv slik jeg behandlet favorittkjæresten min.
Jeg er da tross alt 43 og ingen nonne. Jeg har hatt flere kjærester gjennom livet.

Ironisk nok har jeg bare elsket en av dem, selv om jeg sa til alle sammen at jeg elsket dem.
At jeg var glad i dem? Helt klart.
Men elsket dem?
Nei, overhodet ikke. Jeg elsket en.
Jeg er nok glad i han enda. Om jeg ikke elsker han, blir jeg i alle fall glad hver gang jeg ser han smile.  
Jeg hater han i alle fall ikke, selv om jeg prøvde hardt å overbevise meg selv om at det var presis det jeg gjorde.

Er det mulig å slette noen som setter fot avtrykk i hjertet vårt?
Aner ikke. I så fall hadde det jo vært fint om denne "noen" kunne ha lastet opp en youtube video slik at vi som ikke har skjønt det, kan sette oss ned, se dette to timers foredraget av en smart "luring" med hvitt hår og "ny-rydda" hjerte og skjønt et kvekk eller to vi også. 

Men frem til da... hvordan gir en egentlig opp?

En ni måneder gammel baby krabber bort til stuebordet og drar seg opp i stående. Vi blir stum av beundring, fordi nå skal endelig avkommet stå på egne bein.
En hundevalp står på beina etter noen timer, men et menneskelig avkom bruker altså månedsvis på å rette ut knærne og stå. Så setter selvsagt babyen den ene foten etter den andre og der veltet han eller hun overende og gåturen ender med et skrik og en halv krokodilletåre, med mindre babyen er godt polstret på morsmelk og har valker nok til å dekke fallet.
Vi løfter ikke opp ungen og sier:
- hør nå her lille venn, dette må du slutte med for dette greier du ikke! Gi opp!

Vi oppmuntrer.
Vi holder hender hendene deres, vi bruker timevis på stuegulvet og leier denne ustø krabaten som ikke har lyst til å være en krabat lenger, men gående. 
Vi støtter og vi oppmuntrer til at snart går han eller hun på egenhånd, og jaggu får vi rett.
For det gjør de jo. Før eller senere. 

Helt fra før vi kan huske vår egen barndom, har altså en mor, far eller tante eller bestemor oppmuntret oss til å gjøre det som er "normalt".
Problemet blir jo bare; Hva er egentlig normalt?

Er det som er definert som bra for deg og er det som ER bra for deg, garantert bra for meg?

Når jeg vokste opp skulle foreldre være gift. Om en ble skilt, ble kvinnene omtalt som "løs-tøser" med en "flokk med unger" selv om disse ungene den gangen hadde en og samme far, mens mennene ble ansett som macho og med "dametekke" selv om de levde alene. 

I dag er det aller meste blitt normalt, det er ingenting som er feil.
Men kunsten å gi opp?
Det er fortsatt feil.
Den som gir opp, er en taper, skam deg gutt (mann, kvinne, jente, bisken, fyll inn det som passer) og vi er lurt til å tro at vi bør fortsette litt til. Denne "hjernevaskingen" som pågikk mens vi var barn, den sitter godt enda. Og skaper elendighet, mismot, depresjon og er ille nok til å frata den sterkeste av oss håp om et bedre liv eller en høyere livskvalitet på det livet vi faktisk innehar.

Noen anser de som kjemper for å realisere seg selv, som idioter.
- ja, han er en "drømmer" akkurat slik som deg.
Det sa søskenbarnet mitt en gang når han omtalte sin nevø som satset på et liv utenom A4.
- akkurat "slik som deg".
Med den setningen, gjorde han det klart at i hans verden er det ikke plass til å tenke, se eller behandle verden annerledes enn det A4 arket som vi får utdelt i barnehagen eller første klasse. Vi skal forholde oss til "manuset" og late som, tviholde på og gjøre absolutt alt i vår makt for å oppfylle den illusjonen om at livet er best akkurat SÅNN. 

Den gangen smilte jeg et inderlig uekte smil og tenkte: - fy faen for en korttenkt idiot du er.
Det er da ikke noe galt med meg? Eller mitt forsøk på det jeg ønsker meg aller mest?
Eller er det det? Jeg husker jeg tenkte hardt og lenge på det når stemmen hans ringte godt mellom ørene mine og gav meg en klump i magen, hver eneste gang minnebanken spilte av setningen:
- en drømmer, akkurat "slik som deg", om og om igjen.

Jeg husker hvor såret jeg ble over min egenskapte illusjon av søskenbarnet mitt som jeg hadde idealisert siden jeg var jentungen. Jeg hadde sett sånn opp til han og så var han ikke bedre enn dette? HÆ?
Denne mannen som jeg trodde var så mye, var nå plutselig redusert til veldig lite. Er det ikke rom for noe mer? Er det ikke plass til "sånne som meg"?
Jeg innså at jeg hadde et valg. Enten høre på hans "fordømmelse" og gi opp. Eller fortsette, i troen på meg selv. 

Heldigvis.... har jeg aldri hatt evnen til å høre etter.
Takk å lov.

Den iboende feilen med mennesket er at vi er så avhengig av at NOEN skal være på vår side. At det er noen som heier på oss, uansett hva det gjelder. Om du har blitt "Corona-feit", "Corona-blakk" eller "Corona-ensom", same shit - det er alltid fantastisk å ha en eller tjuesyv personer som heier på deg og som er enige med deg.
Det får oss til å føle oss litt bedre, spesielt om disse menneskene som heier på oss er noen vi er tilknyttet på et eller annet vis. Om vi vet de er glade i oss, teller det ekstra.
Om det er en bekjent? Blir "heia ropene" redusert til;
- ok da, jeg nyter det i tre sekunder før jeg har glemt det. 
Men kommer disse støttende, oppmuntrende ordene fra den nærmeste flokken vår?
Da kan vi ri kliss naken, opp ned, gjennom hvilken som helst storm, stiv kuling eller orkan, bare fordi vi har en eller sytten personer som heier på oss. Da kan vi gjøre "hva-som-helst".
Men uten dem?
Kan vi ikke gjøre en dritt.

Du skjønner... det er ingen klasse på barneskolen eller ungdomsskolen som lærer deg å tro på deg selv.
Det er absolutt ingen som lærer deg å stå stødig i dine egne sko, i alle fall når dine nærmeste ikke lenger tror på deg.
Da blir det din mor, far, søster eller beste venn sier, automatisk sant, selv om det faktisk ikke er i nærheten av å inneholde tre gram sannhet.
Ikke for deg.

Det er ikke din sannhet.
Min bestevenn opplyste meg om at jeg var et grusomt menneske som ikke liker mennesker rundt juletider i fjor. 
Jeg kunne jo ikke krangle eller diskutere det. Det var hennes sannhet og da lot jeg henne på beholde den og aksepterte og respekterte hennes mening fullt ut. 
Hva som er sant for henne, blir ikke "automatisk" sant for meg.
Jeg har elsket henne halve livet, men likevel mente hun at jeg altså ikke liker mennesker.
Sist jeg sjekket, var hun et.... 

Vi har et valg. Det kommer alltid en tid for å gjøre et valg.
Tviholde på det, eller slippe taket.

I forrige uke mente jeg selv at jeg fortjente blomster.
Jeg trengte en oppmuntring og en påminnelse på at jeg ikke bør gi opp det som er viktig for meg.
Derfor ba jeg om en stor blomsterbukett levert på døren. Og så fikk jeg det samme dag.
Det verste som hadde skjedd, var jo at jeg ikke turte å be om det, ergo jeg hadde ikke mottatt noen blomster og hadde vært foruten.
Det er bare det enkle faktum at jeg elsker blomster og jeg blir oppriktig glad av å se en bugnende bukett med blomster stående på stuebordet hver dag jeg står opp. 
Det gir meg en genuin glede og så ser jeg teksten som står på kortet.
Der står det: - ikkje gi opp! Han som sendte dem vet hva det betyr og det samme gjør jeg.
Det var akkurat det jeg trengte og vipps; der fikk jeg det.

Det finnes tre typer "gi opp".
Den ene omhandler de som er født sånn. Til deg som ikke har troen på deg selv, slik at du "labber" deg gjennom livet alene, ensom og misfornøyd med både kroppen din, jobben din, psyken din og tilværelsen din.
Du har bestemt at "det bare er sånn" og har akseptert det fra du hørte det første gangen. Du kommer antageligvis aldri til å prøve på noe annet.

Den andre typen gi opp er når noe eller noen sårer deg dypt og inderlig, tråkker deg på tærne, herjer med følelsene dine, energien din, humøret ditt, eller du bare VET og kjenner på at dette? Det er ikke bra for meg. Dette bør jeg kutte ut.
Det gjør det ikke noe lettere eller enklere, men til syvende og sist er det det som er riktig.
For DEG. 

Den tredje typen "gi opp" er når du er redd.
Denne drømmen din, alt det du har ønsket deg er så "stort" og "annerledes" at du tørr knapt si det til noen, fordi de da kan påstå at du er en tulling som satser alt på noe så "urealistisk". 
Jeg husker presis hvordan det var, når jeg sa at jeg ville flytte til Skottland første gangen. 
- hæ? Du kan jo ikke gjøre det?
- hva skal DU der?
Fordommene og antall "nei" var mange.
Det burde jeg bare gi opp tanken på, fordi det var ikke noe for meg.
Selv om jeg følte det langt inni sjela første gangen jeg var der, at her? Har jeg lyst til å bo?
Så brukte jeg flere år på å "varme" opp mine nærmeste til at min overbevisning om hva som er bra for meg, kanskje til syvende og siste ble bra for dem også.
Nettopp fordi? Det gagnet meg å gjøre det. Redselen ble mindre når jeg fikk noen som til slutt så at JEG ønsket å satse på det. 

Det er helt sant det som sies om at problemer reduseres, når de deles. Gleden fordobles når en deler dem, ergo har jeg blitt flink til å dele.
Ærlig talt har jeg ikke mange problemer lenger, så det er sjelden jeg deler dem.
Men gleder? Opplever jeg hver eneste dag. Jeg prøver å være så dyktig jeg kan, til å dele dem med andre.

Det er ikke så mye i verden som er urealistisk om en virkelig ønsker noe sterkt nok, føler noe sterkt nok eller strekker seg langt nok
La oss snakke om urealistisk. Det er at jeg forelsker meg pladask for en femtifem kilos kvinne. At jeg plutselig stemmer miljøpartiet, blir veganer og misliker menn med skjegg.
DET er urealistisk. 

Hvordan kan jeg påstå at vi VET når noe er urealistisk? Når SKAL vi gi opp?
Fordi du føler det. Da VET du, at sånn? Er det.
Det er det som er riktig for DEG. 

Det er en kunst å gi opp.
Kunsten er; - å gi opp det som IKKE er bra for deg "til tross for" hva familien, jobben, vennene eller samfunnet måtte mene om saken. 
En skal aldri la seg overbevise om at familien, bestevenninnen, kompisen eller hvem det nå er som tar feil, om at det er "best for deg" å gi opp.
Smerter det deg? Da bør du gi opp.
Men det som gir deg glede? Det bør du tviholde på helt til du trekker ditt siste åndedrag.

Alle har vi fem sekunder til overs. 
Og når du innser at du har disse fem sekundene til overs, kan du bare lukke øynene, trekke pusten helt ned i magen og innse at i løpet av disse fem sekundene så finnes det ikke et eneste problem som kan forpeste livet ditt. I løpet av disse fem sekundene så gir du ikke opp livet.
Det er ikke slik at du bestemmer deg der og da for at hjertet ditt skal slutte å slå og vipps, så ligger du der steindau på gulvet.

Om du kjenner etter, kjenner du livet dunker jevnt og trutt der inne på midten av deg.

Kunsten å gi opp... er kunsten å gi opp det eller den som IKKE er bra for deg.
Det som gjør deg trist, gjør deg deprimert, lei deg, ensom, sint, fortvilet, rådvill eller redd.

Jeg er overbevist om at noen kjemper hele livet og nekter plent å gi opp noe som helst, basert på disse indoktrinerte forestillingene vi har blitt hjernevasket til å tro på. De som sliter seg ut for å tilfredsstille andres forventninger til dem og velger bort seg selv. 

Til syvende og sist, er det kun en person som teller i livet.
Nemlig deg.
Jeg tillater meg derfor å minne deg på kunsten å IKKE gi opp deg selv.