Skuldre

Har du sett dem?
Disse skuldrene som krummer seg fremover, som for å forsøke å nå frem til hverandre.
Selv om det er fysisk umulig, virker det som at skuldrene våre prøver å strekke seg mot hverandre over brystet vårt.
Disse skuldrene som lener seg tungt fremover for å beskytte livet vårt som dunker varmt, fort eller sakte på venstre side av brystet vårt.
Nemlig hjertet.
Dette som vi sier vi føler kjærlighet med.
Knytter tilhørighet med.
Føler oss som en del av flokken med.

Når så du sist gang ett sett skuldre åpne seg opp og sluke deg i et jafs?
Hvor et par øyne møter dine, på vei inn i en omfavnelse som varmer deg inni, like mye som utenpå?
Var det ungen din? Kjæresten din? Mannen din?
Jeg håper kjæresten din har skuldre som åpner seg opp og sluker deg hel.
Som pakker armene sine rundt deg og lar deg kjenne deg elsket og trygg.

Sist gang jeg gikk inn i et sett åpne skuldre var skuldrene til svogeren min.
Han er en real, fin fyr.
Og så er han innmari god å klemme på, selv om jeg ikke klemmer han så ofte.
Men etter noen timer over midnatt, en lørdag i august, reiste jeg meg altså fra stolen jeg satt i og gikk rett inn i disse vidåpne skuldrene som klemte meg like godt som jeg klemte han.
Vi byttet litt kjærlighet, han og jeg, akkurat da.
Jeg sa det også. For å være sikker.
- jeg er glad i deg.
Og så svarte han;
- jeg er glad i deg også.

Så lå jeg der da, etter et voldtektsforsøk.
Av hjernen min.
Eller hjertet mitt.
I dette forsøket, jeg bedriver ukene mine med nå, når jeg er på Vegsund DPS.
Distrikts psykiatrisk senter altså.
Hvor jeg skal forsøke å kvitte meg med styggen på ryggen.
Eller fortidens sår. Disse som ble lagt lokk på og aldri fikk mulighet til å slippes ut eller gro.
Disse som aldri ble kjent på, men som ble dysset ned på alle mulige måter.
For å være "snill pike". Eller passe inn. Tilpasse meg omverdenen. Familien min. Kjærestene mine.
Det jeg "trodde" var livet mitt.
Ta hensyn. Være snill. Være tålmodig. Ikke si noe til noen.
Hvor pekefingeren ble lagt over leppene og strenge-blikket ble servert som i et stoppskilt som roper om at her kjører du mot kjøreretningen.

Psykologen greide å trenge seg innerst inn i sjelen.
Helt innerst bak alt det jeg innbiller meg at jeg er.
Dette rolige avbalanserte mennesket jeg trodde jeg hadde blitt, etter at jeg fikk forløst tretti år med sinne.
- jeg er aldri sint lenger, sa jeg når jeg kom.
- vi får se om det stemmer, svarte psykologen mildt.

For han er mild.
Der jeg setter meg på min pinnestol med to meter mellom våre knær, hvor han sitter på sin.
Jeg føler meg litt mer på bølgelengde, over noe så enkelt som at han sitter på en like ubehagelig stol som meg. Er det ikke rart, hvor skrudd jeg tenker.
Men han flytter seg like ofte, eller sjelden, som det jeg gjør.
Der vi vrir eller plasserer beina litt annerledes for å holde ut i nitti minutter.
Nitti minutter, to ganger i uka.

Han startet med å forsøke.
Å mane frem disse følelsene som har låst seg fast, helt innerst.
Denne uforløste sorgen, denne enorme redselen, dette bedøvde sinne som jeg ikke lenger har lyst eller ork til å bruke tiden min på. Det er ikke godt å være sint.
Det er ikke godt å være konstant lei seg heller.
Men det er jo det jeg er.
Lei, av å være lei meg.

Minuttene sneglet seg avgårde i det som virket som timer, der og da.
Der jeg sitter og kjenner det rykker litt i en fot.
Det rykker litt.
Og tre sekunder etterpå, er jeg avskrudd.
Føler ingenting.
Absolutt null.

Han irriterer med vilje nå.
Maser.
Og det virker.
Helt til han sier noe om "burde", ønske og vilje.
Da var det som om sola kom inn i rommet og traff steinansiktet som sprakk i solskinnet.

Raseriet fylte hele kroppen.
Det fosset opp gjennom beina, fylte hele overkroppen og plutselig veide jeg ingenting.
Fordi jeg var så kraftfull av dette sinne som endelig fikk lov til å komme opp.
Han guidet meg gjennom den horrible måten å bruke det opp på.
Hvordan denne terapiformen er laget slik at en maner frem de verst tenkelige fantasier som forløser det.
Og vips, så er det borte.

Fantasimennesket - som har fått gjennomgå dette sinne, ligger ubevegelig på gulvet.
- hvis du ser inn i disse øynene, hva ser du da?
For det er det det handler om.
Forestilling og forløsning.
Og det er da forløsningen kommer.
Skyldfølelsen.
Skammen.
Sorgen.
Kjærligheten.

Jeg sitter tungt i stolen og stirrer inn i disse fantasiøynene som er døde på gulvet.
Det er blodig og dødt.
Hovent og rødt.
Det er familie.
Hvor jeg kommer fra.

Hulkene mine fremstilles som umenneskelig.
Lyder jeg ikke er kjent med.
Eller som jeg ikke har hørt på mange, mange år.
Det blir feil å si at de fosset ut av munnen min.
Det hørtes mer ut som pining. Seige, tunge, hulk som gjorde vondt i hjertet mitt så jeg fysisk kjente det gjorde vondt.

Han sitter der bare nå.
Han betrakter.
Kameraet går.
Pasienten har en stor, våt flekk på genseren sin, over alle tårene som drypper ned fra ansiktet og lander øverst på brystkassen.
Denne pasienten, er altså meg.
Det er mine tårer.
Min smerte.
Min forløsning.
Min kjærlighet.

Ingen sier noen ting.
Jeg fokuserer fortsatt på scenen som nettopp utspant seg mellom oss to i rommet.
Dette fantasi-scenarioet som er morbid.
Dette livløse blikket jeg stirrer inn i, som ikke lenger er med meg.
Dette mennesket som er borte.

Jeg begynner på nytt igjen.
Øynene svømmer over, men jeg ser det klart likevel.
Inni hodet mitt, ligger hun der uten liv.
Og stirrer på meg.
Skyldfølelsen over det, bekrefter bare hvor stor kjærligheten min var.
Denne kjærligheten som aldri fikk nå frem. Som aldri ble mottatt.
Denne vi aldri delte mellom oss.
Og nå, er det for sent.

Hulkene river meg opp innvendig.
Det er hjertesorg på første klasse.
Denne sjeldne, ekte en ikke finner tilfeldig.
Men den som er begravd i dypet av den du er.
Ansiktet mitt vrir seg, omtrent som om disse tårene svir.
At de skal etse istykker huden min og etterlate det som ødelagt eller med varige mèn.
Men det er ikke ansiktet som lider av varige mèn.
Det er innsiden.
Hjertet.

Slik terapi, gjør faktisk fysisk vondt.
Det føles som at en har en stang inni hjertet som en vrir og vender på.
Slik at en kjenner hvor vondt det er.
Hjertet mitt feiler ingenting, men smerten det sender ut lar meg kjenne at det er tilstede.
At jeg er tilkoblet.
At jeg virker.

Han sier fortsatt ingenting og øynene mine tørker inn.
I det minste i ett lite øyeblikk.
Før de flommer over igjen, der jeg stirrer inn i disse døde, blå øynene og følelsene mine herjer på innsiden min og sloss innbyrdes for å være den som kommer ut av meg først.
- hun fortjente deg ikke, tenker jeg plutselig.
Og så begynte jeg å grine igjen.
Nye hulk fyller rommet og jeg tar meg selv i å nikke i takt med tankene mine.
- fortjente meg ikke.

Jeg ser på mannen som sitter mot meg.
Disse blå øynene som hviler seg i mine, der mine svømmer over på vei mot hans.
Og så sier jeg det.
- hun fortjente meg ikke.
- nei, hun gjorde ikke det, svarer han.

Minuttene raser avgårde og jeg kjenner smerten i hjertet ikke er vond lenger.
Det er bare godt.
Å lande akkurat der, i dypet av meg selv og kjenne etter.
Min verdi.
Hva jeg faktisk er.
At jeg teller.
At jeg er verdifull, som meg.

Jeg hulker litt til.
Når tilgangen til disse følelsene og tankene, endelig tar meg.
Når det endelig går opp for meg.
Jeg tror ikke jeg var en sjarmør, der ansiktet mitt fylles med hulk og smil samtidig, men jeg skal ha for innsatsen. Jeg landet på de siste hulkene og kjente på godheten.
Denne godheten som alltid har vært der.
Denne jeg har hatt så lenge jeg kan huske.
Denne godheten, som egentlig er ensbetydende med meg.

- jeg er ferdig nå, sier jeg og tørker ansiktet mitt.
Han smiler mot meg og jeg smiler tilbake.
Jeg er sliten.
Vet ikke om jeg mest lyst til å grine, eller om jeg har lyst til å juble.
Det er surrealistisk å føle det slik.
For jeg vet ikke om jeg har opplevd det noen gang før.

Jeg går ut døren, bortover korridoren og opp trappen.

Det eneste jeg kjenner på, er behovet for disse åpne skuldrene.
Disse jeg kan lene meg mot og klemme like godt som de klemmer meg.
Jeg finner en varm, godhjertet pleier og spør.
- kan jeg få en klem? Jeg har akutt behov for en klem.
Hun reiser seg smilende opp fra stolen hun sitter på og gir meg det hun tror er en klem.

Der og da, bedriver jeg opplæring og forteller henne hvordan.
Jeg demonstrerer.

Plutselig står to voksne damer, på en stue på Vegsund og klemmer.
Hoder senkes mot hverandres skuldre og sukkene faller tungt ut av brystet i ren nytelse.
Nytelse over å få lov. Eller kjenne etter.
Gleden i det.
Eller tilhørigheten som knyttes.
Eller gleden over å be om det.
Fortjene en.
Eller tørre.
Å be om en.
Kjenne disse skuldrene åpne opp og få lov til å lene seg inntil.
Og bare være til.