Smak av liv

Har du noen gang vært så utsultet på å strekke armene ut i verden, for å kjenne etter denne smaken av livet?

Har du noen sinne vært der, du?
At du vet hvordan det smaker?
Livet altså.

Vet du så hvordan smaken av håpløshet, smaker?
Har du båret smaken av lengsel etter død på tungen din?
Vet du hvordan den lengselen smaker?

Det gjør jeg.

Det er ikke slik at smaken av død plutselig velter opp av deg og legger seg på tungen din.
Den kryper ut av den svarte innsiden din, fra de mørkeste krokene, der håpløsheten bor.
For du kjenner kanskje til håpløshet? Eller har hørt eller lest om det?

Senk skuldrene nå min venn.
Vi snakker ikke om håpløshet som kan overmanne deg når dagen går på tverke, eller når eksamen forberedelsene ikke ble så konsentrert som du skulle ønske.
Vi snakker om denne dype håpløsheten som penetrerer røttene dine. Om du hadde hatt noen.
For mennesker har ikke røtter.
Men vi er i besittelse av en sjel.
Kall det energien vår.

Så hva? Tenker du kanskje.
Så hva, om hele sjelen, eller energien fylles av håpløshet?
Håpløshet ovenfor livet.
Disse pulsslagene som dundrer saktmodig eller godt hjulpet av adrenalin midt i brystkassene våre. Der hjertet vårt jobber kontinuerlig for å opprettholde livet.
Og tankene jobber på spreng for å samarbeide med håpløsheten vi føler inni oss.
Dette tunge.
Massive.
Som til slutt produserer en smak av lengsel. Til døden.
Dette evige, avsluttende.
Sluttstreken om du vil.
Håpløshet – hjerte, 1-0, bortesiger.

Jeg har mange ganger ønsket at jeg kunne la begge hender ta tak der, på midten av brystet mitt.
Slik at fingrene kunne bore seg innover i meg selv.
Så dypt ville de bore seg inn, slik at jeg kunne rive meg åpen og slippe håpløsheten ut.
La den velte ut av midten min og løftes opp og inn i en beksvart nattehimmel.
For den er nettopp det.
Beksvart.

- tenk positivt! Sier dem.
Disse «dem» det er snakk om, er selvsagt våre nærmeste.
Disse menneskene vi er beslektet med, eller de få vi slipper inn i vår lille og magre krets av venner.
For du skjønner, at ut av skyggene av håpløshet klatrer styggen på ryggen frem og forankres akkurat der. På ryggen din.

Den som gjør at du ikke trenger noen andre enn deg selv, til å ekskludere deg fra livet.
Denne «styggen» som er så innpakket i disse overdosene med sinne, frustrasjon, sorg, skuffelser eller hele liv med svik.
Det blir mange svik det.
Og mange år.

Kanskje er det slik, at de høye herrer – eller fruer, ikke går veien gjennom livet med styggen på ryggen. Men min styggen, har vært der så lenge jeg kan huske.
For det var aldri slik, at den meldte sin ankomst plutselig. Det var ikke en ringeklokke som ringte, for å gjøre oss oppmerksom på besøk ved døren.
Den har alltid vært der.
Der den hele tiden har blitt næret og matet gjennom andres ord og handlinger. Andres svik.
Andres inkompetanse.
At din oppvekst i denne boblen bestående av omsorgssvikt, overgrep og mobbing.
Til slutt gjør styggen på ryggen så du er overbevist. Om at du?
Fortjener ikke bedre.
Det er noe galt med deg.
Du er ikke «normal» eller verdifull du.
Du er et bortkastet liv.
Bortkastet menneske, om du vil.

Jeg kom til, som noens datter.
Jeg er noens mamma.
Jeg er søster, svigerinne og tante.
Jeg er noens bestevenn. Noen som har valgt meg, fordi jeg er meg.
Så kanskje er jeg verdt noe likevel?
Slik går livet framover. Eller, det hangler fremover der du er forknytt i fastlåst og gammel adferd basert på sinne og redsel.
Fordi alle du har hatt omsorg og tilknytning til? Har mishandlet hjertet ditt.
Tråkket på sjelen din.
Matet styggen på ryggen, til ryggen din luter fremover. Omtrent som at skuldrene dine blir vridd feil feil, der din høyre forsøker å nå din venstre. Bare for å ubevisst verne om livet ditt.
Dette som slår jevnt og trutt.
Lageret vårt.
Tilkoblingen vår til menneskeheten.
Nemlig hjertet.

Hvor selv-ekskluderende fra livet, blir vi til slutt?
Når kroppene våre ikke holder det ut lenger?
Når alle fluktruter er forsøkt?
Hvor flykter vi da?
Det er da psyken knekker. I øyeblikket kroppen legger seg ned og spiller død, bare slik at hjertet får konsentrert seg om å bruke nok energi på kun å slå.
Litt til.
Og enda litt til.

Styggen på ryggen er så massiv nå, at vi ser ikke sola på en skyfri himmel.
Vi går rundt som skamfulle, kuede hunder, med blikket låst i bakken. Der det flykter fra stygge blikk eller potensielle svik.
Vi tør ikke å koble oss på menneskeheten.
Så vi melder avbud.
Låser dørene.
Føler vi er en belastning, med en fot i graven og den andre på vei etter.

Jeg tok min første overdose, når jeg var fjorten år.
Jeg tok min siste, når jeg var trettisyv.
Og i de årene som har gått siden, har jeg stadig kjent smaken av lengsel mot døden, rulle seg på tungen min. Som et sug mot bevisst og endelig avslutning.
På dette årelange helvete, ensomheten og redsel for livet.
Alle følelsene mine.
De jeg ikke har turt å slippe løs, som er fanget på midten.

Tilfeldig, fant jeg et medikamentfritt behandlingstilbud på Vegsund DPS.
Jeg ble så positivt overrasket, jeg som tidligere ringte rundt til ti forskjellige sengeposter for å spørre dem dette:
- kan dere HJELPE meg?
Les; Hjelpe.

Ikke oppbevare meg.
Ikke medisinere meg.
Ikke døyve smertene mine.
Ikke legge styggen på ryggen i narkose, men hjelpe meg?

For dessverre består de fleste sengeposter innenfor psykiatrien av oppbevaring. Med en rikelig bufeet av medisiner og førtifem minutter psykolog per uke.

Klokken var halv tre natt til en Novembernatt, når jeg tilfeldigvis kom over en artikkel fra det medisinfrie tilbudet ved Vegsund.
Jeg ble så ivrig og oppglødd at jeg umiddelbart tok telefonen og ringte.
Halv tre, natt til søndag.
Jeg husker alle spørsmålene jeg hadde.
Jeg husker også styggen på ryggen som lo, hvor jeg ble nervøs og måtte påpeke at; - jeg er edru altså!
Det måtte liksom presiseres.

Det var ikke så lenge etterpå at min fastlege sendte henvisning via psykiatrisk poliklinikk i Kristiansund. Hvor resultatet medførte at jeg ble innkalt til en prøvedag på Vegsund.
Og fikk plass.

Gleden over tilbudet, fikk meg til å gråte bekker av glede.
Fordi plassen jeg hadde fått, gav meg en ny smak.
Smaken av håp.

Smaken av håp, kontra smaken av lengsel mot døden…
Blir som å gå fra en sultkatastrofe til en bufeet. Smaken av håp, får ansiktet ditt til å strekke på seg. Det vekker muskulaturen i det. Der kinnene krummer seg oppover og inn i luften, der det dytter munnvikene opp mot himmelen.
Der øynene dine krummer seg og lager varige spor av smil. Dette smilet som ikke har kommet fra innsiden din, der det nå er direktekoblet til håpet du kjenner ligger helt øverst, på midten din.
Dagene gikk ikke fort nok. Ikke ukene heller. Styggen på ryggen veltet ut skepsis, mens jeg? Tviholdt på håpet som hang fremme i fremtiden min.
Den fremtiden, disse åtte ukene på Vegsund var.
Dette håpet.
Om noe bedre. Lettere og lysere.
Enn beksvart håpløshet.

Sjette August var kofferten, sekken, styggen på ryggen og meg selv, på vei.
Styggen på ryggen hadde kledd på seg panservernet sitt, mens jeg? Glødet.
Av håp.
Av denne lette og forventningsfulle smaken.
Om en bedre fremtid.

Jeg pakket ut.
Flyttet inn.
Sto klar i første time, med hendene på brystet, klar til å rive det åpent og slippe faenskapet ut.
Og om mulig, redusere størrelsen til styggen på ryggen.

Styggen på ryggen burde fått en gullklokke.
Slik en mottar, disse få, som har arbeidet hardt og lojalt en hel mannsalder for samme bedrift.
For styggen på ryggen, hviler ikke på sine lauvbær. Han jobber jevnt og trutt, timer inn og ut, med lønn i form av egenhat. Mitt egenhat.
Jo mer hat, jo større blir han.
Jeg ender opp med selvekskludering.
Manglende evne eller mot, til tilknytning.
Står alltid utenfor.
Og kikker inn.

Plutselig føles det som om jeg er inne.
Jeg gikk inn, helt på egenhånd.
Det var ingen som fortalte meg om tilbudet. Det var ikke min fastlege som visste om det.
Men jeg.
Det var følelsen av å finne håp, akkurat den Novembernatta jeg tilfeldigvis fant det, via en link.

Så er jeg her.
På innsiden.
Deltar fullt, åpenhjertig og meget villig i mitt eget liv.
Her er jeg ikke på oppbevaring.
Her blir jeg ikke tilbudt en flukt fra virkeligheten.
Jeg går villig gjennom virkeligheten som var.
Fortiden min.
Dette livet, som har føltes så feil.
Siden jeg aldri kom rett ut av det.

De ukentlige nitti minutter ganger to, med psykologen, er ikke behandling.
I realiteten, er de en velsignelse.
Psyko edukasjonen forklarer.
Hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt.
Hvordan jeg har overlevd den katastrofen barndommen min var.
Den forklarer hvorfor all redsel, sinne, sorg og uforløst kjærlighet er lagret lag for lag på midten av kroppen min. Og det forklarer og gir en dyp innsikt og forståelse for, at jeg ikke har greid å endre kurs i livet mitt, alene.

Kunnskap gir makt, sier dem.
Styggen på ryggen krymper for hver dag innsikten og utsikten, innover i meg selv blir tilgjengelig. For det er slik det føles.
At jeg får grepet, eller tak i, tilgang på den jeg egentlig er.
Denne meg, jeg var ment til å bli.
Dette varme, godhjerta menneske med så mye omsorg og kjærlighet til andre.
Dette menneske som har så store behov, eller behov for å fylle dem.
Med andres godhet.
Dette med å koble seg til.
Menneskeheten.
Livet.

Det å grave i dypet av sjelen sin med terpapiformen ISDTP, er ikke som å snakke om og om igjen om de samme problemer.
Det er som å tømme beksvarte tjern fulle av sinne eller redsel ut av deg.
Når disse beksvarte, dype tjernene er borte, får du tilgang på innsjøer av sorg.
Forløsningen av denne skjulte og utilgjengelige sorgen, er så vond at den hulkes ut.
Ut av øynene dine, renner det en ustoppelig flom av tårer. Og ut av munnen din, faller disse dype umenneskelige og vonde hulkene, som vrenger seg opp og ut av brystet og strupen din.

En følelse av lykke fyller deg.
Ryggen din, er ikke lenger lut.
Der ryggraden stiller ubesvarte spørsmål, om hva som egentlig skjer nå?
Styggen på ryggen står ikke lenger stødig.
Klørne hans, sitter ikke lenger fast i kjøttet på skuldrene.
Og en dag, i uke seks, falt han av.

Han ligger der muligens enda.
Øverst på gulvet, utenfor døren til psykologen.
Hvor jeg går ut dørene, etter det som føles som en befrielse.
En ekstrem forløsning.
Førti minutters hulking.
Som sendte beina mine støtt inn i livet.
Forbi og gjennom eksistens.
Inn i livet.
Mitt.

Kråketærne rundt øynene, har paret seg nå.
For det er plutselig så mange av dem.
Hver morgen er de der, når jeg våkner.
Med et smil som dovent løfter seg opp mot luften som omfavner meg.
Ansiktet mitt gjenspeiler innsiden min.
Tilgangen på og til, meg selv.
Denne jeg ikke har greid å få tilgang til før.

Det kryper opp fra innsiden. Som om denne blir lettere og lettere, mer håndterlig og overkommelig for hver dag.
Innsiden min.
Som aldri har greid å håndtere vekten av min egen psyke før.

Nå har jeg den tilgjengelig.
Fordi jeg gjennom uker og timer, har jobbet og jobbet for å nå den.
Finne styrken min.
Finne meg selv.
Forkaste det gamle eller rydde plass.
Til det nye.
Til livet.

Det er en eksepsjonell stor forskjell mellom det å eksistere, og det å leve.
Når du eksisterer, flykter du fra alt og alle.
Når du lever, deltar du.

Det å få muligheten til å være oppdagelsesreisende inn i seg selv, er en velsignelse.
Og det utgjør en forskjell.
Mellom smaken av lengsel etter døden.
Og smaken på livet.

Kompetansen.
Hjertevarmen.
Kunnskapen.
Opplegget.
Inkluderingen.
Utfordringene.
Triggerne.
Omsorgen?
Til teamet vårt?
Er helt fantastisk.
De vever usynlige bånd mellom både pasientene og dem, som lar oss føle oss tilknyttet, men også delaktig i, vår egen suksesshistorie.
Kommer vi inn med frost i hjertene våre, tines vi litt og litt, helt til vi kjenner hjertevarmen både til dem og oss selv, øke kroppstemperaturen. Øker bevisstheten vår. Lar oss forkaste unødvendige tanker som tidligere har ridd oss, som smertefulle marer.

Jeg har to uker igjen av oppholdet mitt på Vegsund.
Men det er ikke slik, at jeg bare kjenner på forskjellene i meg selv.
Jeg er dem.
Jeg lever dem.

Når jeg møter mitt eget blikk i speilet, ser jeg ikke lenger et blikk dyppet i beksvart elendighet.
Jeg ser livsgleden.
Som vokser.
Jeg ser kjærligheten, helt nyforelsket.
Til meg selv.
For alt jeg ikke har hatt kapasitet eller evne til å se, før nå.

Jeg har et par innsjøer av sorg igjen, på midten min.
Men jeg vet at når disse blir forløst under de neste ukenes behandling? Vil de være borte.
For godt.
Det er det som er så fantastisk med ISTDP.
At det skaper en varig endring av innsiden.
Det er som å tømmes, øse for øse.
Til slutt blir det tomt.
Jeg kjenner inderlig på en barnslig men gledefylt forventning. Om alle gode ting i livet jeg kan fylle den tomheten med.
Jeg gleder meg til å leve mer.
I morgen.
Og så i overmorgen.

En tidligere psykolog hadde en poster på veggen sin med teksten; Memento Mori.
Det er latinsk og oversettes til; - husk du skal dø.
Dette satte seg fast i meg, som en bekreftelse på at det ville være helt greit.
Men ikke nå lenger.
Nå greier jeg ikke å tenke annet enn at man kan ikke dø, uten å ha levd.
For første gang i livet, skremmer tanker om døden meg.
Enda jeg har lengtet slik etter den.

Tankene som fyller hodet mitt, inneholder det jeg aldri har turt.
Det styggen på ryggen sa jeg ikke evnet å gjøre.
La meg bare si det slik; - jeg har ikke tenkt å gi styggen på ryggen, noen haikemulighet når jeg passerer han på vei inn til kontoret til psykologen i morgen tidlig.
Når jeg går enda bedre forankret inn i livet mitt, etter mine tildelte nitti minutter med forløsning av mitt private helvete?
Er jeg enda rakere i ryggen enn i dag.
Glimtet i øynene skal glimte litt mer, som om jeg endelig har nådd frem til lysbryteren, der det før var svart.
Det skal ikke bare kjennes at jeg er hjemme i meg selv.
Det skal også vises.
I blikket mitt.
Som møter ditt.
I stedet for å studere fottøyet ditt.
Jeg skal ikke lenger eksistere i en boble som består kun av meg og styggen på ryggen.
Jeg vil leve. Litt mer, for hver dag.

Det er noen mennesker som omtaler andre mennesker med deres bagasje, som noe de ikke vil omgås. Jeg har bestandig følt på dyptliggende sympati over denne bagasjen vi fikk.
Denne vi ikke har pakket selv.

Det jeg føler jeg har fått gjort på seks uker på Vegsund, er å pakket ut bagasjen min. Vrengt innsiden min og skylt den ren. Kastet det jeg ikke har behov for. Renset det som trengte rens og ryddet plass til meg selv.
Jeg ser med stor glede, frem til at jeg går ut fra Vegsund etter åtte ukers medikamentfri behandling og inn i livet mitt. Det å gå tilbake til «kun» å eksistere, er ikke et alternativ.
Det å være et voksent individ med så mange undertrykte og utsultede behov for menneskelig omgang eller kontakt, skaper et vakuum jeg har lyst til å fylle med gode ting.

Hvordan forklarer en så, alle disse endringene i ett menneskesinn, til sine mennesker? Eller til systemet? I et samfunn der det ligger en gammelmodig stigmatisering bak nettopp dette «skumle» og lite åpenhjertige, som altså er psykisk helse?
Hvordan forteller en, hvordan når en inn til de mennesker som ikke selv har smakt på håpløsthet? Hvordan finne de riktige ord, som er mektige nok til å åpne, eller de som er sårbare nok, til å utgjøre en forskjell for deres forståelse av meg?

Er det kun disse skjemaene om hvordan vi føler oss, som er relevant? Får vi uttrykt nok av endringene som skjer inni oss?
Det er jo ikke et direkte kryssbart felt or hvor vi markerer med et kryss, om vi bærer på styggen på ryggen eller om han har mistet grepet om oss.

Det å komme hit, være her og rive seg åpen i full delaktighet og samarbeid med de ansatte, er en reise som snart nærmer seg slutten.
Jeg har lært mer om min mentale helse og har fått en så markant økning i egen forståelse at bare det, vil være et verktøy som stiller meg sterkere og bedre rustet til å ta fatt på og leve, livet.

Alle de årene jeg mistet meg selv.
Alle dager og netter, jeg ikke falt til ro med mindre jeg flyktet inn i selvekskludering.
Er endelig over.
For nå står jeg i det.
Om det er sinne, som prikker meg på skulderen, så evner jeg å slippe det ut på en overkommelig og håndterbar måte, kontra det jeg gjorde før.
Å pakke det inn i meg selv, som næring til styggen på ryggen.

Kjenner jeg på skyld eller skam, skal jeg åpne hjertet mitt og håndtere det, både ovenfor meg selv men også om det skulle gjelde en annen.

Kjenner jeg på tilknytning og denne massive godheten? Denne varmen, som pulserer gjennom hvert hjerteslag hjertet slår, skal jeg dele den. Ikke lenger tviholde på den, eller stue den bort i redsel. Jeg har sånn behov for påfyll.
Av varme, tilkoblede blikk som møter mine.
Denne kjærligheten, dette lune, varme samholdet jeg ikke har, men vil ha.
Ikke har vel jeg, før nå, sett, smakt og lært – sammenhengen.
I hvor mye glede, tilhørighet og nytelse, en finner i det å være tilkoblet menneskeheten, i stedet for å flykte unna den, i redsel for mer belastning.

Hver kveld, kler jeg av meg klærne og legger meg naken under dyna. Slik jeg alltid gjør, uansett hvor jeg er.
Forskjellen er denne;
- forståelsen og viten om, at jeg aldri vil ende opp tilbake i gårsdagen, gjenleve fortiden om og om igjen, slik jeg har gjort før.

Bagasjen er pakket ut.
Den er lettere nå.
Jeg greier endelig å håndtere.
Det som jeg fikk.

Og det min venn, er styrke.
Mestring om du vil. Det å kvitte seg med og tømme ut, alle indre demoner.
Erstatte dem med smaken.
Smaken av liv.