Stemmene i hodet

Hun hastet nedover storgaten i den lille byen og kikket på klokken møysommelig plassert rundt håndleddet hennes hvert andre sekund.
Kanskje sekundviseren ville gå saktere slik.
Eller hun kunne få tiden til å hoppe litt tilbake.
Bare for hennes skyld. Akkurat idag.
Bare idag.

Han satt på en benk og stirret trist i bakken.
Det var ikke mye å se der han hadde plassert føttene sine.
En park-arbeider hadde antageligvis svettet lenge og vel for å plassere alle hellene så kunstferdig som de nå lå trygt under skoene hans. De lå stablet så finurlig og nøye, at det var ikke mulighet for å snuble i dem om han så prøvde. Men han bare stirret på dem.
Som om de hadde noe klokt å fortelle.

En eldre dame som sitter alene, kaster blikket sitt opp mot himmelen.
Den skifter farge mellom blått, hvitt og grått, der skyene danser på kommando til vinden som er hissig idag.
Kanskje sto den opp på feil fot, eller simpelthen er overarbeidet og utmattet siden vinden sjelden sover.
Eller kanskje bare gjenspeiler vinden det disse menneskene tenker inni seg.

Noen hun kjenner nærmer seg og lyser i et lite sekund opp i gjenkjennelse, men kvinnen som nærmer seg velger heller å late som at hun ikke ser henne og forsvinner inn i en sidegate.
Kanskje hun kjenner den eldre damen på benken så godt, at hun vet hva blikket som søker oppover betyr.
Kanskje stemmen i hodet hennes forteller henne at det er best å la det være for nå.

Kvinnen med klokken, haster mot midten av torget hvor hun bråstopper midt på, noen sekunder for sent.
Det står skrevet i pannen hennes at hun er for sent ute.
Det store uret på kirketårnet, bekrefter at hun er straks to minutter for sent ute.
Kanskje bare et og et halvt.

Hun ser seg rundt, men finner ikke det mennesket hun kjenner eller søker med blikket sitt.
Hun kaster mørke blikk mot klokken sin igjen, men klokken tikker like saktmodig og trofast, slik en sekundviser, en minuttviser og en timeviser skal gjøre.
Hun kan ikke endre tiden.

Mannen som stirrer på skoene sine, tørker øynene sine.
Først løfter han den ene hånden til det ene øyet, før han løfter den andre og tørker det andre.
Han ser ut til å ha hele verdens bekymringer tungt over skuldrene sine, selv om jeg ikke ser noen av dem. Han bærer dem ikke utenpå seg.
Bare inni seg.
Han tror det er tryggest.
Han vil jo ikke plage andre heller.

Den eldre kvinnen ser maktesløst opp mot himmelen, som om hun vet at ingen stiger ned fra den.
Kanskje har hun mistet noen hun hadde kjær og tenker at det er der vedkommende er.
Kanskje tenker hun inni hodet sitt at vedkommende skal komme tilbake til henne.
Eller kanskje bare elsker hun skyer.
Eller det blå, som tidvis vises bak.
Dette uendelige, som hverken har en startstrek eller en slutt.

En ung kvinne med bulkete kropp, setter seg ned på benken innerst i et hjørne.
Hun holder inn magen sin, slik at de som passerer eller skulle finne på å kaste blikket mot henne, skal se det hun vil at de skal se.
Inni hodet hennes, har hun stemmer.
Stemmer som forteller henne at hun er for tykk. At hun må holde inn magen, slik at det ikke vises så godt når hun setter seg ned og ligner et trekkspill.
Hun kikker på blomstene fint dandert i blomsterbedet.

Gartneren klør seg i hodet, der han en uke tidligere, har fjernet de døde blomstene han plantet sist.
Nå skal han være kunstferdig en gang til og leke seg med blomster i et enormt blomsterbed, på selveste torget.
Han klør seg lenge i hodet.
Som for å dempe stemmene inni hodet sitt og velge en av dem å lytte til.
Det er bare, at det er så mange av dem at det blir vanskelig å høre etter.
Den ene stemmen sier;
- du burde ha valgt en annen farge istedet for den rosa. Hvem liker rosa, sånn egentlig, foruten små jenter som elsker disney eller rollespill?
En annen sier;
- bare sleng dem utover, det er ingen som setter pris på dem likevel. Det er en grunn til at folk stumper sigarettsneipene sine i bedet!
Han senker hånden langs siden nå.
Ser litt oppgitt ut, men strekker seg etter blomsterpottene hvor fargene gjør sitt aller beste for å spre glede og litt solskinn på en overskyet dag, men han ser det ikke.
Han er for opptatt med stemmene i hodet sitt.

Kvinnen med klokken snur seg rundt og ser plutselig mennesket sitt.
Han er for sen, men det legger hun ikke merke til i sin oppfatning og viten at hun selv ikke kom tidsnok.
Mennesket hennes, har et sint drag over ansiktet sitt og haster bort til henne der han sier noe med sammensnurpete sinte lepper.
Han overlater henne til seg selv, med like sinte skritt som han kom med og kvinnen går bort til en benk og setter seg.
Hånden med klokken, legger seg foran munnen hennes, der den ser ut til å ha en funksjon for å holde gråten hennes inne. Stemmene inni hodet hennes sier alt det hun skulle til å si, men som hun ikke rakk å si, før et eneste menneske bestemte seg for at hun ikke fikk sagt et eneste ord.
Hun ser så lei seg ut.
Stemmene i hodet hennes snakker i munnen på henne nå og skaper kaos.
- du skulle ikke ha brukt så lang tid på badet! Sier den ene.
Den andre slenger seg på:
- hvor lang tid er det egentlig mulig å bruke på å velge ut et antrekk egentlig?
Det fine skjørtet og den fine toppen har ingen betydning lenger nå.
En tynn, sped liten stemme prøver seg;
- du er fin nok i deg selv, du burde bare ha stått opp og gått ut døren som deg selv.
Den blir fullstendig overkjørt av den høyeste stemmen som roper:
- ser du? Du er ikke bra nok! Ingenting du gjør er bra nok! Han har helt rett!

Mannen er ferdig med å tørke øynene sine nå.
Han drar et lommetørkle ut av lommen og tørker nesen sin, før han folder det tilbake til lommen sin. Han løfter blikket for første gang, men han trekker det tilbake like fort som han løftet det.
Han angrer seg og stirrer i bakken igjen.
Hellene under føttene hans gir ingen kritiske blikk eller stiller ekle spørsmål han må lyve, for å svare ærlig på.
Omtrent som at bakken er tryggere enn andre menneskers blikk.
- de er ikke som meg, tenker mannen. De har gode liv og det har ikke jeg, sier stemmen.
Eller tankene om du vil.
Hva er egentlig hva.

Kvinnen med blikket mot himmelen ser fortapt ut.
Tankene hennes spinner rundt i bevisstheten hennes i et så høyt tempo at hun ser nærmere bevisstløs ut.
Hun er aller høyst levende, men hun lever ikke her.
Ikke nå.
Hun lever i gårsdagen.
Kanskje bekymrer hun seg for morgendagen.
Gruer seg.

En hund kommer løpende over torget.
Den er så glad at den vifter med halen sin som for å spre glede og hilse på alle sammen som enten går eller sitter på en av de mange benkene de har plassert der.

Den snuser på plantene gartneren møysommelig plantet i forrige uke og løfter likegodt bakbeinet og tisser på en av dem.
- her er det så fint, at her er det fint at det lukter litt av meg, tenker hunden før han snuser seg mot mannen som stirrer på skoene sine.

Hunden snuser seg inn i hendene hans som ligger plassert på mannens lår.
Mannen smiler og stryker hunden over hodet, som om de har vært bestevenner hele livet.
Hunden logrer like fullt og stopper sin rømning fra eieren sin, der den tar imot enda mer kos.
- der ja, klø meg enda mer bak øret, sier stemmen inni hodet til hunden.
- det er sååååå godt, peser stemmen.
- du er såååå snill, fortsetter stemmen, like muntert som hunden tusler videre på sin oppdagelsesferd.

Han går mot kvinnen som fortsatt stirrer mot himmelen.
Han logrer ikke lenger nå.
Han bare legger hodet sitt på fanget hennes, som om han tenker:
- jeg kan passe på deg litt, om du vil.

Kvinnen lukker øynene sine nå og legger en arm kjærlig over nakken på hunden, som ikke beveger noe annet enn lungene sine når han puster.
Hun sitter slik, med stemmene i hodet sitt innesperret inni seg og med en fremmed, kjælen hund i fanget sitt.

Plutselig hører vi noen rope og Lotus løper glad av sted mot en eier som ikke er like glad som han. Halen logrer der han løper mot eieren som med en pekefinger sier at slikt er ikke lov.
Lotus bryr seg ikke om stemmen til eieren sin og stryker seg mot pekefingeren istedet for.
Han elsker hendene til eieren sin, for de gir han kos og mat og vann og tar han med ut.
Og er av og til dum nok til å ta av han halsbåndet, som nå blir plassert rundt nakken hans igjen.
Lotus vasker ansiktet til eieren sin som nå smiler og ler.
- din raring, sier eieren.
Og Lotus vet at det er ekte kjærlighet.
Fordi han føler det inni seg.

Kanskje har han bare en eneste stemme inni hodet sitt.
Hvor enkelt og fint hadde det ikke vært, tenker du kanskje.
Om jeg bare hadde hatt en eneste stemme inni hodet mitt og ikke sytten.

Istedet for, florerer de av det du burde si, gjøre, tenke, tro, oppføre deg eller se ut.
Stemmene i hodet florerer av et mylder av kritikk som aldri gir seg, knapt hviler de seg når du sover. Så snart bevisstløsheten våkner igjen, er de tilbake igjen.
Mylderet som sier eller spør:
- hvordan skal dette gå?
Eller;
- jeg burde ha gjort dette annerledes
- kanskje er jeg bra nok idag?
Stemmene som bekymrer seg for i morgen, selv om det nå er idag. Eller stemmene som sørger over gårsdagen selv om gårsdagen er borte for alltid.

Jeg observerer dem flere ganger i uken.
Hver eneste dag passerer jeg torget, simpelthen fordi det er vakkert.
Fordi jeg liker å observere. Jeg liker å sitte der. Se på dem.
Kjenne lukten av blomstene, til tross for at de er barbie rosa denne gangen.
Se hvordan mennesker i en og samme by, setter seg på hver sin benk alene, der de tviholder på stemmene i hodet, istedet for å dele dem med andre.
Eller kvitte seg med dem.
Men ingen vet hvordan.

Hadde de gått til legen sin og sagt;
 - doktor, jeg hører stemmer i hodet mitt hele tiden. De forteller meg at jeg ikke er bra nok, fin nok, tynn nok, tjener nok, er smart nok, deilig nok eller at jeg bør forandre meg eller hele tiden jakte på noe annet for å få det bedre i morgen eller neste år, kan du hjelpe meg?

Legen ville ha sendt deg til en psykiatrisk poliklinikk.
Men du går ikke til legen og forteller legen om stemmene i hodet ditt.
Kanskje sier du til deg selv at det er tanker i hodet ditt.
Og tanker skal jo mennesket ha.
Eller?

Det er ikke lenger tanker, når stemmene i hodet blir som et virus. Et virus som vokser jo eldre vi blir, dette viruset som smelter sammen i en diger pøl av egoisme for våre behov, der vi tror vi kanskje gjør godt for andre, mens vi egentlig er det eneste mennesket som kan løftes frem og opp på podiet etterpå og motta heder og ære for å være "dagens" bergningsmann/kvinne.
En egoisme vi ikke vil vedkjennes eller innrømme, eller kanskje en gang selv ser.
Hva annet drives vi mot, om det ikke er vårt eget alter ego?
Tilfredsstillelse for vår egen skyld.

Likevel har vi stemmer i hodet, som forteller oss alt vi skal gjøre slik at vi kan passe inn i flokken, som har like mange stemmer i hodet sitt som det vi har.
Det er bare at vi ikke sier det til noen.
Som om det skulle finnes en uskrevet lov som alle vet om, om at dette?
- sier vi ikke til en sjel.

Stemmene i hodet høres bare av de som velger å lytte, tilbe eller bære rundt på dem.

Og så sier de at jeg er gal.

Jeg ble så sliten av stemmene i hodet mitt at jeg forsøkte å ignorere dem en liten stund.
De bar rundt på så mye at jeg ble sliten langt inn til beinet.
Det var så mye fra i går, eller i fjor eller fra tretti år tilbake at jeg orket det ikke mer.
Så jeg gjorde det jeg gjør best, jeg sluttet å lytte til dem.
Jeg begynte å observere dem istedet.

Så snart de dukket opp med sine forsøk på å kaste skygger av fortvilelse inn i livet mitt, observerte jeg dem. Jeg fulgte ikke lenger de dårlige råd de stilte til disposisjon, disse dårlige rådene jeg har lyttet til et helt liv.
Jeg valgte bare å observere.
Og lytte til hva de sa.
Før jeg til slutt innså, hvor patetisk de egentlig var. Hvor feil de tok.
Hvor stor betydning disse unødvendige tankene eller stemmene i hodet, hadde påført livet mitt.
Hvor mye smerte som egentlig lå gjemt innunder dem.

Jeg burde egentlig vært deprimert nå, tenkte jeg sarkastisk før latteren boblet over og rant ut av meg for det som før, ville ha vært ekstremt deprimerende, ikke lenger var det.
Fordi jeg ikke lenger hadde tretten eller sytten forskjellige stemmer i hodet mitt, som skulle fortelle, formane eller innbille meg hva jeg måtte mene eller tro, burde gjøre, være eller bli.

Så satt jeg på torget, en helt ekstraordinær og mektig dag og lyttet til stillheten som var inni meg.
Jeg hørte lyden av pusten som gikk inn og ut gjennom nesen min og fylte lungene mine.
Jeg hørte lyden av smilet som la seg om munnen min og sendte en takknemlighet over livet jeg har.
Når jeg kjente etter, kjente jeg hjertet som dunket sakte men sterkt midt i brystkassen min og sørget for å opprettholde det livet jeg har, som jeg nå endelig forstår.

Blikket som gled over himmelen og ned over torget, til de mennesker som passerte eller hadde satt seg ned for en hvil eller presis som meg, lytte til stillheten, var blått og vennligsinnet.
Jeg delte det med noen som ville møte mitt, der jeg innså at jeg hadde mistet noe men vunnet den største gevinsten jeg kunne fått.
Stemmene i hodet var borte.

- og så sier de at jeg er gærn, tenkte jeg.
Og lo.
Høyt.

Takk for laget

Så satt jeg der da, midt i flokken av de fineste menneskene mine.

Storesøster som er verdens beste vertinne, som vanlig.
Ingen kan stelle istand en slik hyggelig kveld som hun kan.
Det er bare sånn hun er.
Med hjertet sitt limt utenpå alt hun gjør.
Hun er mitt favorittmenneske på moder jord.
Jeg er overbevist om, at det ikke finnes noen snillere enn henne.
Og de vakre barna hennes, som ikke er barn lenger.
Disse ungene jeg har elsket, fra jeg holdt dem i armene mine kort tid etter at de var født.
Disse som vokste seg inn i livet sitt.
Og inn i hjertet mitt.

Min vakre datter er der, hun som heller ikke er noe barn lenger.
MIN eneste, vakre datter.
Hjemlaga sådan.
Uten noen oppskrift eller fasit, på hvordan lage en.
Eller ivareta en.
Kanskje jeg ikke gjorde en så dårlig jobb likevel.
Hun ser fantastisk ut.
Både utenpå og inni seg.
Jeg blir varm om hjertet.
Jeg føler meg så velsignet og så stolt.
Hun er så inderlig fin.
Fordi hun er min-sin.

Lillesøster og tidenes fremtidige svoger sitter der.
Og jeg kjenner hjertet mitt gløder.
Fordi jeg har så mye kjærlighet for dem alle sammen.
For familien jeg er så heldig å ha.
Disse jeg snart skal forlate.

Ikke til fordel for noen annen, enn meg selv.

Den vakre niesen min gløder, men jeg tror ikke hun vet det selv.
Men hun gjør det.
I henne ser jeg både far og mor og tidvis mormor, men jeg tror ikke hun vet det selv, hvor strålende vakker hun er.
Men hun er det.
Både utenpå og inni seg.

Pappa er der.
Han er seg selv, akkurat slik som pappa skal være.
Han er bare pappa.
Og det er så fint.
Å ha en pappa som min.

Supermann, sitter ved siden min.
Vi ble kjent for nitten år siden og har antageligvis elsket hverandre siden.
I nitten hele år.
Bekjente som så ble de besteste venner med de særeste diskusjonstema eller særeste interesser.
Jeg elsker supermann.
Og han elsker meg.
Han er jo tross alt super.

Veiværingen med den fineste Kristiansundsdialekta er der også.
Hun høres på mils avstand.
Men det er slik hun er.
Og det er akkurat slik hun skal være.
Hun kommer nemlig aldri til å rote seg bort fra flokken sin, fordi hun hele tiden høres.
Så vi vet at hun er der.
Sammen med meg, akkurat i kveld.

Der sitter jeg og er sliten inn til beinet, etter å ha pakket bort deler av livet mitt og stuet det ned i en kjellerbod. Hvor noe står igjen, hvor noe er pakket, gitt bort, kastet eller solgt og sendt avgårde til Skottland - hvor jeg?
Reiser til.

Jeg burde antageligvis ha sendt et takkebrev til J.K.Rowling.
Du vet, damen som skrev bøkene om Harry Potter.

Min vakre datter, var seks år gammel når vi så den første.
Da benket vi oss sammen i sofaen en lørdagskveld med snop, pledd og antageligvis tredve te-lys, siden jeg mistenker min datter for å være verdens mest romantiske pyroman, hvor vi sammen, forelsket oss i Harry Potter.

Kanskje forelsket vi oss i magien.
Nok til å bli notoriske Harry Potter fans.
Og på den måten, ha et frø inni oss som ledet meg, eller oss - til Skottland.
Dette fantastiske som vi har sett på film.
Og som den vakre datteren fikk spørsmålet om, når hun ble konfirmert.
- penger på konto, eller en roadtrip i Skottland med din gærne mor?
Det ble Skottland.
En ferie og en roadtrip vi aldri kommer til å glemme.

Det var dagen vi kjørte gjennom det grønne Highlands, dette grønne fantastiske, at jeg forelsket meg i Skottland.
Det var ikke Harry Potter.
Det var ikke J.K.Rowling.
Men det var magien av Skottland.
Som fant seg en plass i sjelen min og som aldri slapp taket.

Fordi jeg fikk det aldri ut av hodet mitt.
Eller hjertet mitt.
Det satte seg fast inni meg.
Kanskje som et håp.
Om fremtiden min.

Vi kom hjem fra turen, men jeg lengtet alltid tilbake.
Mer og mer og sterkere og sterkere, helt til jeg bare visste, at dit?
Skal jeg.

Det bare er sånn.
Det bare ble sånn.
Og så gjør jeg akkurat det.

Jeg startet nedtellingen på 41 dager.
Det er 40 dager siden jeg fikk min første uføretrygd.

Hva slags menneske blir lykkelig over å bli uføretrygdet på grunn av psykisk helse, som førtien åring?
Ikke jeg.
Jeg gråt når jeg måtte levere inn søknaden og jeg gråt når jeg fikk vedtaket mitt.
Det føltes som en skriftlig bekreftelse på at livet mitt var over.
- du er ikke verdt noe du!

Jeg er jo det.
Men på papiret, sto det noe annet.

Og helt siden Vegsund?
Følte jeg at jeg døde her.
Det føltes som at jeg fikk en dødsdom og bare ventet på å dø.
For ingenting annet kom til å skje meg her, enn at jeg først visnet bort, for så at jeg kom til å dø her.
Verdiløs.
Kanskje ikke for andre, men for meg selv.

Jeg bestilte meg derfor en enveis flybillett til Skottland.
Fordi jeg er førtien år gammel og tror på magi.
Fordi jeg har ikke lyst til å dø.
Jeg innrømmer at jeg tror jeg på julenissen.
Kanskje er det teit.
Eller kanskje, er det aller mest fint.
Å tro på det en ikke ser.
Å tro på det en føler.
Kanskje er det sånn det er, å være religiøs.

Men jeg tror på det som føles rett.

Etter å ha kledd meg naken hundre ganger, strippet bort sinne, angst, redsel og sorg?
Føler jeg meg som en vandrende kjærlighet på pinne.
Hvor alle følelsene mine er limt utenpå.
De ligger ikke innunder og gjemt på innsiden noe mer.
De treffer deg en halv meter før jeg runder hjørnet.
Fordi jeg er ikke redd for deg lenger.
Jeg er ikke redd for meg selv lenger heller.

Fordi, jeg elsker meg nå.
Og det visste jeg ikke hvordan jeg gjorde før.

Så satt jeg der da, rundt et festdekket bord, med den fineste varmeste familien.
Disse få jeg hadde spurt om å komme, for å ha noen hyggelige øyeblikk sammen med.
Fordi jeg elsker dem, tvers gjennom.
Fordi disse barna som egentlig ikke er mine, er det likevel.
I hjertet mitt.
Fordi jeg elsker dem like høyt, som om jeg skulle ha lagd dem selv.

I blikket til den ene nevøen ser jeg mormor, selv om han aller mest ligner seg selv.
Men jeg ser henne likevel.
Og jeg blir varm i hjertet mitt av gjensynsglede, over å se et menneske jeg ikke har sett på mange år, i denne inderlige fine gutten som jeg elsker herfra og til månen.
Og minst tre ganger så langt.

Tårene som triller ut av de vakre blå øynene til min skjønne datter, gjør meg enda varmere om hjertet og bare bekrefter at jeg gjør det som er riktig for meg.
Hun er så stolt.
Over at jeg har mot til å gjøre det som er riktig.
For meg.

Så vi deler tårer på likt.
Og det er så fint, varmt og lunt og dele glede, kjærlighet og stolthet på midten.
Med en datter som er voksen, men likevel har vett og forstand til å krype opp i fanget mitt og gi meg følelsen av å være beskyttende mamma igjen.
Det er så godt.
Å få lov.
Jeg savner å gjøre eller være det. Selv om hun nå er "stor".

Jeg er så glad og takknemlig for at jeg har en så fin familie og så få gode venner, som elsker meg, akkurat sånn jeg er.
For at jeg er meg.
De ser meg sånn jeg er nå.
Ikke slik jeg en gang var.

Disse som sitter rundt et bord og deler et måltid, god latter og varme smil som varmer meg langt inn i sjelen.
Fordi de er mine mennesker.

Disse jeg alltid har med meg, uansett hva kofferten veier eller hvor ferden går.
Disse, jeg har godt bevart i hjertet mitt.
Disse, jeg aldri kommer til å savne, fordi de hele tiden er der.
Godt plantet i sjelen min.
Som mine-sine.

Disse fineste, jeg utmerket godt husker hvordan ser ut, høres eller lukter.
Fordi jeg har lagret hver eneste bit av dem i minnebrikken min.
Slik at når jeg trenger dem?
Kan jeg bare tenke på dem - og så er de er.
Sammen med meg, hvor enn jeg befinner meg i verden.
Riktigere sagt; Hvor i Skottland jeg måtte befinne meg.

Tusen takk for laget.
Vi sees igjen.