Forløsning

Så kom døden til slutt.

Vi hørte den, for rommet ble helt stille.
Omtrent som at det endelig er noe vi har vett til å respektere nok til å tie.

Døden tok henne i hånden, helt uten at vi merket det.
Selv om hun hadde et barn på hver side av sengen, som holdt nettopp disse hendene.
Et barn strøk henne varmt gjennom håret og jeg satt i stolen hennes med lukkede øyne.
Kanskje ville jeg ikke se øyeblikket.
Det holdt egentlig lenge at jeg husker hvordan det hørtes ut.

Stillheten som kom ut fra intet og ble så massiv at lyden av min egen puls, ble overdrevent høy.

Den pulserte stille. Sakte.
Ventende.

Kanskje smilte hun, idet hun tok døden i hånden.
Kanskje tenkte hun at hun var fri, i det øyeblikket.
Kanskje lot hun blikket gli over alle sine fire barn i det øyeblikket der hun så seg selv forlate sitt fysiske jeg.
Jeg kjente på varmen som fylte meg i det øyeblikket jeg innså at nå, nå er hun død.
Kanskje fikk jeg litt kjærlighet før hun dro.

Sorgen ville ikke komme til meg.
Den rant ut av øynene til søsknene mine, men fant ikke veien ut av meg.
Det smertet meg å være tilskuer til deres.

Kanskje var det nettopp slik, at jeg sørget i to uker til ende for over ti år siden når hun fikk diagnosen.
Kanskje ikke.
Men den avslørte ingenting.
Jeg følte ingenting.

Følelsen av ingenting ble raskt erstattet av uenigheter. Prinsipper en står dønn fast på, fordi en så gjerne vil respektere.
Ord ble sagt som ikke burde sies og sårene skåret dypere enn noen kniver når.

Helt innerst i hjertet, der ingen egentlig når deg, med mindre du slipper dem til dit.
Ingen mennesker har makt til å riste hjertet ditt, med mindre de betyr noe for deg.

Dette sviket, disse ordene som ble meg gitt, pisket opp et sinne jeg kjente forankre seg i føtter, hender og kjeve.
Når du kjenner det fysiske sinne velte innover kroppen din, er det ekstremt.
Og jeg ble livredd, for å ende opp dit i livet, hvor jeg allerede har vært.
I denne fortiden som var så sint og så urettferdig.

Kanskje ble jeg aller mest livredd.
På grensen til hysterisk. For å leve fortiden om igjen.
Snakk om å føle "ingenting".

Noen hadde streket ut "ingenting" med en stor, tjukk, rød sprittusj og skrevet opp alle disse negative ordene som beskrev innsiden min med store bokstaver.
Bare tema ble nevnt, kjente jeg sinne eksplodere i kroppen min på en sånn måte at det tok meg tjue minutter å bli fullstendig utmattet.

- tenk at jeg har vært så sint så lenge i fortiden min, og nå flere år etterpå, blir jeg utslått av sinne i noen minutter, sa jeg til meg selv, der tårene trillet over ordene som sto på repeat om og om igjen, inni hodet mitt.
- det holder lenge med en "ulv" i familien.

Denne "ulven" er altså meg.

Jeg gravde irrganger inn i eget hode for å finne spor etter den, bevis for at jeg har vært eller er, men jeg fant ingen "ulv".

Et personlighetstrekk jeg ikke føler er passende for meg i det hele tatt.
Men som ble meg fortalt.

Er det ikke rart, at ingen virkelig forstår - at det gjerne er en grunn til noe?
Kjenner du noen som er sint, er det gjerne grunner til det.
Blir sinnet borte, er det gjerne for at det har fått en forløsning.

Jeg husker jeg hulket ut; - hva er vitsen med endring, å slite seg gjennom et helvete for å forandre seg til noe betraktelig bedre, hvis det skal bli slått ihjel av sine såkalte nærmeste?
- for deg selv, var svaret jeg fikk.
- jeg har jo aldri vært en egoist, hulket jeg tilbake.
Livet mister jo meningen, hvis en skal være egoistisk.

Livet mitt gir mening med andre mennesker i det, ikke uten dem?

Sinne veltet tåre på tåre ut av øynene mine.
Jeg sov i tolv timer hver natt og livet gav ingen mening.
Hele opplevelsen gav ingen mening.
Sorgen over å miste en mamma, ble rotet bort i denne innsiden som lette etter ulven og ikke fant den.
Jeg satt ved et kjøkkenvindu i tre dager og stirret på himmelen, men jeg ble ikke noe klokere eller lettere.
Kanskje bare aksepterte jeg det til slutt.
Ok, så er jeg ulven din.
Såret blør enda.

Jeg hadde genuine ønsker om å holde en tale i begravelsen, når den endelig kom.
Men det var så vanskelig.
Jeg utsatte og utsatte, fordi jeg nå følte på at min kjærlighet var meg frarøvet.
Den var ikke god nok. Ikke stor nok.
Fordi jeg følte at alle ordene jeg sa, skulle vris til å bli noe de ikke var.
At det skulle bli et ulveskrik uten mening eller innhold.
Kun et ul under et kirketak.
Det gir jo ingen mening.

Ubehaget var så enormt når jeg lånte talerstolen til presten, at jeg fikk ikke med meg at kirken var full av mennesker, som var kommet for å ta avskjed med mamma.
Jeg klamret meg fast i den, når det eneste jeg tenkte på at den burde vatres opp, siden den ikke er særlig stødig for et nervøst menneske å holde fast i.

Jeg unnskyldte meg til presten for bannskapen min og holdt talen min.

Kjære mamma
Når i va lita, hadde i aldri trudd at i kom te å hell tale te begravelsen din, i det året du villa ha fylt 68 år.
Det jær me trist å vætta at du har brukt opp alle bursdagainn din.
I hadde egentli aldri trudd at i skulla hell tale te nåinn, nåinn gång.
Det va berre det, at det kjentes ut som om hjertet mett skulla sprænges av kjærlighet, å at i lerte at en tale, e en fin måte å del den kjærligheta med andre på.
Den siste tal`inn du fekk hør, va tal`inn i konfirmasjon hass Magnus.
Når i erta den onge mainn med å sammenlign stemmeprakten hass i unge barneår, med sirenå te sivilforsvaret, kauka du tå latter, slo d på låret å sa:
- deinn va faen mæ go!
I skulla berre ha ønska at i evna å gi d en tale mens du va fresk - å va her ilag med oss.
Vi va aldri nere, i å du.
Sjøl om du va mor mi, å i va dåtter di, møttes kjærligheta vår aldri på midta.
I trur vi rota bort kjærligheta vi følt færr kvarainner på en så klomsåt måte, at vi aldri fullt å helt greidd å formidle den te kvarainner.
Hadde vi evna det, trur i liva vår villa inneholdt mer glede, å mer tilhørighet.
Mere latter.
I e, tross alt, like stein hakke tullåt som du.
I huska da`n du fikk beskjed om at du hadde fått Alzheimer.
Du ringte om å om igjen å du va like roli kvar gång du sa:
- æ må fortæl dæ nåkkå æ, Lill.
- æ ha fått Alzheimer æ.
I kjørte hjem, parkerte bil`n, satt me på tråppa å kikka på himmel`n.
omtrent som om alle svara på alle spørsmål som lura djupt i tankainn vår eller hjerte, ska åpenbara c der.
I vet ikkje kåffær, men i har allvei ælska himmel`n.
Kanskje har det med oppvækst`n å jærra.
Eller fødsel`n.
Kanskje satt dæm opp vindue, slik at en fresk bris - eller rættar sagt; en storm, dansa inn på fødestuå den da`n i gjor min entrè.
Kanskje hellt vind`n pustn når vi vart født Smølaværing, mamma.
Kanskje datt alle måsainn te jorda i det øyeblikk, slik at jorda resta nok te å lætt lufta fyll longainn vår med måseskrik å lokta tå nyvaska hav.
Kanskje vaska havet svaberga den da`n.
Om å om igjen, helt te vi stabbainnes på små banfota opplevd gleå tå å kjenn sjy`n sjøl ankla å te`r, der det gjor alt det kunna færr å lokk oss uti. 
I huska alle gångainn i snek me unna, å låg rætt ut i bækkmørtnan å stirra opp på`n.
Der stjernåinn glitra over alt det svarte.
At det va lys i det som såg som svartast ut.
Kanskje e stjerneskudd berre synlie slengkyss.
Når nordlyset dansa bort-ette.
Eller når himmel`n skifta fargå med døgnet, sola eller skyainn.
Der en skulla tru at en himmels ansatt, satt konstant med malarpænsel i hånda å strauk å strauk, der ho eller han, hele tia skifta farge der kosten vart dyppa i kvitt eller blått, gult eller oransj.
Kanskje ælska i himmel`n færdi lufta bor der.
Den som har omringa oss så snart vi gikk ut døra, der den varmt eller kaldt, te å me hissig strauk oss over kinnet eller gjennom håret.
Kanskje e det grunn te at vi sende blikket opp mot stjernåinn.
Færr å let etter den usynlige plassen som e reservert oss.
I trur ikkje på gud, jesus eller mohammed.
I trur på mennesjå som ikkje har gått på ænkle, opptråkka stia.
Dæm som tør å gå ut av trøggheta å tråkk opp sin egen vei.
Dæm som e full av flamma, som knitra å spraka tå mening å innhold.
Du knitra å spraka slik.
Du kortslutta av å te å, men det varte aldri lenge.
Livet dett va ikkje bestandi ænkelt, mamma.
Å no, som voksen, ser i - å forstår - kåffær.
Ka i skulla ønska at i å du, kunna ha prata ilag no.
I håpa du ser me no.
Med kvilepuls.
Med det sinne som i vaks opp med, å med din forsvarsmur, det det trist at vi aldri fann fram te kvarainner før du vart sjuk.
DEN sorgen, va det som velta over me, den da`n du ringt me å fortælt at du hadde fått Alzheimer.
Som om all værdn`s smerte over å aldri komma så nere kvarainner, tok me te c å gjor me te en klomp av sorg.
Fordi i da følt at i skulla møste d, uten at i kunna kall me færr di si 💔
Mine følelsa, e berre min sin.
Å i har gitt utrøkk færr mine i alle mine leveår.
I hadde røe varsellys strødd over ansikte, lik et illrødt stormvarsel varsla om hormonell endring - eller - ei kortslutning.
I skulla ønska vi kunna ha delt ei flaske vin ilag, en sirævva sommarkveill som aldri tok slutt.
Så kunna vi delt; - huska du ditt, huska du datt, på midta, ilag med latter`n som villa ha tekailla andre "måsa" som trudd det va fesk å få.
Færr i huska mykje i, mamma.
I huska galskapen din. I ælska uhøytideligheta som du har delt med oss.
Galgenhumor`n som i har ei overdose tå.
Hadde det ikkje vårre færr humor å latter mamma, hadde i ikkje overlevd livet.
Vi vart tili krøka, i alt færr mange ting.
Men i trur at alt skjer med en hensikt.
Det e berre synd at det tar så lang tia å forstå den hensikta.
I vet ikkje korr mange år i har sørga over d, men det e nok no.
Kvar gång i tenkje på d heretter, ska i let i arkivskapet mellom øråinn å spælla filmainn i reprise te smilet mett løftas opp i lufta å blottlægg tenner`n min.
I huska når du sa:
- ikkje stekk fingrainn nerri hermetikkboksn!
- da kan du kutt tå dæ fingrainn, å da greie du ikkje å tæl te ti!
- ikkje svøm når det rægna!
- hvess d lyna, så vil sjy`n kok, å det vil ikkje du, som hata lokta tå koka fesk!
- ikkje stekk fingrainn i stekk-kontakt`n berre!
- du kan få støt å klovnehår, å da hjælpe det ikkje med balsam!
- hælsingens *navn*, e det du som ha skårre suinn hagaslanginn min?
Men det va ikkje det.
Det va i.
Som 11-12 åring trængt en bit slange færr å hev bænsin frå bil`n hass Petter når i villa kjør moped.


Vi satt ve siå av søvna di helt te hjerte dett tia.
Færr hjerte å kjærligheta, dø te slutt.
Kanskje e sjy`n tom no, der den trist omfavna ræsta tå gamle naustpåla.
Der den sende bølge på bølge mot svaberja, korr den leta å leta etter dæm bare fotainn din.
Nyvaska, slapp sjela di ut.
Fri frå Alzheimer for den ut i mælkevei`n, der du plokka stjernå å kasta flyndre, så vi som sett ijænn sjer stjerneskudda som dansa over bækksvart himmel.
Når kroppen din sænkas ned i jordas buk, trossa sjela tyngdeloven å løfta d opp.
Takk færr livet, mamma.
I forstår meninga med d no.
Men i trur næst`n at den sædcellå hass pappa, va litt halt sia det tok så lang tia.
Takk færr matn.
Det enaste i ikkje vet om i greie å tilgi, e at i fekk koldtbord, når i villa ha saltfeskbaill, te konfirmasjon min. 
I har lert å slæpp taket i det som ikkje jær me godt.
Kanskje burde i ha lert d tå d, sia du sjeldå gjor d.
Det beste i har lert så langt, e at i aldri savna dæm i har i hjerte mett.
Der vil du forbli, te mett hjerte en dag, slutta å slå.
I kveld, når Smøla flyt bedagelig i solnedgangen, ska i puste inn himmel`n å tenkje på d.
I ska sjå opp mot bækksvart himmel å smil, kvar gång i ser et slengkyss lys mot alt det svarte.
Der du trør barfot, å sjer ned på oss.

Så var det over.
Knapt en tåre falt eller trillet, der jeg følte meg som en tilskuer til andres sorg.

Min egen var dyttet så langt inn i meg selv, der den var kledd i sinne, eller ord som la lokk på den.

Dagen gikk over.
Kvelden kom og ble dynket i datter, bestevenninne og nevø.
Humoren kastet seg ut i rommet og vi lo så hjertet ble varmt og fullt.
I alle fall ble mitt, det.
Kvelden gikk over i natt og vi lo til det ikke var mer latter igjen.

Så kom helgefreden og lot meg kjenne på hvor sliten jeg egentlig var.
Og så var jeg plutselig alene, de besøkende har reist hjem.

Stillheten senker seg.
Pulsen overdøver alle lyder og jeg lytter til den.
Ikke lenger ventende, men sakte og sløv.
Døsig, dunker den i ørene mine og gjør meg trøtt.
Helt til en nabo kommer innom, med en blomsterbukett så enorm at jeg tror blomstervasen min vil få varige strekkmerker.

Jeg setter den midt på stuebordet og der, i arkivskapet mellom ørene danser en film ut av intet.
Der blomsterlukten danser inn i nesen min og minner meg om mamma`s kjærlighet for blomster.
Den inderlige gleden, over blomster.
Den gleden, deler vi på midten.
Jeg har antageligvis arvet den fra noen.

Jeg rekker ikke å tenke tanken, før sorgen velter hele innsjøen av tårer ut av øynene mine.
Endelig, er det tid og plass.
For min sorg.

- takk færr livet, mamma.
- i ska levva d no.