Totalt antall sidevisninger

tirsdag 5. mai 2020

En slags reiseskildring, akkurat som på film.

Siden jeg er like flink på årstall som jeg er i matte, kan jeg ikke fortelle deg når jeg så serien "Vesterhavsøyene" på Nrk.
Nå skal det sies at jeg har en femmer stående på vitnemålet mitt i matte fra studiekompetansen, men jeg ble omtrent både varig skjeløyd og fikk voksesmerter i venstre hjernehalvdel for å oppnå det fem tallet. Det kom ikke av seg selv, for å si det slik.

Jeg forelsket meg aldeles i disse Vesterhavsøyene og brå bestemte meg i desember, for at jeg? Skulle reise til Orkney.
Det å farte rundt i Skottland kan være like dyrt som å farte rundt i moderlandet, så en må finne de billigste alternativene istedet for å "nøye" seg med et hotellrom her eller der. Planlegging er derfor alfa omega om en vil oppnå det en ønsker seg på reisefronten.

Facebook er brukervennlig nok til at jeg forstår meg på det, så turen til Orkney ble til takket være en lokal facebook gruppe. Hvor jeg altså plasserte en liten og beskjeden annonse om at denne norske kvinnen gjerne ville ha et rom for tretti netter, men at hun var såpass stueren og kokekyndig at hun både stelte seg selv og sitt eget avlukke, samt hadde næringsvett nok til å mate seg selv.

En uke senere, etter å ha høflig respondert på førtito tilbakemeldinger, falt valget på et hus like utenfor Kirkwall. Huseieren, en fersk enkemann med en katt og tre husplanter, anså meg som en gjest istedet for en betalende leietager og var rausheten selv.

Siden jeg aldri har hatt sansen for Engelsk historie eller det Engelske kongehuset og denne mannen var en blodfan, siden han hadde vært nesten hele sin arbeidstid i hæren? Lærte jeg fort å bite meg selv i tungen. Jeg har da tross alt noen manerer, dog det ikke er så mange å skryte av.

De fleste som kjenner meg - VET - at jeg ikke er glad i, eller er særlig flink til overfladisk viss-vass. Jeg misliker det, forstår det ikke, nekter fint å lære meg det og kan antageligvis ikke få uttrykt nok hvor sterk motstander jeg er av overfladisk tomprat som overhodet ikke gir noen form for mening, annet enn at vi muligens bytter falske smil som ikke når de berømmelige øynene.

Skulle du derfor nærme deg meg såpass, at du ser antallet smilerynker som flokker seg på hver side av ansiktet mitt, så har disse bosatt seg der over ærlighet og oppriktig latter. Denne latteren som bobler seg opp, fra helt nederst i magen og som gjør at du føler at innsiden av magemusklene dine har fått en god gammeldags massasje.
Fra innsiden.
Med en stor gråstein.
Smilerynker bosetter seg av oppriktig glede forstår du. De lager ikke varige mèn i ansiktet ditt av å være overfladisk eller falsk.

Verten min ville ta meg med på pub så vi streifet derfor gjennom en skrekkelig tom by en fredagskveld og gikk en pub til pub runde, hvor antallet gjester såvidt overgikk staben som jobbet der.
Pubene i Kirkwall i Januar? Er like tomme som de fleste norske lommebøker er.
Prøv derfor en annen årstid om du elsker å vasse i masseturisme og amerikanere som "alle" har en "nær" slektning i Skottland.
(Tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp...... William Wallace?)

Verten ble bedugget etter den første pilsen og snakket enda på inn og utpust.
Jeg kjente det ved høyre øye først, at ansiktet mitt begynte å slå sprekker i den berømmelige fasaden jeg hadde pyntet med mascara, overvektige øredobber og voks nok til at håret lignet faretruende på den oransje i Karius og Baktus. Jeg prøvde virkelig, alt jeg maktet, å forsøke å være interessert i det han snakket om, men jeg greide ikke for alt i verden å tviholde på konsentrasjonen min som ble overlesset med fakta om krig-i-stan eller fredsbevarende styrker i fred-i-stan.
Høyre øyet fikk ticks og begynte å knipe seg fysisk sammen, siden ørene mine dessverre ikke har samme funksjon.

Hvor genialt hadde ikke det vært? Så snart ørene hadde hørt noe de overhodet ikke ville høre, så hadde de foldet seg sammen og oppført seg som en skilpadde? Så hver gang noen sa noe fint eller meningsfullt, ville ørene dine blomstret på hver side av hodet ditt og sluppet de meningsfulle eller hyggelige ordene inn i deg?
Men her begynte altså ansiktet mitt å få krampetrekninger av den indre motstanden som hadde fått spy-syke på innsiden min.
Hadde det enda vært et poeng bak disse historiene?
Var det et poeng med disse historiene? Han hadde snakket i en time nå og enda var det ikke noe poeng?
- er det et poeng bak disse historiene dine? Måtte jeg til slutt spørre.
- vel, nei, det er kanskje ikke det? Sa han i et lite øyeblikk, før han jaggu tok til å begynne på en ny.

Jeg evakuerte meg selv til utsiden og tok tre røyk på et trekk før jeg gikk til baren og håpte på at neste øl kunne gjøre denne mannen et hakk, bare et lite hakk (vær så snill) mer morsom å være sammen med.
Han hadde derimot skiftet retning når jeg kom inn. Nå skulle han fortelle meg dypt og ærlig hvor mye han mislikte enkelte ting på tv.

Jeg gav bort tv`n min for 4 år siden.
Jeg ser ikke tv.
Jeg ser ikke nyheter.
Jeg tillater ikke negativ DRIT i å fylle hodet mitt.
Det har jeg nemlig tillatt meg selv å gjøre i mitt "forrige" liv så jeg kaster ikke bort livet mitt på slikt nå.

Hjernen min er i ferd med å eksplodere, der jeg sitter og lager storslagne planer og "plott" om hvordan jeg kan fjerne meg fra situasjonen uten å være mitt "normale" brutale ærlige "selv" og avslutte kvelden uten å kjøre bulldoser over alle tærne hans, rive av han hodet og be han:
- ta deg sammen!!!!

Jeg tror der og da det skjedde et lite mirakel inni meg, for jeg sank plutselig tilbake i setet mitt, pulsen gikk ned og jeg fysisk følte at pupillene mine krympet til sitt "normale" minimale.
- si meg en ting, blir livet ditt bedre av å sitte sånn? Spurte jeg.
- føler du livskvaliteten stiger, du føler deg oppriktig bedre enn før?

Stemmen min var ikke kjølig. Den var like varm som om den kom straka vegen fra "hælvete". Den var riktig så omsorgsfull i et aldri så lite øyeblikk og jeg så "varmen" slå mot min samtalepartner som endelig stoppet munnen hans.
- vel, nei, MEN...
Han trakk pusten for å fortsette, men det var da pupillene overtok kommandoen og jeg sa:
- når svaret er nei, bør du lære deg å tie.

Det ble faktisk stille. I hele to minutter.
Han var antageligvis desperat etter å snakke - eller - høre sin egen stemme. Ikke det at han ikke brukte den, for han snakket jo konstant til katten? Hvor mange timer makter en egentlig å lytte til noen som snakker konstant men som ikke har noe å si?
Jeg kjente at hjernen min formulerte nettopp den setningen, så jeg spratt opp fra setet, tømte pilsen i en slurk og sa:
- nå må jeg hjem og legge meg. Vil du bli her litt til?
Selvsagt ville han ikke det. Så vi delte en taxi "hjem", hvor han ble aldeles lykkelig over gjensyn med katten og jeg kunne evakuere opp trappen, lukke døren til rommet mitt og lytte.
Til stillheten som omfavnet meg, like moderlig som en varm klem.
Jeg husker fortsatt følelsen av å lene seg godt inntil og ta imot.

Ukene gikk og jeg greide faktisk å lære ørene mine til å oppføre seg som en skilpadde.
Ikke at de fysisk trakk seg inn i hodet mitt hver gang "Herr.Bla-bla-bla" startet en ny runde med daglige orale klagebrev, diskusjoner med fjernsynsapparatet eller katten, men jeg ble så flink at jeg tror han enten bevisst eller ubevisst glemte mine ufine manerer eller manglende tålmodighet til å høre han fortelle om hva de sa på nyhetene i går.

Alt en egentlig trengte å gjøre på Orkney, var å kle godt på seg, åpne ytterdøren og stålsette seg mot vindkastene som hadde lyst til å leke, siden de hele tiden forsøkte å slå deg overende og vips; så tenkte du ikke mer på hva ørene dine nettopp hadde gjort sitt ytterste for å stenge ute. Med denne vinden, kunne du ikke høre noe uansett. Perfekt!
Dessuten... fiser du på Orkney, har fjerten rukket å komme til Shetland før du kjenner lukten av den.
Det er kanskje ikke så rart det regner så mye i Bergen når jeg tenker meg om....

Er det noe Orkney er, så er det vakkert.
Og så lukter det som hjemme.
Det lukter Smøla.
Det lukter nyvaska hav.
Og står du ute i vinden og tar deg tid til å lukke øynene dine i et lite øyeblikk, så kjenner du at havet legger seg over ansiktet ditt i mikroskopiske dråper og tar deg rett hjem dit du kommer fra.
For en fabelaktig minnebank!

Plutselig ringer telefonen og et familiemedlem er innlagt på sykehus.
Du har ikke lyst til å være på Orkney lenger da.
Du vil hjem.
Med en gang.
Du må bare komme deg derfra først.

Det var ikke så enkelt plutselig.
Det var storm, det var kun en ferge som gikk og da kunne jeg altså ikke reise samme vei tilbake som jeg kom. Fire timer med intens google-overdose og jeg hadde spikret en noe usikker plan som jeg ikke helt visste om jeg kunne rekke eller ikke.
Hvis alt gikk etter planen, skulle det gå strålende, men hvem fanden vet om bussen punkterer eller om stormen er såpass ille at båten kjører saktere? Hva vet vel jeg.
Jeg kan å sykle, kjøre akebrett og bil.
Det er liksom mine begrensede transportkunnskaper.
Til nød kan jeg kjøre moped.
Hvis naboen har full tank på bilen sin vel og merke...

Når en har vokst opp på Smølaferga som gikk fra Straumen til Kristiansund, har en matet fiskene såpass mange ganger at jeg er sikker på at enkelte av de fiskene lider senskader. Jeg husker at så snart bilen var parkert, var det bare å gå trappene opp til dekk og stå der i all slags vær og tviholde på gelenderet, samtidig som en åpnet munnen sin på vid vegg og lot frokosten sin legge seg på toppen av havet som rullet eller slo, mot ferga.
Jeg er fortsatt skråsikker på at presten i Hopen kirke, kastet, rullet eller halvveis druknet meg i døpefonten når det var min tur til å få mitt fulle navn. En skulle ikke tro at en øyboer ble sjøsyk bare av å se skumtoppene på bølgene.
Når en står på land!
Men jeg ble altså det.

De eneste gangene jeg har vært i kontakt med vann uten å bli sjøsyk, er når jeg flyter dødmann på ryggen eller når jeg svømmer. Når jeg ligger der og spriker med bein og armer og stirrer opp mot den blå himmelen, DA er jeg i orden.
Ingen sjøsyke da.
Men så snart det er noe annet enn meg selv som flyter på vannet og jeg stiger ombord?
- milde jesus sei æ bærre!! Som min ikke-religiøse mormor brukte å si.

Med tårevåte øyne ble jeg klemt i en skrustikke av verten som hadde påtatt seg oppgaven med å kjøre meg til ferga.
- du MÅ komme tilbake! sier han og ser like sørgmodig ut som en hund du skal forlate på en kennel.
Jeg vinker og tar min alt for tungt pakkede bagasje og triller den mot fergen.
Når jeg kommer på bildekket, ser jeg en åpning i skroget og kaster et blikk opp trappen, før jeg parkerer min overvektige, rett og slett, bælfeite koffert der.
Jeg nekter nemlig å dra den med opp de smale trappene som leder opp.
- stjel den den som vil. får bare håpe de har sterk nok rygg! Tenker jeg og går inn og setter meg.

Når en kjenner seg selv så inderlig godt, så gjelder det å finne seg et sted å sitte i nærheten av et toalett. Du vet jo antageligvis hva som kommer til å skje, så snart en bølge er dum nok til å lage et lite "skvulp" mot kjølen. Jeg har en søppelbøtte til venstre (bare i tilfelle) og toalettet like ned i gangen.
Sett deg ned, pust med magen og gjør meditasjonen din. Da berger du i det minste tjue minutter.

Så jeg gjorde det. Tok av meg støvlettene, lukket pent øynene og konsentrerte meg lite.
Tretti minutter senere åpnet jeg blikket og dagslyset hadde slått seg på nok til at jeg kunne skimte det lave skydekket som sendte regn mot vinduene.
For en gangs skyld var jeg sulten, men jeg hadde jo ikke noe å spise. Du vet, en spiser ikke når en vet med nittini prosent sikkerhet at en skal kaste opp. En lager liksom ikke matpakke for å mate fiskene.

Jeg gikk i kiosken og kjøpte meg et rundstykke som jeg stappet ned i ryggsekken.
Den var forresten så overvektig at jeg må gi honnør til produsentene for at glidelåsen ikke revnet og alt innholdet veltet seg ut på gulvet ved siden av beina mine. Der var det whisky og garn og fandens oldemor, som jeg selvsagt måtte kjøpe med til kidsa.
Ja, Whisky altså. Garnet var jo til meg.
"Kidsa" er visstnok ifølge folkeregisteret voksne nå.
(særlig)

Jeg kunne skimte land i det fjerne og følte meg modig nok til å stirre ned mot bølgene som ikke akkurat var nystrøket. Men jeg følte meg like fin og kjente nesten at jeg ble stolt over å for første gang tatt ferge i storm uten å kjenne antydning til å kaste opp.
Blid som ei sol, stønnet jeg meg i land ved Gills Bay på toppen av fastlands Skottland og så ut som en polfarer med ryggsekk, en bælfeit lilla koffert og med den varmeste vind/vannfaste parkasen Norge hadde på salg like før jul. Jeg er sikker på at jeg kunne ha varmet minst seks frosne barn inni den jakka. Jeg lurte et lite øyeblikk på om ferga hadde rota seg bort, for det var egentlig fint lite annet enn en parkeringsplass med et lite skur/kontor.
Jeg stønnet meg inn døren og skrudde på min aller beste skotske dialekt når jeg spør om bussen til Wick anløper "parkeringsplassen" eller om jeg må gå opp til hovedveien?
Damen visste ikke og jeg kjente på stresshormoner for første gang denne dagen.
Utenfor kjente jeg at kroppen min gjorde antydning til å skru opp farten, også viden kjent som "fullt firsprang" hvor en Orkadian sier at bussen kommer hit.
- er du sikker?
- ja, vi bruker alltid å ta bussen, sier han.

Han holder i håndtakene til en rullestol. I stolen sitter en person jeg tror er død.
Hun ser ut som hun døde for en uke siden, men plutselig så puster hun, så da er det visst liv likevel.
Jeg tar meg to røyk på tre innpust og bussen kommer tre minutter senere.
Jeg forsøker å forklare at jeg skal rekke en buss fra Wick til Inverness, så om han er punktlig? Jeg har visst bare to minutter mellom å bytte fra den ene til den andre.
- det "tror jeg" skal gå fint, svarer buss-sjåføren og kjører så hardt at bussen nesten velter og den "døde" i rullestolen plutselig våkner til liv som ved et mirakel.
- hun er oppstanden!

Når du skal reise i tolv timer, så vil du ikke høre: - jeg "tror det".
Du skal vite, at det går fint.
Jeg sitter bak i bussen og jo fortere sjåføren kjører på smalere veier enn Smøla noen gang har hatt, jo fortere puster passasjerene for til slutt ser du ikke ut av vinduene på grunn av dugg.
Jeg rekker å tenke at det eneste som mangler nå, er at det står tretti sau midt i veien og jaggu, står det i alle fall tretten sau midt i veien.
Ikke at det plager buss-sjåføren nevneverdig, for han klokkeklare "tro" på at jeg skal rekke bussen min videre, er det ingenting galt med.Om ikke tro kan flytte fjell, så kan den i det minste flytte sau.

Han kjørte høyre hånd mot hornet og tuta så alle fenalårene kom seg på beina og fårikålen skvatt rundt hjørnene på bussen der han trampet foten i bånn mot gasspedalen som antageligvis måtte ta seg en stesolid etter denne turen.

Men jeg rakk bussen min da.
- ser du, sier han og smiler mot meg når jeg løfter den bælfeite lilla ut av bakdøren på bussen.
- jeg sa jeg "trodde" det gikk fint, sier han og blunker.

Neste buss kommer og jeg rekker en røyk før jeg stiger ombord til en fire timers bussrunde fra Wick og ned til Inverness. Jeg plasserer den bælfeite i skammekroken og tar med meg ryggsekken med Whisky, fandens oldemor og garn opp i andre etasje og setter meg på venstre side.
Jeg har tross alt kjørt her en gang før, tilbake i 2013 når jeg og jentungen var på roadtrip i Skottland.
Men ikke husker jeg at det var så strålende som nå.
Kanskje hadde det mest med at jeg hadde mer enn nok med å tvinge meg selv til å kjøre på "feil" side av veien.

Nå satt jeg med nesen trykt mot vinduet og laget siklemerker og nesebor-avtrykk med pusten, samtidig som jeg stønnet over utsikten. Jeg, som misliker buss minst like mye som jeg misliker båt, hadde det aldeles supert! Vel, i alle fall til bussen slapp en passasjer av, skulle begynne å kjøre igjen og døren nesten falt av.
Da kjente jeg at jeg ble svett og kikket hardt mot uret som tikket fremover selv om vi altså sto dønn stille.
Jeg tok med lommeboka, røyken og lighteren og kom meg ut.
- tar det minst ti minutter å få fikset det? spurte jeg.
- er vi heldige, tar det "bare" tjue til tretti minutter, svarte sjåføren.

Jeg la på sprang mot nærmeste dør og spurte eieren av en kjæledyr butikk om jeg kunne låne toalettet?
- selvsagt, sier han og viser meg til et potensielt smittehelvete ut av ville verden slo imot meg når jeg åpnet døren.
Men nå var jeg så gul i blikket at jeg ikke greide å holde meg lenger. ALDRI se på vannet i doskålen. Det hjelper ikke på, selv om jeg er god på knipeøvelser!
Jeg rev av litt papir for å legge ned setet, men jeg kjente jeg angret.
Ikke nok med at vedkommende som jobbet der hadde skrevet "autografen" sin i brunt i selve toalettet, men han hadde visst signert doringen også!!
- Signe dagen!

Jeg hadde støvletter, ullstrømpebukse, høye knesokker og skjørt.
Jævlig artig! Særlig det sikkert!
Neste gang jeg skal på turne, skal jeg turnere i nattbukse og joggesko!
Først trekker du strømpene under knærne, slik at du får trekt strømpebuksen ned til midt på leggene. Du må visst åpne støvlettene også, for de går jo opp til knærne.
Så trekker du skjørtet opp, over rompa, slik at du kan bøye knærne så nære nitti grader som mulig, UTEN å komme borti doringen, men også uten å sette deg ned, tisse på deg selv, tisse på gulvet eller på doringen som han som jobber her, antageligvis har tissa på utallige ganger allerede.
Hold så pusten, ikke fis, og sikt ned mot vannet.
Når ble det å tisse, så inn i granskauen avansert?

Når jeg tisser, tisser jeg ikke som en mann.
Jeg har ikke en hageslange jeg. Det jeg har fått utdelt er mer som en vannspreder som vanner HELE området liksom. Skal jeg få til en tynn, hard stråle, må jeg knipe så hardt at det blir som høyttrykks-pissing og det turte jeg faktisk ikke å gjøre i denne spesielle stillingen.
Hjernen min rakk å tenke på om det var video overvåking av toalettet, da mange butikker har cctv overalt. I så fall, ligger jeg på youtube.
Unnskyld pappa!
Men det var virkelig rett før jeg tissa meg ut, så her var det bare å slippe løs, aller helst en dråpe om gangen.

Jeg har aldri brukt fire minutter og femtisyv sekunder på å tisse før.
Men så tissa jeg ikke på meg heller.
Det var bare det at når jeg sto og holdt klær (og kropp) i denne stillingen, så greide jeg ikke å nå tak i dopapiret som selvsagt var bak meg.
Hvem i huleste plasserer dopapiret BAK toalettet?
- han som driter på do-ringen vel! Svarte hjernen min sarkatisk.
Jeg fikk "humpet" meg rundt og priste meg lykkelig når jeg fikk tak i dorullen slik at jeg fikk "klappet" området sør for navlen tørt, før jeg kunne dra ullstrømpebuksen opp til ribbeina, forsegle den med skjørtet som jeg la utenpå og så dro på plass knestrømpene og fikk dratt på plass støvlettene.
- herregud!
Det er ikke normalt å bli svett av å tisse, vettu!

Jeg skulle til å vaske hendene, når jeg så på det inntørka såpestykket med brune render, ligge ved siden av vasken. Jeg lurte på hva det brune var, så jeg innrømmer det:
- Jeg, Lill-Therese, 42 år, vasket IKKE hendene mine etter at jeg hadde tissa!
Jeg åpnet døren med neven full av dopapir, "mistet" dette på gulvet og spankulerte ut med et "takk for lånet", etterfulgt av et meget uforståelig: - baaaaare hyggelig
(hyggelig? din gris!!)
Hvor jeg ilte opp til ryggsekken min, åpnet antibac flaska mi og druknet hendene mine såpass at det luktet som om vinmonopolet hadde smaksprøver på billig polsk vodka.
Jeg ilte ut døren og spurtet (når jeg spurter, ser jeg mer ut som en idrettsutøver fra Tangerudbakken) ned og rundt hjørnet, hvor jeg ser et coop-skilt lyse mot meg i det fjerne.
Jeg sniker i køen, tar med meg drikkeflasken og min potensielle frokost og returnerer akkurat i det sjåføren trykker på knappen, mekanikeren har fikset døren og vi er klar for take-off.

NÅ, er jeg svett.
All den fysiske anstrengelsen har tatt kverken på apetitten min, så jeg gir bort frokosten min til en eldre damen på andre siden av midtgangen.
Jeg stirrer fortsatt ut av vinduet og nikker i dypt samtykke med meg selv at jeg skjønner godt at jeg forlot moderlandet til fordel for dette.

En liten time senere er jeg i Inverness og kan dra med meg alt for mye bagasje til togstasjonen og parkere denne her, før jeg tusler ut dørene og smiler fra øre til øre.
Rett rundt hjørnet, er det nemlig en pub!
Jeg kjøper meg en Stella, tar av meg støvlettene og slenger beina opp på en krakk, når servitøren rydder nabobordet og sier:
- det er ganske hjemmekoslig her, ikke sant?
For alt jeg vet, var det sarkasme, men om det var? Tok jeg den ikke.
Du vet, skilpaddeører og det hele.
Så jeg sitter der med beina opp i været og tenker at nå er det "bare" en togtur på fire timer og nesten en time til og vips, så er jeg fremme.

Jeg kom meg på toget som heldigvis ikke var fullt. Der kunne jeg brette ut strikking og nok en gang ta av meg de berømmelige støvlettene og titte ut av vindu, hvor solnedgangen farget himmelen rosa og rød. Konduktøren gikk de berømmelige rundene sine, det luktet øl og en passasjer tre seter bak meg, hadde sin egen fest over mobiltelefonen, før han fant noen lenger frem i toget han hadde sett før.
Da bestemte han seg for å holde dem med selskap, og selvsagt, var dette mannen med sin nesten-døde mor i rullestol.
Toget tøffet saktere og saktere syntes jeg, etterhvert som om tiden gikk. Jeg hadde jo bare reist i ti timer nå og jeg kjente at tålmodigheten min fikk strekkmerker på seg.
Tålmodigheten min er forresten så tøyelig at noen strekkmerker fra eller til, egentlig ikke spiller noen rolle. Det er når jeg kjenner at hårfargen min går fra oransj til grå på timen, at det begynner å nærme seg faretruende.

Jeg sto klar, med min bælfeite, ryggsekken på ryggen og selvsagt, jeg hadde jo en overvektig trillekoffert også. Jeg sto klar, 12 minutter FØR toget mitt ankom Glasgow togstasjon.
Jeg har aldri vært på "deck 2" før, så jeg visste ikke om jeg måtte ile ned i underetasjen for å komme meg videre til Helensburgh eller ikke.
Men det viktigste, var at jeg var sliten og lei og ekstremt intenst, SYKT røyksjuk.
Jeg kjente aggresiviteten begynte å prikke mellom tærne mine og ba en stille bønn til hvem fanden det nå er, som lytter til slikt, om at alt måtte gå på skinner.
- jeg har to minutter fra toget stopper, til det andre toget går.
- jeg røyker en røyk på tjue sekunder, det betyr at jeg har ett minutt og førti sekunder på å komme meg ut, finne et sted å ta en røyk, tenne røyken, røyke den, storme inn igjen og kaste meg på toget i fart!
- GOD PLAN!

DERFOR sto jeg klar, med sigaretten bak øret og all bagasjen krøket rundt fingre og hender når toget endelig stoppet.
Jeg spurtet alt jeg maktet, hvor jeg fysisk tok tak i en ansatt og spurte:
- hvor kan jeg røyke og hvorfra går tog nummer *** til Helensburgh?
Vedkommende leste sikkert tankene mine for hun svarte som en godt oppdratt klone og jeg hastet mot utgangen, som var bedekket av hundre og femti mennesker som sto og ventet på sine nære og kjære.
Det var bare at de sto i veien og jeg hadde det travelt.
Fikk jeg meg ikke en røyk nå?
Ville jeg ta livet av noen.

Så for deres sikkerhet, kjente jeg noe jeg aldri har kjent på før.
Eller jo, kanskje en eneste gang, men det var den ene gangen jeg var så sint i Haltbakken at Haltbakkhavet nesten delte seg i to og pappa heldigvis ble ordknapp, men jeg har aldri kjent det før.
Det er mennesker overalt, jeg er så varm i nordpol-parkasen min at jeg tror jeg dør, hundre og femti mennesker står i veien og der kommer det altså, der det velter seg ut ifra gamle ur-instinkter eller fra den tiden stammoren min klatret ned fra et tre. Det bare veltet ut av meg, der jeg i fullt firsprang gjennom den hersens bommen brøler:
- FUUUUUUUCK OFF!!!

Aldri har jeg sett så mange mennesker hoppe til side på en gang før.
Det var akkurat slik som du ser på film.
Der folkemengden har blitt opplært på forhånd til å bevege seg på likt, for alle sammen hoppet til side samtidig. Der hadde jeg plutselig tre meters klaring på hver side i minst tretti meter, før jeg kunne bråstoppe utenfor inngangspartiet, tenne røyken min, røyke den og tjue sekunder senere returnere, hvor selvsagt folkemengden har stimlet seg sammen igjen.
Hallo for fanden, dere er da ikke på en jævla rockekonsert? Det har seg ikke slik at AC/DC står på perrongen og skal klinke til med Hells Bells, det er en togstasjon, for i helvete flytt dere!

Det var ikke planlagt, det bare skjedde en gang til.
Det var jo så "beleilig" sist gang, at jeg bare gjentok det samme som sist.
Med akkurat samme stemme, en jeg forøvrig ikke kjenner særlig godt, men det er sikkert slik ei løvinne føler seg når hun er fly forbanna, har pms og ungene fanden ikke hører etter.
Hun bare setter i et infernalsk brøl og vips så er kidsa så snille atte.
- FUUUUUUUCK OFF! brøler jeg visst igjen og folka skvetter unna igjen. Jeg løper mer enn går, gjennom porten og haster mot toget som jeg vet kjører når-som-helst fra perrong nummer fire.
Jeg hører konduktøren blåse i fløyta si og vifter med flagget der jeg haster inn bakerste dør, peser og stønner over den bælfeite lilla, helvetes kofferten og begynner å flire så jeg griner.

For nå, akkurat i dette øyeblikk, går det opp for meg hva jeg sa.
Ikke at jeg sa det bare en gang, men to.

Heldigvis er det bare tre mennesker til, som sitter i tog kupeen.
Jeg prøver å beherske meg, men jeg kjenner jeg er gørrsliten av å reise. Ikke har jeg sovet særlig godt de siste nettene og ikke har jeg tenkt på annet enn å komme meg hjem.
Elleve timer og femten minutter senere, sitter jeg altså på bakerste rad på et tog-sete og griner.
Fordi jeg kan levende se for meg, meg-selv, der jeg stormer mot utgangen, alle de stakkars uskyldige menneskene skvetter i redsel til side og jeg marsjerer ut på støvlettene mine for å ta meg en røyk.
Filmen snurrer om og om igjen og når toget endelig stopper i Helensburgh, ser jeg ut som jeg har hatt en times oppdrag som en gråtekone.
Mascaraen har jeg ned til haken, øynene er hovne og smilerynkene har fått et nytt medlem.


Etter denne opplevelsen, har jeg endelig forstått hvordan det kunne ha seg at Vikingene underla seg så mye land i Skottland.
De var ikke storslagne krigere.
Tror jeg.

De var bare jævlig god på å brøle.
Akkurat som på film.

God reise!










Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar