Takk for laget

Så satt jeg der da, midt i flokken av de fineste menneskene mine.

Storesøster som er verdens beste vertinne, som vanlig.
Ingen kan stelle istand en slik hyggelig kveld som hun kan.
Det er bare sånn hun er.
Med hjertet sitt limt utenpå alt hun gjør.
Hun er mitt favorittmenneske på moder jord.
Jeg er overbevist om, at det ikke finnes noen snillere enn henne.
Og de vakre barna hennes, som ikke er barn lenger.
Disse ungene jeg har elsket, fra jeg holdt dem i armene mine kort tid etter at de var født.
Disse som vokste seg inn i livet sitt.
Og inn i hjertet mitt.

Min vakre datter er der, hun som heller ikke er noe barn lenger.
MIN eneste, vakre datter.
Hjemlaga sådan.
Uten noen oppskrift eller fasit, på hvordan lage en.
Eller ivareta en.
Kanskje jeg ikke gjorde en så dårlig jobb likevel.
Hun ser fantastisk ut.
Både utenpå og inni seg.
Jeg blir varm om hjertet.
Jeg føler meg så velsignet og så stolt.
Hun er så inderlig fin.
Fordi hun er min-sin.

Lillesøster og tidenes fremtidige svoger sitter der.
Og jeg kjenner hjertet mitt gløder.
Fordi jeg har så mye kjærlighet for dem alle sammen.
For familien jeg er så heldig å ha.
Disse jeg snart skal forlate.

Ikke til fordel for noen annen, enn meg selv.

Den vakre niesen min gløder, men jeg tror ikke hun vet det selv.
Men hun gjør det.
I henne ser jeg både far og mor og tidvis mormor, men jeg tror ikke hun vet det selv, hvor strålende vakker hun er.
Men hun er det.
Både utenpå og inni seg.

Pappa er der.
Han er seg selv, akkurat slik som pappa skal være.
Han er bare pappa.
Og det er så fint.
Å ha en pappa som min.

Supermann, sitter ved siden min.
Vi ble kjent for nitten år siden og har antageligvis elsket hverandre siden.
I nitten hele år.
Bekjente som så ble de besteste venner med de særeste diskusjonstema eller særeste interesser.
Jeg elsker supermann.
Og han elsker meg.
Han er jo tross alt super.

Veiværingen med den fineste Kristiansundsdialekta er der også.
Hun høres på mils avstand.
Men det er slik hun er.
Og det er akkurat slik hun skal være.
Hun kommer nemlig aldri til å rote seg bort fra flokken sin, fordi hun hele tiden høres.
Så vi vet at hun er der.
Sammen med meg, akkurat i kveld.

Der sitter jeg og er sliten inn til beinet, etter å ha pakket bort deler av livet mitt og stuet det ned i en kjellerbod. Hvor noe står igjen, hvor noe er pakket, gitt bort, kastet eller solgt og sendt avgårde til Skottland - hvor jeg?
Reiser til.

Jeg burde antageligvis ha sendt et takkebrev til J.K.Rowling.
Du vet, damen som skrev bøkene om Harry Potter.

Min vakre datter, var seks år gammel når vi så den første.
Da benket vi oss sammen i sofaen en lørdagskveld med snop, pledd og antageligvis tredve te-lys, siden jeg mistenker min datter for å være verdens mest romantiske pyroman, hvor vi sammen, forelsket oss i Harry Potter.

Kanskje forelsket vi oss i magien.
Nok til å bli notoriske Harry Potter fans.
Og på den måten, ha et frø inni oss som ledet meg, eller oss - til Skottland.
Dette fantastiske som vi har sett på film.
Og som den vakre datteren fikk spørsmålet om, når hun ble konfirmert.
- penger på konto, eller en roadtrip i Skottland med din gærne mor?
Det ble Skottland.
En ferie og en roadtrip vi aldri kommer til å glemme.

Det var dagen vi kjørte gjennom det grønne Highlands, dette grønne fantastiske, at jeg forelsket meg i Skottland.
Det var ikke Harry Potter.
Det var ikke J.K.Rowling.
Men det var magien av Skottland.
Som fant seg en plass i sjelen min og som aldri slapp taket.

Fordi jeg fikk det aldri ut av hodet mitt.
Eller hjertet mitt.
Det satte seg fast inni meg.
Kanskje som et håp.
Om fremtiden min.

Vi kom hjem fra turen, men jeg lengtet alltid tilbake.
Mer og mer og sterkere og sterkere, helt til jeg bare visste, at dit?
Skal jeg.

Det bare er sånn.
Det bare ble sånn.
Og så gjør jeg akkurat det.

Jeg startet nedtellingen på 41 dager.
Det er 40 dager siden jeg fikk min første uføretrygd.

Hva slags menneske blir lykkelig over å bli uføretrygdet på grunn av psykisk helse, som førtien åring?
Ikke jeg.
Jeg gråt når jeg måtte levere inn søknaden og jeg gråt når jeg fikk vedtaket mitt.
Det føltes som en skriftlig bekreftelse på at livet mitt var over.
- du er ikke verdt noe du!

Jeg er jo det.
Men på papiret, sto det noe annet.

Og helt siden Vegsund?
Følte jeg at jeg døde her.
Det føltes som at jeg fikk en dødsdom og bare ventet på å dø.
For ingenting annet kom til å skje meg her, enn at jeg først visnet bort, for så at jeg kom til å dø her.
Verdiløs.
Kanskje ikke for andre, men for meg selv.

Jeg bestilte meg derfor en enveis flybillett til Skottland.
Fordi jeg er førtien år gammel og tror på magi.
Fordi jeg har ikke lyst til å dø.
Jeg innrømmer at jeg tror jeg på julenissen.
Kanskje er det teit.
Eller kanskje, er det aller mest fint.
Å tro på det en ikke ser.
Å tro på det en føler.
Kanskje er det sånn det er, å være religiøs.

Men jeg tror på det som føles rett.

Etter å ha kledd meg naken hundre ganger, strippet bort sinne, angst, redsel og sorg?
Føler jeg meg som en vandrende kjærlighet på pinne.
Hvor alle følelsene mine er limt utenpå.
De ligger ikke innunder og gjemt på innsiden noe mer.
De treffer deg en halv meter før jeg runder hjørnet.
Fordi jeg er ikke redd for deg lenger.
Jeg er ikke redd for meg selv lenger heller.

Fordi, jeg elsker meg nå.
Og det visste jeg ikke hvordan jeg gjorde før.

Så satt jeg der da, rundt et festdekket bord, med den fineste varmeste familien.
Disse få jeg hadde spurt om å komme, for å ha noen hyggelige øyeblikk sammen med.
Fordi jeg elsker dem, tvers gjennom.
Fordi disse barna som egentlig ikke er mine, er det likevel.
I hjertet mitt.
Fordi jeg elsker dem like høyt, som om jeg skulle ha lagd dem selv.

I blikket til den ene nevøen ser jeg mormor, selv om han aller mest ligner seg selv.
Men jeg ser henne likevel.
Og jeg blir varm i hjertet mitt av gjensynsglede, over å se et menneske jeg ikke har sett på mange år, i denne inderlige fine gutten som jeg elsker herfra og til månen.
Og minst tre ganger så langt.

Tårene som triller ut av de vakre blå øynene til min skjønne datter, gjør meg enda varmere om hjertet og bare bekrefter at jeg gjør det som er riktig for meg.
Hun er så stolt.
Over at jeg har mot til å gjøre det som er riktig.
For meg.

Så vi deler tårer på likt.
Og det er så fint, varmt og lunt og dele glede, kjærlighet og stolthet på midten.
Med en datter som er voksen, men likevel har vett og forstand til å krype opp i fanget mitt og gi meg følelsen av å være beskyttende mamma igjen.
Det er så godt.
Å få lov.
Jeg savner å gjøre eller være det. Selv om hun nå er "stor".

Jeg er så glad og takknemlig for at jeg har en så fin familie og så få gode venner, som elsker meg, akkurat sånn jeg er.
For at jeg er meg.
De ser meg sånn jeg er nå.
Ikke slik jeg en gang var.

Disse som sitter rundt et bord og deler et måltid, god latter og varme smil som varmer meg langt inn i sjelen.
Fordi de er mine mennesker.

Disse jeg alltid har med meg, uansett hva kofferten veier eller hvor ferden går.
Disse, jeg har godt bevart i hjertet mitt.
Disse, jeg aldri kommer til å savne, fordi de hele tiden er der.
Godt plantet i sjelen min.
Som mine-sine.

Disse fineste, jeg utmerket godt husker hvordan ser ut, høres eller lukter.
Fordi jeg har lagret hver eneste bit av dem i minnebrikken min.
Slik at når jeg trenger dem?
Kan jeg bare tenke på dem - og så er de er.
Sammen med meg, hvor enn jeg befinner meg i verden.
Riktigere sagt; Hvor i Skottland jeg måtte befinne meg.

Tusen takk for laget.
Vi sees igjen.