plastic fantastic, shit happens!

Jadda, så lå man på operasjonsstuen da og var ikledd denne sexy, king-size skjorta, alle sykehus deler ut.
- ikle deg denne, er du snill.

Jeg forstår ikke hvorfor vi må ta på tøy når vi skal operere.
Les setningen igjen; jeg forstår ikke hvorfor.
(det er mulig jeg har vondt i viljen)

Hva skulle skje, tenker du kanskje.
Ikke så mye spennende er jeg redd, jeg skulle bare utføre en lårplastikk.
Hvis du ikke vet hva det betyr, så betyr det egentlig at jeg skal få fjernet valkene (jepp, du leste riktig - valken-E (flertall der altså)!) jeg har hatt på innsiden av lårene i mange år nå.
Ok, jeg innrømmer det var en overdrivelse. Jeg hadde bare en.
Men den var plagsom nok til at jeg fikk innvilget lårplastikk.

Det er jo igrunn litt fort gjort fikk jeg beskjed om, litt steril vask, opp på bordet med seg, tape igjen hele Frankenstein (underlivet)til langt bak i rompa, et lite stikk i hånden og så blir det natta, selv om det var midt på lyse formiddagen.

Så våkner jeg altså opp noen timer etterpå.
Ikke fordi det sto en søt og snill sykepleier over meg, strøk meg varmt over kinnet som en utsultet mor etter sitt eget lille barn, men fordi mine egne tenner klapret så intenst at det var på grensen til at jeg verket i ørene etter deltakelse av en langvarig Black Metal konsert jeg ikke helt vet om jeg liker eller ei.
Klapringen i tennene, utspant seg videre nedover mitt "smukke" legeme og det virket som at hele kroppen var bitt av takten som altså spredde seg via etterdønningene av tenner, og ned gjennom hele kroppen og helt ned i tærne.
Dynen som lå pent over meg, sørget for en rytmisk, kjølig trekk, som egentlig bare forsterket ristingen min der jeg nå på dette tidspunktet? Hadde bestemt meg for å bite sammen, sånn at ørene i det minste fikk litt fred.
Jeg ble imidlertid ferska.

For der dukket det jo opp en snill sykepleier som umiddelbart utbryter;
- næmmen stakkar, ligger du her å fryser?
- et øyeblikk!

Tre øyeblikk etterpå, ser jeg forskrekket på kvinnemenneske som fører en støvsugerslange inn under dynen min, der hun legger den til rette midt mellom lårene mine, før hun trykker på knappen.
- hva i ville helvete, er det for noe? Rakk jeg å tenke, før lyden av en kompressor, kombinert med en sløv hårføner, gjør seg gjeldende i rommet.
I et øyeblikk? Var jeg alvorlig bekymret for om det var en slamsuger.
Slik en ser ved oljesøl og lignende.
Bare at det denne gangen, handlet om kroppen min.
Mellom mine lår.
Hun løftet jo tross alt på dynen?
Tankene mine tenkte usømmelige tanker om at jeg hadde "gjort" i trusa jeg ikke hadde på meg. Men de er så kjappe, disse tankene mine, at de endret kurs ekstremt kjapt.
Heldigvis.

Hvis du noen gang har våknet i armene til en kjær - eller - ukjær (alt etter som) og kjent en varm bris, av en morgenånde (!!!) slå mot deg?
Så føltes det slik.
Varm bris altså, strømmet innunder dynen min, lik en fjert du slipper sammen med en ny elsker - eller - en ny kjæreste.
Du vet, en sånn fis du har holdt inne lenge og endelig greier å slippe HELT stille ut.
Problemet melder seg derimot når varmen brer seg under dyna.
Eller lukten.
Du blir avslørt, uansett.
Jeg har derfor kommet til det punktet i livet mitt, at hvis jeg må fise?
Så kan jeg like godt gjøre det med stil.
Det er egentlig bare å rope ut;
- løp for livet! HVIS (!!) jeg har spist noe magen min ikke tåler, og er det slik at jeg har holdt meg på den smale sti, er det kun en kul lyd.
(syns nå jeg da - hamsteren lager kule lyder)
((lik en tøff fjerdeklassing i sin første uke som ferskt korpsmedlem med en førstereis trompet))

Men det var altså varmen jeg skulle fortelle om.
Lik denne fjerten du smyger ut og som plutselig varmer deg fra navlen og ned.
Av en eller annen grunn, smyger mine sine, seg nedover... jeg aner virkelig ikke hvorfor.

Men det var varmen, altså dette fantastiske apparatus, som jeg forelsket meg i umiddelbart de berømmelige klaprende tennene mine, lot til å ha et øyeblikks stillhet og overlate skjelvingen til overkroppen.
På dette tidspunktet var jeg særdeles glad for at puppene er nogenlunde faste.
Hvis ikke, er jeg stygt redd for at de ville ha sklidd ut av sengen, på hver sin side og dinglet som et par baller på en elskovssyk mann i et ritt han virkelig har gledet seg til. En sånn lang-balle-mann altså.
De finnes jo som kjent, i mange variabler disse ballene.
Og puppene.

Heldigvis er de sentrert - og - godt festet til midten av brystkassen min og skapte derfor ingen fare, for hverken meg, "slamsugeren" på gulvet eller sykesøsteren som titt og ofte kom inn for å sjekke hvordan det sto til med meg.

Når kroppen hadde fått varmen i seg og jeg hadde sneket meg til en time på øyet, så var det tid for å våkne.
Jeg fikk tilbud om mat og ble gladelig overrasket når sykesøsteren kommer inn med en tallerken som skapt for et lavkarbo spisende menneske som meg selv.
Det er første gang jeg har fått tårer i øynene av å spise en cherrytomat.

Men nå var det jo ikke tomater, dette skulle handle om.
Det var jo disse lårene, du vet.
Som en gang - hadde vært så tykke eller fete, om du vil, at de nå var som å sammenligne med et mannlig kjønnsorgan med sterkt behov for en omskjæring!
Det var liksom ikke "innmat" nok til skinnet, hvis du skjønner meg.
Hele greiene var liksom bare en illusjon, der det henger slapt nedover, mens når du prøver å "reise" deg, ser ut som du har en sakkosekk hengende på feil sted. Det blir liksom ikke noe "Schwong" over det. La oss bare si, en får liksom ikke rettet seg helt "ut".

Ikke før jeg og tomaten hadde kost oss i fire orale omganger, etterfulgt av både små gledes stønn og påfølgende smatting, kom kirurgen inn til mitt lille avlukke og forteller gledelig at han hadde fettsugd seks desiliter av lårene mine samt fjernet alt av overflødig skinn.
Å nei, nå kom jeg på at jeg glemte å spørre om de donerte skinnet mitt til brannskadeavdelingen.
Det hadde jo vært gledelig å kunne vært donor til et par nye ører eller prydet et ansikt med et strekkmerke eller tre.

- seks desiliter? hvor fant du dem henn? Utbryter jeg, forferdet.
Jeg tørr ikke se ned, for nå er jeg overbevist om at mine bein?
Har blitt forvandlet til Pinocchios bein.
Alt jeg har, er lengden og knærne.
Ingen har så store knær som Pinocchio!

Kirurgen, i dette tilfellet, en autoritær, godt voksen Sunnmøring, lar seg overraske over skrekken som tydeligvis lyser ut av ansiktet mitt der det gjenspeiler seg i øynene hans, i en salig blanding av forvirring og en komplett mangel på forståelse.
- syns du det var mye? Spør han.
Jeg ligger på dette tidspunktet og ser for meg mine (egentlig) fine bein, forvandlet til Pinocchio bein.
Det eneste jeg greier å se for meg nå, er at når en mann noen gang blir invitert mellom disse beina, må jeg gå til innkjøp av kne-beskyttelse, for ikke å slå mannen beint ihjel!
Jeg tror til og med jeg hvisket; - seks desiliter, mens blikket, som for litt siden? Var festet til kirurgen, nå er festet til filmen om;
- hun med knærne vettu!
- har du ikke hørt om "Peder" da, som fikk slått ut begge fortennene etter en natt med "hu der"?

Kirurgen prøver å overtale hjernen og tankene mine, til å bli en tilstedeværende lytter.
Det fungerer bare halvveis, for jeg får ikke med meg hva han forteller.
Jeg registrerer at han forlater meg og blir erstattet med sykesøsteren, som med sitt blide åsyn hjelper meg å kle på meg kjolen, jeg var smart nok til å putte i vesken, før jeg dro hjemmefra.

- kanskje du vil tisse først? spør hun blidt.
Jeg kjenner etter. Har jo ikke akkurat drukket så mye, men det er sikkert lurt, før jeg skal bli hentet og kjørt hjem.
Det er nå menneskeheten og dets oppfinnelser slår meg.
At vi ikke har kommet særlig lenger.
For der kommer altså sykesøster med en avskåret flasketut og mener jeg skal stå over toalettet, trykke denne flasketuten mot mitt "ferskt" "omskårede" underliv og bruke det som en trakt.
Hun følger meg på toalettet, og overlater meg til meg selv, der jeg ser med vantro ned på en flasketut jeg er redd for å dytte for langt opp, med tanke på at jeg har ferske sårkanter plassert på hver side av skamleppene, som jeg nå mener, har blitt forvandlet til en oppblåst hamburger.
Uten burger.

- ikke se ned før i Desember, hvisker Frøken Kjærleik ømt og omsorgsfullt fra venstre skulder. Hun er for øyeblikket iført sykepleieruniform og har pannebånd med rødt kors plassert midt i panna.
Hadde jeg ikke visst at hun hadde en sterk forkjærlighet til å kle seg ut, ville jeg ringt psykiatriske og bedt om en umiddelbar innleggelse for en del av personligheten min.
Jeg hadde det jo fint, helt til hun kom med disse formaningene sine.
- ikke se ned før i Desember? Skal jeg liksom ha en hårpryd vi kan sammenligne med Bon Jovi på åtti tallet? Knurrer jeg sarkastisk tilbake.
- ikke se ned før Desember! Pøh!
Sarkasmen min spruter like ujevnt ut som tisset, som ikke akkurat fordeler seg "jevnt" i denne hersens flasketuten.

Jeg lekte faktisk flasketuten-peker-på, mange ganger når jeg vokste opp jeg, men å tisse på flasketuten, hadde liksom vært et ikke-tema, før jeg altså nå står nyoperert, med arr fra mage, langs hele trusekanten og langt bak i "ratta-ta", med et underliv som ser ut som en hoven "overlegen" hamburger (uten burger)!
Enkelte ting gjør jeg bare ikke.
Som å tisse frivillig (!!) på ei flaske.

Gulvet, minnet om herretoalettet på Tropicana, når jeg snek meg inn dit en gang på tidlig nitti tallet, lenge før jeg fylte atten år.
Det var like mye tiss på gulvet, som det var i toalettet.
Vi trenger kanskje ikke å snakke så høyt om, at det er første gangen jeg har tisset PÅ MEG, siden jeg sluttet med bleie.
Jeg har ikke noe referansepunkt for når dette tidspunktet var, men jeg kan si med sikkerhet at jeg ikke husker det.
Ergo, er det lenge, lenge siden.
Når sykesøster kommer for å tørke gulvet (!), ramler det ut av meg:
- unnskyld, men hvordan i all verden skal jeg utføre nummer to?
Hun ser flau på meg og svaret hennes er såvidt hørbart, der hun stille mumler:
- du må bare prøve på "noe".

Altså, her er jeg førti-en år gammel og skal STÅ over toalettet og bomme-lom?
Det ligger litt i ordet, eller?
BOMME?
Jeg tar en *jentenavn* og sukker sarkastisk, samtidig som jeg kjenner øynene mine ruller rundt i øyehulen sin i en perfekt tre-hundrede-og-seksti-grader.
Det er en klassiker i familien forresten, da jeg har en datter som har gjort dette siden tiden FØR hun kunne gå, i en synlig protest mot alt hun finner teit eller mektig irriterende.
La oss bare si, at det har smittet over på meg.
Nå var sarkasmen min komplett.
- prøve på NOE!!

Kort tid etterpå, blir jeg hentet av en snill storesøster og har blitt formanet av sykesøster, om at jeg må sitte med beina høyt.
Jeg skal ikke sitte eller gjøre hoftebøy, før det har gått nærmere tre uker etter operasjonen.
På norsk? Betyr altså dette; du kan stå, eller ligge.
Forsiktig med trappegang!

Etter mye om og men, blir jeg plassert i baksetet, på skrå, med føttene plassert i et bakoverlent fremsete. Jeg ligger der, godt støttet opp av puter og pledd som min søster heldigvis har fylt bilen sin med for anledningen.
Kjøreturen fra Ålesund til Kristiansund, virker særdeles lang, men jeg er lykkelig ruset på smertestillende jeg tok før avreise, og reisen bærer preg av en lettere beruset pasient (i baksetet) og en søster med like teit humor og iver som pasienten.

Etter et aldri så lite pit-stop i molde, hvor min søster har med en genial innfatning, kjøpt av en lillesøster for "morro" skyld?
Kan jeg snike meg inn på handicap-toalettet på Roseby og benytte meg av denne fantastiske oppfinnelsen hun har med.
Nemlig en stående urinal, for kvinner!
At gud skapte verden på seks dager er jo formidabelt (sagt av en ateist), til sammenligning med at vi måtte komme to tusen år frem i tid, for at en eller annen "luring" skulle finne opp en urinal, i den mykeste silikon du kan forestille deg, der du legger denne over "hamburgeren" og lar det stå til.
ALLE dråpene samlet seg i toalettet og jeg kunne småsvett, men lykkelig konstatere at det å tisse? Ikke ville bli noe problem.
Hjernen min fornektet å tenke tanker om nummer to.

Vel hjemme, lister jeg meg inn de få trappetrinnene og kjenner det river så fælt i skrittet at jeg vurderer å slutte å puste.
Det var på tide å refille kroppen med dop, så jeg tok en halv paralgin for å være sikker.
De som kjenner meg, vet jo at jeg er allergisk mot medisiner.
Det vil si; - jeg sparer det å bruke dem, til jeg er dødssyk.

Når en sjelden tar slikt, betyr jo det at en blir halvt-svingstang av en halv en.
Tar jeg en hel en, blir jeg fullere enn jeg blir av en kveld med høyt alkoholinntak.
Kanskje burde jeg drikke sjeldnere.

Jeg har aldri, i hele mitt liv, vært så lykkelig over det faktum at jeg har ekstra høye bein på sengen min, som det jeg er nå.
Da kunne jeg på en høyst u-elegant måte, slippe mitt vakre legeme ned på sengen, istedet for å bøye meg ned til faenskapet som såvidt (hos enkelte) er laget for pygmeer eller kortvokste/barn under fem års alder.
Når jeg først hadde lagt meg ned, var det jo en kunst dette med å ikke bevege seg på en slik måte at en faktisk flyttet kroppen sin.

Jeg var ekstremt aktiv på meditasjonsfronten og beordret kroppen min til å leges, der jeg pustet inn og ut på lik linje med en oppgitt, strandet hval.

Planlegging ble alfa omega, for på første dag hjemme, var jeg overlatt til meg selv og det som falt ned... vel, det ble liggende helt øverst på gulvet der jeg ikke nådde det.
- når jeg først står opp av sengen, hva må jeg huske på å gjøre da?
Husk tissinga, sterilisere silikon-urinalen, skifte bandasjer, drikke litt, spise litt, husk dop! Ta dop!
- legg seg igjen!

Så lå en her da.
Og stirret.
På det hvite kleskapet.
De hvite veggene.
Den hvite taklampen.
De hvite listene.
Det hvite taket.
- herregud, jeg har fått dobbeltrom på et privatsykehus! Husker jeg at jeg tenkte.
Det som reddet meg fra å miste forstanden, var de blå-blomstrete gardinene og den lilla bh`n, samt den røde kjolen som hang på døren.
- jeg trenger å pusse opp soverommet, husker jeg også at jeg tenkte.
For det er jo fint med alt vi skal gjøre, når vi ikke evner det!

Så gikk det noen dager og jeg ble dreven i å snu meg på siden.
Hamburgeren, ble "kvelt" av ei pute fra Ikea som nok vil finne veien til søppeldyngen når denne rekonvalensen er overstått.
Jeg skulle aldri ha snudd meg på siden.
For der begynner tapetet å irritere meg noe vanvittig.
Det vil si, helt til hjernen mener det er så kjedelig å irritere seg, at den istedet begynner å telle striper. En, to, tre.... tjueseks fra listen og bort til hjørnet, andre veien.
STOPP!!!
Netflix da, jeg kan jo se en serie?

Tro meg, når du ser HELE tretti (!!!) episoder av Narcos på en og en halv dag? DA kjeder du deg.
(hola senorita - jeg lærte litt spansk forøvrig)
Jeg ender opp på snap, hvor jeg tar bilder av rommet og tegner med frihånd, "fantasivenner" som dukker opp på besøk.
Plutselig ler jeg så jeg griner og blir egentlig veldig forundret over at mine snapvenner, ikke får meg innlagt på psykiatrisk avdeling.

I et lyst øyeblikk, et par dager etter operasjonen, tenker jeg over det faktum at jeg enda ikke har vært på do.
- du kan dusje etter seks dager, ble jeg fortalt.
Jeg tar den skarpeste kniven på kjøkkenet og deler ei brusflaske i to deler.
- skal jeg liksom drite på ei flaske?

Jeg knurrer og går til pc`n og begynner å google.
Vi har liksom ingen oppfinnelser, eller STORslagne muligheter for å slippe ut nummer to, stående.
Det mest fornuftige jeg finner, er tarmskylling.
- litt for seint nå, eller?
Sarkasmen hagler på kjøkkenet, der jeg for anledningen står, iført kompressplagget stramt trukket opp om mine Pinocchio bein.
Jeg føler denne mamelukken fra oldemor`s tid, er særdeles grisesexy, der den er hudfarget med blonder som omkranser P-knærne mine.
La oss bare kalle dem for det, for i mine øyne blir det aldri knær igjen.
Kun Pinocchio knær.
Den er trukket langt oppover magen, noe som selvsagt inndeler denne i to deler. En del, innunder muffins-"formen", og en muffins-kant som selvsagt henger på utsiden.
Tro meg, det er grisesexy! Jeg har aldri følt meg så "vel" i hele mitt liv!

På midten, så er det så mange hemper, at jeg mister tellingen og det enda jeg er glad i å telle.
Selvsagt har den fransk åpning, hvor sømmene ligger som et evig irritasjonsmoment og gnisser mot sårkantene, jeg fortvilet forsøker å dynke i bandasjer, kompress og damebind (!!). Jeg anbefaler helt klart damebind!

- tre dager siden sist du var på "tvåan". TRE!
Jeg blir svett bare jeg tenker på det og om mulig, ber jeg hamsteren holde tett i en uke til.
- de sa dusje etter seks dager.
- du kommer til å drite deg ut!
- hvem av vennene dine, kommer for å vaske opp avføring fra gulvet, HVIS du driter på gulvet?
Tankene mine var ikke særlig bedøvd av paralgin akkurat.
Jeg vet nå, at jeg burde fått beroligende istedet.
- hælvete!

I protest, legger jeg meg.
På rygg.
Mediterer og flyter avgårde i en salighet som er høyst forlokkende, helt til magen plutselig gir tegn om at den er høyst tilstedeværende.

Meg; - nei,nei!
Magen: - jo, jo.
Jeg tror magen smilte varmt på dette tidspunktet, som i et elendig forsøk på å trøste meg.
Meg; - Absolutt IKKE!
Magen; - hvis du kjenner deg selv rett, så vet du hva som kommer nå, og det er ikke lekestuen, for å si det sånn!
Magen ler nå.
For de av oss, som husker Lekestuen fra åttitallets barnetv altså.

Jeg ler ikke.
Men jeg kjenner jo Magen, for den gjør jo som den vil. Så jeg reiser meg opp samtidig som jeg kniper for harde livet, der jeg går som Tom, i Tom og Jerry, der du ser bare tær, er det eneste som berører gulvet i forflytningen av kroppen via kjøkkenet til badet.

I dette øyeblikk, sitter min vakre datter og har et helt fint og flott forhold til sin vakre mor.
Tygg litt på den du!
Jeg er mor, hun er datter.
Alt er fint, trygt og godt.
Men det skal ikke fortsette slik.
For nå kommer øyeblikket som for ALLTID kommer til å ødelegge det.
Traumatisere henne om du vil.
Ødelegge den kjærligheten jeg av og til ser skinne, nei fuck that, KASTE seg ut, av de vakre, blå øynene hennes, når hun i glede, respekt og kjærlighet  til sin mamma, strømmer lik et fossefall, ut av hjertet og ut av øynene hennes.
Vel, det er ødelagt nå.
Aldri mer!
Fuck you Medi3!

For ikke før, har jeg fisket med meg den nedre halvdelen av ei stor (!!) brusflaske, tatt med TO (!!!) bæreposer, såvidt kommer meg inn på badet med KUN bevegelse i tåleddene, før jeg skal hekte opp noe som føles som femtisyv hekter, fra toppen av den grisefine mameluken og helt ned til "hamburger Frankenstein", før jeg skal åle meg ut av dette plagget som er trangt nok til å bure inn selv de mest hardbarka kriminelle!
Vi trenger ikke å bygge ut fengselsvesenet, eller sette opp nye barnehager.
Neida, det er bare å putte et stykk menneske inn i dette plagget, samt en fotlenke og vips! De kommer seg faen ikke av flekken på egen hånd!
Og her står jeg altså, på mitt mikro-bad og skal forsøke og åle meg ut av dette plagget, samtidig som jeg ikke kan bøye knærne eller ikke har lengre hender enn at jeg når ned til nettopp disse!

Magen begynner å bli hissig nå, for jeg hører lydene helt opp i øregangene.
Og det er en dritt skummel variant av skjebnesymfonien jeg lytter til.
- de kan da virkelig ikke mene at jeg skal.... protesterer jeg høyt til meg selv, samtidig som jeg endelig føler mestring på lik linje med en toåring, som har greid å fått av seg buksa helt på egen hånd.

Så står jeg der da, vill og brun i blikket og med en jævla avskåret tomflaske i den ene hånden og fekter vilt med den andre, i protest over det faktum at jeg?
Jeg skal nå bærsje STÅENDE, FOR FØRSTE GANG, SIDEN JEG SLUTTET MED BLEIE!

Jeg VET nå - hvordan treåringen som nesten har sluttet med bleie føler seg.
Jeg VET nå - hvorfor treåringen er DRITTflau, når han/hun - har fylt bleia med nummer to.
For det var akkurat slik jeg følte det, når jeg i et lyst øyeblikk tenkte;
- best å gjøre dette i dusjen, i "tilfelle".
Så sto jeg der da.

Voksen.
FØRTI-EN-ÅR-GAMMEL!!
Naken.
I et dusjkabinett.
Holder meg fast med ei hånd.
Holder en avskåret brusflaske med den andre.
Kniper igjen øynene.
Fortrenger.
Fornekter.
Protesterer.
Ruller med øynene, bak skrukkete øyelokk.
Jeg hadde garantert en sur-munn, uten at jeg vet det med sikkerhet.
Jeg svetter.
Jeg banner.
- at du aldri tenker FØR, og ikke ETTER!
(hvem i huleste tenker på nummer to, sånn egentlig? IKKE jeg)

Jeg skal ikke traumatisere deg og lage uhelbredelige sår på sjelen din, ved å fortelle hvordan det kom til, at min relasjon til min datter for evig og alltid ble knust.
Eller jo. Det skjedde som følger:

Ti minutter senere, åpnes bad-døren på vid vegg og du hører en mors stemme, full av alvor si:
- kom hit, med en eneste gang!
All vennlighet, vi deler på midten var borte.
Det var ikke noe kjærleik å spore heller.
- kommer!
Hun skjønte alvoret på første bokstav.
Det skjer innmari sjelden, for å si det sånn.
Men så har vi aldri opplevd maken heller.

Vanligvis, er ikke min datter så kjapp når jeg ber henne komme.
Hun skal gjerne gjøre ferdig, se ferdig, høre ferdig, strekke seg, RULLE MED ØYNENE, eller protestere litt først, og så, syv og et halvt minutt etterpå? Kommer hun.
Men nå, sto hun foran meg umiddelbart.

Jeg rekker henne posen.
Eller, skal vi si, "posene".
Det var jo tross alt 2-i-1.

Jeg kan ikke huske sist gang jeg så min datter, se så redd ut, om jeg NOEN GANG (!!!) har sett henne så redd, men det var et hjerteskjærende øyeblikk som har brent seg fast i arkivskapet mellom ørene til evig tid.

- mamma, sier hun, KA FAEN E TA DER?
Jeg ser den lett sommerbrune ansiktsfargen hennes blekne, rett foran meg, der jeg står inntullet i et håndkle, med vannet rennede ned fra det u-tørka håret mitt, etter langvarig innsats av en dusj og mengder med såpe, før jeg sier:
- det er bærsjen til mamma, kan du vennligst gå og kaste den i søppeldunken utenfor, er du snill?

Nå bare VET jeg at vi er ødelagt.
Vi - som i jeg og min datter, kommer aldri til å bli de samme menneskene igjen, etter dette.
Det vakre ansiktet hennes slår seg av, og erstattes med en grimase som gløder av avsky og respektløshet.
- Ææææææææææææææææsj!
(verden har ikke nok Æ`er - selv i Kristiansund, til å gi en korrekt beskrivelse av hvor langvarig den "æsj`en" ble)

Hun kniper tak i posen, med to fingre, der det ser ut til at hun bærer på et ekstremt smittefarlig pestvirus, der den en gang så søte nesen hennes, nå har trukket seg delvis oppover og inn i hodet hennes, der den tydeligvis er livredd for å kjenne lukten av det som befinner seg på innsiden av posen, som igjen er forseglet med en dobbeltknute, jeg lærte på barneskolen.
Hun strekker hånden så langt ut fra kroppen sin som overhodet mulig, der hun hopper i sandalene mine og iler ut døren.
Hun grøsser på ryggen, når hun tre sekunder etterpå kommer inn døren, akkurat tidsnok til å avslutte "æsj" med en sch!

Hun sier noe skarpt, men jeg greier ikke, for mitt bare liv å erindre hva som faller ut av munnen hennes, der hun lukker igjen ytterdøren, sparker av seg sandalene og går tilbake til stolen på stua.
Jeg står svett på badet og føler meg som en utskjemt tre-åring.
Problemet er bare, at jeg er FØRTI EN!

For å spole tankene over på noe annet, spør jeg;
- var søppeldunken tom?
Hjernen min spinner, der jeg lurer på hvilken dag det er, da jeg kom på at det var onsdag.
Søppelbilen kommer, annenhver tirsdag.
Jeg bor i sameie.
Vi har felles søppeldunk.
(milde jesus)

- den e næstn full! Hører jeg henne si, med avsky i stemmen fra stua.
Vi er føkka.
Jepp, vår fine, nære, varme relasjon?
Den er fortid!
Takk Medi3!!

Jeg kjenner øynene ruller rundt i øyehulen min, samtidig som jeg hører at jentungen grøsser for n`te gang fra stua.
Jeg grøsser jeg også, der jeg vikler meg ut av håndkle og tørker håret.
Blikket mitt er igjen blått, der jeg ser meg i speilet, der jeg sniker hendene rundt omkring på kroppen min for å klappe meg tørr.
- ikke se ned før desember, hviskes igjen fra venstre skulder og jeg ser automatisk ned.
Barnepsykologi har alltid den virkningen på meg.

Jeg blunket ikke på tre hele minutter.
Der jeg ser ut som jeg har hatt kirurgi, på bakrommet til en ivrig Nortura-slakter som er gira på ekstrainntekt.
Frøken Kjærleik stryker meg i nakken og rufser meg i håret, der hun sikkert skal forsøke å være trøstende og sier;
- det er enda godt du kaller "henne" for Frankenstein allerede, ikke sant?
Jeg stenger ørene og snakker høyt til meg selv nå, der jeg kler på meg tvangsdrakten og prøver å "huke" meg inn i dette kroppskondomet, der jeg blir stum av beundring og lurer på hvor mange mann som måtte til, for å få på meg dette kostymet, når jeg lå i narkose.

Når jeg endelig er ferdig, er jeg svett og føler at dusjen var bortkasta.
Jeg tasser på kjøkkenet, før jeg tasser som en skamfull hund inn på stua og legger meg rett ut på sofaen.
- æ kjæm ikkje over ka du har gjort æ mamma, sier min vakre datter plutselig.

Jeg ligger der og kjenner skamfølelsen koker over i kroppen min og vet ikke helt hvor jeg skal plassere øynene mine.
De forsøker å flykte, men fluktmulighetene er minimale siden jeg ikke evner å komme meg opp av sofaen uten hennes hjelp.

Langt, langt inni meg, hører jeg svaret på setningen som nettopp fylte ørene mine.
- Om det er en trøst, kommer jeg aldri til å komme over det selv heller.

Stillheten senker seg rundt oss, der jentungen ser oppgitt på sin mor, som ser like tomt og hjernedødt tilbake på henne.
Før det bare ramler ut av meg:

- det var enda godt, det ikke var diarè!

Jentungen, ser ut til at hun tenker:
- hun sa ikke det jeg tror hun sa nå?
Mens jeg, tenker;
- sa jeg det høyt?

Stillheten som fulgte den setningen, medførte øyeblikkelig blikk kontakt som varte i nøyaktig i to hele sekunder, før stuen og hele leiligheten, og hvis jeg tenker meg om, mest sannsynligvis fylte hele trappegangen utenfor, av latter som deles på midten mellom mor og datter.
Det er håp!