Bulk i plena

De står der i mørket.
En spredt liten flokk.
De står der enda.

Med armene sine stille strekt opp mot himmelen, der de prøver å fange luften som leker med dem.
Luften stryker seg som en kjælen katt mot dem, på gode dager.
På mer lunefulle dager eller riktig sagt; hissige dager, hender det luften bøyer og tøyer dem såpass, at en gren knekker og faller av.
Den lander ved stammen.
Akkurat der, ligger den knekte grenen øverst på bakken.
Der ligger den og kikker opp mot de andre grenene som står stille og later som ingenting, der de fortsatt strekker seg oppover og gjør det de skal.
De vokser.
Til tross for at de har mistet en gren.

Når jeg var elleve år gammel, vokste jeg så fort at jeg fikk mine første strekkmerker.
Jeg husker at de laget røde merker bak knærne mine, som for å markere begivenheten over det faktum at jeg vokste så fort, akkurat da, at huden min ble merket av det.
Flere kom til.
De la seg bak fotball leggene mine, for det var det alle sa at jeg hadde.
Stødige bein, var det ingen som sa noe om.
Eller evnen til å stå på dem, selv på lunefulle dager.
Det var fotball legger jeg hadde.
Jeg husker mamma bemerket det, når hun tok frem potetkniven og risset inn min økning av høyde, på dørkarmen inn til kjøkkenet.
- se her da, sa hun begeistret.
- ikke noe rart at du har voksesmerter, sa hun når min store økning i centimeter det året gjorde et hopp oppover dørkarmen.

For de vokste jeg opp med.
Smertene i beina og leggene.
Denne smerten, over å vokse seg stor og oppover i livet.
For det var vondt.

Men for noen, er det slik.

Kanskje står trærne i Nerparken bare og vokser i all stillhet.
Uten voksesmerter.
Vi hører ikke dem syte eller bære seg, urelevant til om luften stryker eller knekker dem.
De gjør det de skal.
De vokser.

Voksesmertene mine gav seg liksom aldri.
Denne smerten, flyttet seg bare fra innsiden av beina mine og inni hjertet mitt.
Eller tankene mine.
Eller hodet mitt.

Så jeg hadde ikke noe annet valg enn å bli min egen medisin for det.
For det finnes ingen tablettkur for slikt.
Visst finnes det magiske piller som sløver deg, men å reparere livet ditt?
Det gjør de i sannhet ikke.

Så jeg gjorde slik som trærne i Nerparken gjør.
Jeg ble stille.
Lenge.
Jeg strakk armene oppover og inn i livet.
Mitt liv.
Der lyttet jeg.

Jeg kvesset ørene, for først hørte jeg ingenting.
Eller kanskje hørte jeg alt for mye.

Tankekaos eller frustrasjon over tankekaos.
Så jeg ble stillere.
Stillere, enn før.

Helt til jeg trakk på smilebåndet.
For der, såvidt hørbar, hørte jeg lyden av meg selv.
Der hjertet mitt dunket sløvt og trygt inni midten på meg selv.

Slik forsvant voksesmertene.
Ikke fordi jeg var ferdig vokst, men fordi jeg nå hadde forstått hvordan vokse seg inn i livet.

At forsvaret, var borte.
At jeg kjører på reservetank.
At de tretti meter høye murene, med tre meters tykkelse - er historie.
Nå har jeg en bulk i plena.
En eneste, liten bulk i plena.
Snakk om forsvar.

Det er som å gå aller, aller først, naken - i 17 mai toget.
Hvor alle menneskene roper hurra og vifter med flaggene sine.

Hvor mye tåler du, sånn egentlig, da?

Når alt du har å forsvare deg med, er en eneste liten bulk.
I plena.