Dagboken

- nå må du slutte, sier hun bekymret.
- hun tåler snart ikke mer, se på henne da?!
Den siste setningen ble sagt med varme og omsorg.

Frøken Kjærleik, satt på knær foran meg helt tett inntil, der jeg sitter ensom og alene i en gul stol i en liten, blomstrete stue.
Jeg hulker.
Tårene som renner fra øynene mine har lagd flekker på brystet på kjolen jeg har på.
Hadde den vært våt andre steder, skulle en tro jeg hadde løpt halvmaraton.
Eller i det minste; gått opp Kaibakken.

Jeg bryter ut i latter og smilet dynkes i tårer som renner fritt ut av de to blå.
Hadde det vært et rekordforsøk i antall - eller desiliter, hadde jeg kvalifisert til medalje.
Latteren, høres ikke ut som latter, der den blandes med denne dype, inderlige følelsen av glede.
Stolthet.
Det er en helt ny, type latter. En jeg aldri har sluppet ut før.
Kanskje har jeg aldri opplevd en så storslagen glede før heller.

Den er så mektig, der den brenner seg varm ut i fra brystet mitt til alle lemmer, der den til slutt legger seg øverst, i det ytterste hudlaget.
Jeg føler jeg gløder.

- husker du dagbøkene? spør Hunndjevelen sint.
- dette har du sørget for sjøl! - det er din feil!
Hun snøfter ut den siste setningen.

Jeg husker ikke sist gang jeg så Hunndjevelen. Hun som vokste opp på høyre skulder og var mitt livs beskytter.
Min eneste, beskytter. Denne delen av personligheten, som har de største ballene jeg vet om.
Om en kan beskrive henne slik.
Hun er ikke glad.
Hun er bekymret og teller kilometer i avstand.
Hun har riktignok ikke googlet det enda, men kjenner jeg henne rett? Kommer hun garantert til å gjøre det.
Antall mil, antall timer, antall nasjoner en må kjøre via for endelig destinasjon.
Destinasjon datter.
Hun kommer til å gnåle om det, hver eneste dag.

Hun ligner ikke lenger på seg selv.
Det oransje håret som gnistret lik flammer i et bål, har mistet piffen sin og bekledningen hennes er ganske normal, i forhold til det beinharde ytre jeg er vant til at hun er pakket inn i.

- hvor har du vært, hele denne tiden? Spør jeg.
Ordene mine, svir henne.
Jeg kjenner det, før de i det hele tatt faller ut av munnen min.

Hun stirrer lenge inn i mine blå, før hun viser det første tegn på svakhet jeg noen gang kan huske å ha sett i henne. Hun har aldri vært svak.
Hun har jo tross alt vært både ryggraden og beinet i nesa.
Men nå, husker jeg ikke sist jeg så eller kjente noe til henne.

Så smeller det plutselig fra henne;
- du hadde ikke bruk for meg lenger, så da måtte jeg dra min vei!
Hun bretter armene i kors og er rask med å snu ryggen til så snart ordene treffer ørene mine, men hun var ikke rask nok.
Jeg ser dem likevel.
Tårene hennes.
Disse som triller nedover hennes kinn, i takt med mine.

Stillheten i rommet blir smertefull.
En lidelse av tanker og erkjennelse av savn. Etter å være hel igjen.

Hun snufser, før hun brått snur seg og spør en gang til:
- husker du ikke de jævla dagbøkene, du?
- dette er bare DIN skyld!
Hun knekker nå.
Faller ned på knærne sine og løfter hendene opp til ansiktet sitt som hun gjemmer hulkene sine bak. Likevel, smyger de seg ut og inn i hjertet mitt.

Jeg husker dagbøkene.
Jeg husker det som det var i går.
Når alt for mange setninger som;
- æ kainn ikkje det æ mamma, fylte ørene mine.
Jeg tror jeg hater den setningen.

Jeg kan ikke 

Kanskje var det en forsinket trassalder som slo inn, for den kan jeg ikke erindre vi var plaget med.
Kanskje var den forsinket og kom nå, i ti - elleve års alder.

- Jo! Det kan du det! Svarte jeg.
- Du får ALDRI lov å påstå eller mene, eller tillate deg å tro noe annet, for da blir jeg rasende!
Gjerne etterfulgt av et snøft og markant sinne.
Det var antageligvis for sent allerede.
Med tanke på raseriet altså.

For det gjorde meg innstendig forbannet. At dette vakre pikebarnet skulle stå rett foran meg å påstå at hun ikke kunne, fikk til eller lot seg begrense av en tro, så innsnevret at den hører ikke til.
Det vil si; den tillates ikke her.
Ikke når vi deler blod! Hun er min-sin!
Glem det!

- du kan bli ALT du vil, du kan gjøre ALT du vil og du kan være ALT du vil være, ferdig snakka!
Diskusjonen endte der.
Antageligvis fordi jeg sydet og kokte i raseri som vellet opp i meg, hver eneste gang jeg kjente på min egen tro`s begrensninger.
For jeg hadde ingen.
Ingen tro.

Hele livet, var min tro på det jeg kunne gjøre, være eller bli - like magre som et sultende, døende dyr.
Det var så vidt at det var nok energi i de tankene, til neste puls slag.
Jeg hadde derfor ingen ønsker om at mitt barn, skulle trå i sin mors fotspor.

Når du stiller deg opp og forsøker å feie dem bort, så det ikke blir noen å følge... så må en trå sine egne.
Og slik begynte det.
Med denne evige diskusjonen;
- næhæi
- JOHO!
- næhæi
- JO, sa jeg!
Iblandet flere år med himling med øyne, sukking og stønning over sin mors stahet, eller påståelighet om du vil.

Jeg kjøpte en dagbok.
En stor en.
Hvor hver eneste dag, hadde dato og en hel side klar for å fylles med et sluttresultat, på hva hun ønsket seg.
Hun kikket takknemlig, men likevel litt dumt på meg, når hun åpnet den.
Hun har aldri kvalifisert til; - kjære dagbok.
Men så var den heller ikke tiltenkt noe slikt.

- i denne boka, skal du skrive ALT du ønsker deg. Du skal ikke ha noen hemninger, du skal ikke ha noen begrensninger, du skal skrive akkurat det du ønsker å ha, være eller oppnå i livet ditt, og slik blir det.
Hun stirrer på meg i noen sekunder, der jeg ser ordene mine fordøyes.
- alt æ vil ha?
- ALT du vil ha, svarer jeg. Og smiler.

Først er hun alvorlig, før fantasien hennes begynner å boble på innsiden av hodet hennes. Det står skrevet utenpå henne, fordi den gleden som velter ut av ansiktet som plutselig deler seg i to, et halvt over smilet og et halvt under smilet? Det er uimotståelig vakkert.

- så hvis æ vil fløtt te utlandet da, så kan æ skriv det å?
- ALT du vil, sier jeg og deler smilet hennes.

- du snik ikkje i den her boka, mamma! Hun er formanende nå.
- Jeg lover!! Ti kniver i hjertet og kors på halsen! Svarer jeg, der jeg korser og fekter ivrig med fantasikniven jeg stikker på ustrategiske plasser, langt i fra hjertet.
Du vet, leggen og fingertuppene og slikt.

Hun henter en penn fra penalhuset sitt og går på rommet.
- ikkje komma inn!
- neida, lille venn, jeg skal ikke forstyrre deg, sier jeg til ryggen hennes som forsvinner inn på rommet.

Jeg sitter i sofaen og lytter.
Det er nesten så gleden hennes høres ut i stua.
Av og til hører jeg henne le og jeg sitter der uten tv eller radio på og bare smiler over lydene, denne glade jenta, lager fra rommet sitt.

En time etterpå, kommer hun ut og smiler fra øre til øre før hun går på badet for å pusse tennene sine.
Etter å ha gitt meg en god natt klem, spør jeg:
- fikk du fylt en side i boken din, lille venn?
- ja, smiler hun med stjerner i de to blå.
- æ ska fløtt te Australia æ! svarer hun, før hun bråsnur på hælen og leier smilet sitt til sengs.

- husker du den klumpen du fikk i magen, den gangen? Kommer det skarpt fra Hunndjevelen.
- når skal jeg noen gang, greie å lære deg, en gang for alle, at klumper i magen er ensbetydende med FARE?
Hun nesten staver det, så tykkhodet og dum som jeg må være, siden jeg ikke skjønner det.
Hun sukker tungt der hun siger sammen og støtter hodet sitt med hendene, der hun har resignert sittende med beina i kors.
Hun ser gammel ut.

- du husker at setningen; - æ kainn ikkje, forsvant? Smiler jeg.
Litt på magisk vis, ble disse negative overbevisningene borte og erstattet med;
- æ kainn, alt æ vil å bestæmme mæ for?

Hunndjevelen smiler litt slakt nå. Hun nikker mot meg og Frøken Kjærleik og jeg vet ikke hvem av oss som gløder mest, av denne gleden som bobler helt fra innsiden og ut.
Med opphovne øyelokk og salt stripete kinn, sitter vi fortsatt i en gul stol, i en blomstrete stue.

Frøken Kjærleik`s latter bobler plutselig ut i rommet, når hun ler;
- dere skal være glad hun hater Edderkopper, for hvis ikke hadde hun faktisk flyttet til Australia!
- der er det mange giftige, kniser hun og veksler blikket sitt mellom meg og Hunndjevelen.
Hun smiler nå.
Hun også.

Et forvridd smil, dynket i grenseløse hulk og den rareste latter du kan tenke deg, deles derfor i tre deler.
Frøken Kjærleik ruller seg på venstre skulder i en glorete, blomstret bikini fra åtti tallet, der hun soler seg, - i tankene vel og merke - og når vi kikker på henne og lurer på hva slags karneval hun skal på, kvitrer hun bare:
- jammen, den er snart "in" igjen. - husker dere ikke sengekappen til Prins Philip fra Buckingham Palace, omsydd til genser?

Hunndjevelen lener seg mot halsen min på høyre side, der hun har tent seg en sigarillos hun er så snill å dele med meg. Etter en lang rekke magadrag, sender hun den til meg før jeg avbryter tankerekken hennes og sier:
- du har husarrest. - du får aldri forsvinne, noen gang igjen!

Hun svarer ikke. Sier ingen verdens ting.
Hun bare klemmer meg.
Slikt som hører sjeldenhetene til.
Djevler klemmer ikke, det er jo noe alle vet.

Så ringer telefonen.
Igjen.
Det vakre pikebarnet, er ikke lenger et pikebarn.
Hun har blitt en vakker kvinne på tjue, som ringer fra flyplassen etter å ha funnet gaten sin og er straks klar for boarding.
Vi snakker sammen mens dette pågår, før hun avslutningsvis sier:
- men vi snakkes da mamma, før du bynner å grin.
Jeg hører varmen i stemmen hennes, men den hjelper ikke på, for jeg griner allerede.
Igjen.

- jeg er så stolt av deg, lille venn, hulker jeg.
- æ veit det, mamma, svarer hun.
Vi utveksler kjærlighetserklæringer før vi legger på og hun finner flysetet sitt.

Jeg reiser meg opp, men vet egentlig ikke hvor jeg skal gjøre av meg, der jeg rastløs går til kjøkkenet og lurer på hva jeg skal gjøre.
Da hører jeg fra høyre skulder:
- det er "bare" fire-tusen-og-seksti-syv kilometer dit.
Fra venstre skulder, kommer det kjapt:
- og så er det nesten "bare" barnevennlige edderkopper der.

Det er ingenting annet å gjøre, enn å dumpe ned i nærmeste kjøkkenstol og hulkegrine litt til. Der denne rare lyden av latter, grining og en ekstrem stolthet, fosser ut av en mamma, som om et par timer?

Har en datter bosatt i Spania.