Totalt antall sidevisninger

tirsdag 30. januar 2018

Snøfnugg

Husker du sist gang, du gikk ut ytterdøren din og rett inn i disse tunge, våte, seige snøfnuggene som klamret seg mot klærne dine?

Husker du sist gang du kom ut til dette maleriet i hvitt, som dynket byen din i et slør av våt snø?
Dette som hele tiden endrer seg, der de faller tungt og tett ned fra himmelen og lander på deg?

Husker du sist gang du sto midt i Nerparken og snurret rundt og rundt, der snøfnuggene landet i ansiktet ditt og fikk deg til å føle kulden av dem, før de smeltet og vått skled nedover ansiktet ditt?
Husker du sist du gjorde det?
Kanskje var du et barn.
Kanskje var du full.
Kanskje rakk du tunge til snøen, fordi du ville smake på den eller kjenne hvordan det føltes når det landet kaldt og vått på tungen din.
Husker du sist gang du gjorde det?

Ikke jeg heller.

- vi kan ikke gjøre det! Mumlet frykten, fra nederst i magen.
Den vokste raskt i takt med det levende, påskrudde tankesettet som lenge nok har vært mer redd for livet, enn jeg har vært for døden.
- ingen voksne gjør sånn! ropte frykten nå.

JEG gjør sånn, tenkte tankene.
Og så gjorde vi det.

Med handlenettet i hånda, menneskene som gikk forbi og bilene som kjørte kjedsommelig opp og ned i en seig, evighet av trafikk som aldri tar slutt.

Der jeg snurret rundt og rundt med blottlagte tenner og kinn som var høyt oppe i luften som omringet meg.
Jeg kikket opp mot den hvite himmelen og så trærne som strakk de nakne armene sine opp i luften.
Opp mot vår felles himmel.
Så jeg gjorde det samme.
Mistet bæreposen ved føttene og strakk armene opp i luften, hvor snøfnugg på snøfnugg klamret seg fast til hender uten løv og hender pakket inn i varme votter.
Jeg kjente håret og klærne bli tyngre og tyngre, der jeg til slutt sto stille.
Snøkarusellen min var ferdig.

Jeg tror trærne og jeg, smilte omkapp i et lite øyeblikk.
Der de muligens lurte på om jeg strakk armene i været et lite øyeblikk for å vokse.
Og kanskje var det akkurat det jeg gjorde i det øyeblikket.
Vokste litt.
Med smeltede snøfnugg over smilet som delte ansiktet mitt, perfekt i to.


- kan vi gå hjem nå? gråt frykten.

Den satt ikke lenger fast i magen, brystet eller halsen min.
Jeg slapp den ut i det øyeblikket kjærligheten til livet fikk overta styringen.
Dette gi-faen-modus som har boblet på innsiden min alt for lenge.
Dette som ikke har funnet veien ut.
Før i dette øyeblikk.

Jeg kikket på frykten, som sto ved siden av meg.
Jeg måtte le litt, for den så slettes ikke så skummel ut som jeg trodde at den kom til å gjøre.
Den var latterlig søt.
For der, ved siden av meg, står mini-meg på to-tre år og triller store, blanke, krokodilletårer ut av øynene sine.

Jeg smiler stort, når knærne bøyer seg ned for å møte frykten min.
- ja, vi skal gå hjem nå. Men tørk tårene dine, sier jeg.
- det er ikke noe å være redd for lenger.

- jammen, alle menneskene, stotres det ut.
- de er bare mennesker de også, akkurat som meg, smiler jeg og reiser meg opp.

Hverken mer eller mindre, er vi bare mennesker alle sammen.
Riktignok kjører ikke alle sammen snøkarusell i Nerparken en snøfull tirsdag morgen, men de er likevel mennesker.

En lubben barneneve lukker seg om fingrene mine, der jeg går hjem med frykten håndterlig i hånden.
Hjertet og smilet mitt smiler, stinn av glede over livet og himmelen, som ga meg snøfnugg.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar