Omsorg

Det finnes mange grunner og årsaker til at vi driller dype hull i sjelen vår.
Disse hullene, som på reisen gjennom livet, fylles med sinne, avmakt, redsel eller andre ting vi tillater å stue bort - istedet for å kjenne på.

For nå ble vi jo en gang oppdratt slik.
Som for eksempel;
- ta her fortæl du ikkje te nåinn! sagt med et hissig toneleie.
Eller de berømmelige ordene og formaningene om at vi ikke skal kjenne på - eller enda verre; uttrykke den skuffelsen, sorgen, raseriet eller gleden som bobler i oss akkurat i øyeblikket.
For det er bedre å legge det på lager, gjemme det dypt inni seg og så kan vi ta en virkelighetsflukt og gjøre oss selv så opptatte med alt annet, at vi fint greier å late som at "problemet" ikke er der.

Jeg kjenner mange mennesker som lever livet sitt slik.
Jeg har levd livet mitt som et slikt menneske.
Men ikke nå lenger.

Siden psyken knakk og jeg lærte å kjenne etter, eller enda bedre - slippe ut alt det som var feil, urettferdig, sint eller tragisk, så velter kjærligheten fram.
En ting er at hvilepulsen kommer og gjør deg salig, der den dunker sløvt i brystet ditt, men en annen ting er at skuldrene senker seg og levner mer plass til det hjertet du er i besittelse av.
For vi har alle sammen et hjerte, uansett hvordan vi later som, gjemmer det dypt under irrganger av redsel, skrekk eller hva det nå skal være som gjør at du velger å la det dunke alene og uberørt av andre mennesker.

For det er nettopp mennesker som er den eneste bidrags faktoren til at livet blir innholdsrikt.

I løpet av de årene jeg nå har vært singel, har jeg flere ganger blitt spurt;
- jammen, blir du ikke ensom da? Vil du ikke bli med oss på byen i helgen da? Kan jo være at det dukker opp "noen"?
For det første, tror ikke jeg det er mulig å bli eller føle seg ensom, når en har en oppriktig god og varm kjærlighet til seg selv.
For meg er det et nytt fenomen, men jeg er oppriktig glad i meg selv.
Ikke at jeg er typen kvinnemenneske som knipser selfies annenhver dag eller mener at jeg er særlig bedre, flinkere eller finere enn noen andre, men jeg har innsett min verdi som menneske.
Og den er stor.
Nettopp på grunn av dette hjertet som dunker (stort sett) meget sløvt i brystet mitt, fordi jeg har fått ryddet plassen som omgav det med dårlige og negative ting tidligere.
Når en blir glad i seg selv, behandler seg selv slik en ville behandlet en kjæreste eller mann(fyll ut det som passer deg best), da vil en ikke føle seg ensom da.
Så istedet for å strekke ut hånden, for å stryke på denne Don Juan "noen" jeg fant på byen med tretten i promille? Så stryker jeg heller en hånd over meg selv og kjenner på gleden i at; jeg er meg.

Jeg skulle ønske jeg hadde lært meg dette før.
Dette med omsorg for seg selv.
For uansett kjærester, barn eller andres barn; har jeg alltid hatt stor og massiv omsorg og kjærlighet for dem.
Men aldri til meg selv.

Det blir jo slik, at en skal "bare" gjøre ditt, eller datt og vips, så sitter du der da, barnet har flyttet ut, forholdet/ene - fungerte slettes ikke fordi det er ikke meningen det skal være slik.

Plutselig sitter en altså der, 40 år gammel, singel og alene, men langt ifra ensom og kjenner på hvilepulsen sin danse sakte i øregangene, samtidig som en tenker på hvor lite eller mye omsorg en egentlig har eller får i livet sitt, kontra det en gir.
For livet handler også om balanse.
En skal ikke gi, gi og gi, til mennesker som ikke en gang verdsetter det du gir bort.
For gir du bort noe, hva-som-helst, er det noe DU mener mennesket ditt trenger, setter pris på eller har behov for. Det skal liksom være en flyt i det, som i; en får gjerne noe i retur.
Mennesker som er tilkoblet hjertene sine, de gir av seg selv.

Det er mange mennesker som har passert livet mitt i noen få øyeblikk, som gjør seg opp meninger på mine vegne.
Jeg kan ikke påstå at jeg har sansen for at andre gir meg unyttige råd, som for eksempel at jeg bør være sint eller at jeg må hate noen for det de har gjort.
I livet mitt har det vært nok sinne, og hat - er ikke en egenskap jeg har tenkt å forske på, for den har jeg aldri følt på.
Jeg tror kanskje jeg sa det som ung jente til min pappa en gang, jeg var midt i et raseriutbrudd. Men det lå ingen annen mening bak, enn ords hensikt om å såre i nettopp det øyeblikk.

Uten noen religiøs tilknytning forøvrig (Vik fra meg!!) er det nesten fristende til å si noe slikt som:
- tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør!
For jeg tror mange snakker ut i fra hva de tror, men slettes ikke vet.
Kunsten til å finne frem til seg selv, mener jeg handler om å være stille lenge nok til å høre etter.
Eller kjenne etter hvor skoen trykker.
Trykker den DER, javel, fokuser på DER og bli kvitt faenskapet.
Har det allerede frarøvet deg 38 år, så ikke la det få 38 til, tenker jeg.

Det beste med å bli glad i seg selv, må være at redselen for å spørre andre, har forduftet.
De siste ukene (!!!) har jeg erfart at disse dype spørsmålene jeg har gnaget på i flere år, plutselig forduftet så snart jeg samlet mot nok til å spørre en gammel lærer, eller en gammel bekjent.
Det verste som kunne skje var jo at jeg ikke fikk noe svar, men nå grubler jeg jo ikke lenger.
Nå er jo viten, min.

Kanskje er vi egentlig noen feige jævler hele gjengen, siden det er kollektivt miljøvennlig å reise i flokk. Det er bare at jeg aldri har vært noe flokkdyr.
Jeg har ingen stor flokk av venner, fordi jeg har vært for brutalt ærlig for dem.
Selv om jeg nå er et annerledes menneske enn jeg var for tre år siden, betyr det ikke at det plutselig vil dukke opp "nye" mennesker i livet mitt.
For livet mitt er ikke særlig spennende, sånn egentlig.
Jeg har blitt gammel nok (om vi MÅ si det) til å innse at det kanskje er på tide å la omsorgen for seg selv bli så stor, at en bare pakker snippvesken sin og forlater åstedet.
Og finner frem til mennesker som ser meg med dagens øyne og ikke gårsdagens.
For mennesker er ekstremt flinke til å henge seg opp i gårsdagen, kontra dagen i dag.

Jeg vet ikke hvordan jeg vil kunne oppleve hverdagen uten umiddelbar omgivelse av svaberg, eller lukta av hav. Været som skifter fem og en halv ganger om dagen, eller vinden som blåser meg i ansiktet hver gang jeg går ut døra og løfter kinnene mine opp i luften, bestevenner som vi er.

Men det handler ikke om å vite lenger.
Det handler bare om omsorg.
For meg.