På badet

- når har du tenkt å få ut finger`n egentlig?

Stemmen min var kanskje ikke så hyggelig som jeg hadde tenkt det, når jeg på forhånd gikk gjennom samtalen jeg skulle ta denne morgenen.

Hun var som et ekko av min egen misnøye, der jeg kunne høre henne vri seg i andre enden.
Ikke for det at jeg sa noe feil, jeg var bare ytterst "hyggelig" og påpekte mangelen på effektivitet.
Denne villigheten til å la det gli bort fra seg, som sandkorn i en neve som fortvilt prøver å tviholde på dem.
Det fungerte ikke.
Og vi hørte det begge to.

Stemningen, om det fantes en slik, forduftet.
Stillheten trakk inn i ørene våre og ingen sa et ord, der tankene surret i et forrykende tempo inni hodet vårt.
Tanker som aldri tar en jævla pause.

- jeg er bare livredd, sa hun til slutt.
- feig, la hun til.
Vi tror vel alle, at vi slipper unna en velfortjent verbal ørefik, om vi tilstår våre egne svakheter.
Det er vel en gang slik, at noen av oss har lært at det å spille på åpenhet, ikke fungerer med alle.
Ikke med meg.
Jeg kunne høre tårene hennes stille seg opp i kø bak øyelokkene hennes og jeg kunne høre henne blunke forsiktig, så de ikke skulle trille nedover fregnete kinn.

Hun hadde vært ute og elsket med solen, slik hun alltid gjorde på denne tiden av året.
Der hun hadde en egen innbitt tro og overbevisning om, at det er bedre med brunt flesk enn med grønn-hvitt flesk.
Brunt ser i det minste levende ut.
Så kan vi føle oss døde på innsiden.

Plutselig hører jeg en lyd jeg ikke har hørt på flere år.
Lyden av brune hender, som konstant og trofast spilte på store trommer i øregangene mine og erstatter sløve, deilige pulsslag med adrenalinrush, der han under sin tid som fast ansatt, økte og økte takten ettersom dagen og livet utspant seg foran øynene mine.

Lyden var så fjærlett, at jeg først ikke trodde på det jeg hørte.
Helt til den dumpe lyden repeterte seg og dannet et mønster.
Mønsteret dannet en rytme, som strømmet nedover kroppen og helt ned i tærne som plutselig trampet takten. Fortere og fortere, hardere og høyere spilte han på trommene sine, den utslitte Afrikaneren som har spilt trommer i ørene mine, siden barneskolen.

Disse tærne som trampet takten, ble plutselig så varme. Så fulle av kribling og varme.
En varme som krøp sakte oppover leggene, la seg rundt knærne og lårene til det føltes som om hele meg var en muskelknute av raseri.
Det stoppet ikke der.
Det veltet opp i magen og hendene, som for noen øyeblikk siden var late og avslappet, var nå knyttet så hardt sammen, at knokene var hvite og blodtørstige.
Skuldrene ble bredere enn før, der de inneholdt all verdens styrke til å stå imot hva det skulle være. En har jo lært slikt et sted.
Å stå imot.

- du er ikke noe bedre du! Sier hun plutselig.
Jeg ble revet ut av adrenalinet som hadde slått seg på, helt ut av det blå.
- er ikke noe bedre enn hvem? krangler jeg.
- enn meg!

Her starter jeg en samtale hvor jeg i utgangspunktet skulle ha en hyggelig tone.
Kanskje til og med, en oppløftende, motiverende en.
Så ender jeg opp med å innse at hun har helt rett.

Jeg vet ikke hvor lenge vi satt slik.
Med dunkle trommer i øregangene våre, mens vi tenkte på hvem av oss som har flest feil.
Meg.
Eller henne.
En slags vareopptelling.

Hjernen min lot til å ta et blikk bakover, på det siste året.
Hvor jeg har vært tilskuer.
Tilskuer til alt og ingenting.
Mest ingenting.

Hun har ligget i dvale og glimret med sitt fravær fordi jeg passet ikke godt nok på henne.
Vi har møttes kun få ganger, og da så kjapt at en rakk ikke å bli ordentlig varm om hjertet en gang.
- jeg har savnet deg, sier jeg stille.
Setningen henger i luften lenge. Kanskje var det godt å si det.
Eller kanskje var det best å høre det.
Endelig ,sier hun;
- jeg har savnet deg, jeg også.

Jeg hører smilene våre løftes opp i luften nå.
Ikke nok til å dele munnene våre i to, men nok til at det når øynene.
Det viktigste, er at det når hjertet.

Det kjennes.
Denne varmen som brer seg under ribbeina i noen minutter, bare for å påpeke at det virker.
Av og til, om ikke annet.
Omtrent som at det sier at det er der. Og burde brukes oftere.

Blikket mitt, møter hennes.
Det er ikke så mye uttrykk å spore i hverandres ansikt, der vi stirrer inn i disse blå øynene, med tynne, fine gullstriper i.
- hvor lenge skal vi akseptere å sitte på reservebenken, egentlig? spør jeg.

Der blikket glir inn i speilet på badet og møter dette blå blikket som stirrer tilbake.