Til døden og inn i evigheten

Har du noen gang kjent at hodet ditt fylles med tårer?
Slik at det ikke er plass til tanker eller noe annet enn følelsen av at det snart skvulper over?
Når du blunker og blunker, som for å dytte dem på plass, inni hodet ditt, der de lager en liten innsjø som bare venter på forløsning.
Du tenker ikke særlig rasjonelt, når du føler deg helt tappet for krefter.
Når du sitter ved siden av mammaen din og kjenner på en genuin og dyptliggende takknemlighet til henne, for at hun gav deg søstre.
To aldeles fantastiske søstre, en liten og en stor, som er dyppet i samme humor og tilnærmet lik støpeskje som deg selv, slik at du greier å sitte der sammen med dem og se livet hennes ebbe ut.
Hvor lydene av pusten hennes, blir så vanlig at hvis den endrer seg, så hysjer dere på hverandre for å få bekreftet om hun lever enda eller ikke.

Det blir elleve år i år, siden mamma fikk diagnosen Alzheimer.
Hun var da 57 år gammel.
Min fine mamma, som elsket musikk så dypt og inderlig at alle ungene hennes og barnebarna, ikke greier en eneste dag uten å høre, spille eller nynne til musikken som spiller i hodet vårt, hjertene våre eller i takt med pulsen vår.
Eller i minnebrikken vi har mellom ørene.
Vi er oppfostret på musikk.
Og kjærligheten til musikken er så intim og nær, at vi har funnet den som styrker oss, trøster oss, gleder oss eller lar oss slippe ut raseri eller frustrasjon eller denne oppriktige kjærligheten den gir oss.
Der den minner oss på hva vi er, hvem vi er, hvor vi kommer fra, eller disse favorittene vi hørte dure høyt ut av høyttalerne når mamma hver fredag vasket huset med grønnsåpe og vi kom hjem til Kenny Rogers på full guff og hun glad, sang og danset med støvsugeren i takt til rytmen.
Jeg har lagret filmene om henne slik.
De blir aldri utslitt, uansett om jeg ser dem hver eneste dag.
Om og om igjen, ser jeg henne for meg, hver gang jeg hører Kenny Rogers eller kjenner lukten av grønnsåpe fylle luften rundt meg.
Det er liksom min mamma det.

Jeg er ikke noe institusjons menneske.
Jeg innrømmer det glatt.
I de årene mamma har bodd på sykehjem, har jeg hatet det.
Fordi det har vekket et så enormt raseri inni meg, at jeg aldri har funnet en forløsning på det.
Jeg var redd for at alt sinne jeg følte på, skulle låse seg fast, midt på kroppen min og aldri komme ut. Slik at jeg bare endte opp som sint.
Uten å smile noe mer, eller le noe mer.
Jeg som foretrekker å høre lydene av min egen latter, kaste seg ut av munnen min og ut i luften som omringer meg, fremfor lyden av tenner og kjeve som biter seg sammen i frustrasjon.
Sinne som låser ansiktet fast i en sinnarynke som aldri slipper taket.

- hvorfor kunne du ikke fått kreft mamma? Husker jeg at jeg ropte.
Kanskje jeg skrek det.
Sånn stygg gråt, der hele ansiktet ditt låser seg i forvridde grimaser som utsletter alle dine trekk og erstatter dem med styggedom.
Etterfulgt av hulk som velter seg ut av magen og oppetter halsen din og til slutt kastes ut i luften som omringer deg, og skaper lyder så stygge at de skjærer deg i ørene.
Lyder av jammer og sorg.
Det er ikke fine lyder det.

En sier kanskje ikke slikt.
Men i mitt hode, hadde det vært noe å kjempe imot.
Noe en kan vinne over.
Mamma – Kreft, 1-0.
Heimesiger, ville NRK sagt på 80 tallet når jeg vokste opp og så tipperesultatet på tv.

Alzheimer gir ikke Heimesiger.
En taper allerede før en har fått diagnosen på papiret.

Og så mister man.
Man mister henne mer og mer for hver eneste dag som går. Sorgen får en begynnelse, men den får ingen slutt.
Fordi Alzheimer beholder deg som sin fange, så lenge du lever.
Det finnes ingen kur.

Så kommer døden snikende.
For den sniker.
Den kaster seg ikke over og sluker deg i et jafs.
Den sniker seg inn bakfra og tar fra henne matlysten. Så den fine mammaen blir den tynne mammaen. Så lurer døden seg enda mere på og hun drikker ikke heller.
Så er det nesten så en skulle tro hun hadde en god dag.
For hun ser på oss og smiler.
I noen sekunder i alle fall.
I noen øyeblikk.
Og vi ser henne, blikket hennes. slik det var.
Gleden over gjenkjennelse.
Jeg erkjente hvor takknemlig jeg ble, for at hun smilte til meg.
Det varmet hele innsiden min, som det fineste, varmeste varmeteppe, der jeg kunne kjenne hver kroppsdel glede seg over å møte de fine, blå øynene til mamma og se et smil.
Hun pekte på storesøster og smilte.
Og jeg vet hvorfor.
Fordi mammas øyne, møtte storesøsters.
Akkurat der, i det øyeblikket, ble kjærligheten delt på midten.
Kjærligheten laget to smil, som bøyde seg oppover mot luften og ut i rommet.
Det ble et minne jeg har lagret til evigheten.
En mamma som peker på en storesøster og smiler.

Og så sovnet hun.
Og sover enda.
Fine store og lillesøster, sover på sofaen og i stolen.
Jeg pendler frem og tilbake.
Når avmakten blir for stor, må jeg bare dra.
Når frustrasjonen eller raseriet plutselig overmanner meg, er det best å trekke seg tilbake.

Vi stryker på og vi kysser.
Vi er tilskuere til døden, minutt for minutt.
Og det er pinefullt.

Vi ler hysterisk sammen og vi gråter.
Sorg og latter, mikses sammen til en underlig cocktail som vi aldri har smakt på før.
Galgenhumoren bekrefter bare hvem vi er døtrene til.
Hun ligger tross alt rett ved siden av oss.
Opphavet, til de menneskene vi har blitt.
Vi tenker stille tanker og vi tenker høyt.
Jeg kjenner bokstavelig talt kjærligheten til mine søstre, vokser meg over hodet og jeg lagrer øyeblikkene, fordi jeg vet jeg får bruk for dem. Takknemlighetsfølelsen er stor.
Jeg hadde aldri greidd å sitte slik, uten dem der.
Jeg trodde ikke jeg ville greie å sitte slik.
Å se på at mammaen min dør.
Derfor dro jeg heller ikke innover, når de første gang trodde slutten kom.
Helt til jeg kom til å tenke på bestemor.
At hun ventet på min pappa, før hun bestemte seg for å dø.
- tenk om hun venter på deg da, hvisket frøken kjærleik fra venstre skulder.
Denne livsprotesjèen jeg har på skulderen.
Hun som dynker meg i godhet og egenkjærlighet, når jeg trenger en ekstra porsjon eller har brukt opp min.
Så jeg dro likevel.

Jeg ble møtt av to søstre jeg nærer dyp beundring, kjærlighet og tilknytning til.
To mennesker, så like, men likevel så forskjellige.
Unike på hver sin måte, i både tankesett og væremåte.
De har delt ut like store porsjoner godhet når jeg har kommet og når jeg har kysset mamma på kinnet og sagt;
- i kjæm igjen imårrå mamma. – gla ti d.

Det er fint å ikke bli bedømt eller kritisert på valgene en tar.
Det er så verdifullt å få lov til å kjenne på egne grenser, for hva en takler og hva en ikke takler godt.
Jeg vet ikke om de kjenner etter hos seg selv.
Jeg burde kanskje smitte dem litt, slik at de ivaretok seg selv også, og ikke bare mamma som kjemper mot døden. For vi venter på den alle sammen.
Sammen.

Ingen har noen fasit, på hva en føler eller tenker når en ligger slik.
Om hun tenker i det hele tatt.
Om hun så gjør, tror jeg mamma lo godt i går, når vi tre sammen satt med skyhøy galgenhumor og lo så tårene trilla.
Det var nesten så jeg hørte «stor-måse» latteren til mamma inni hodet mitt, den hun slo på når all verdens latter brukte henne som talerør og fosset ut av munnen hennes. Når vi satt der og tørket bort lattertårene våre som raskt ble erstattet med nye kommentarer og nye latterbrøl.
Tårer som vasket kinnene våre for litt frustrasjon eller gru for døden.
Selv om døden vil bli en befrielse.
Fordi vi unner henne den.
Vi ønsker henne den.
Fordi den er bedre enn Alzheimer.

I løpet av de siste dagene, har jeg hilst på sykepleiere og hjelpepleiere jeg ikke har møtt før. De har smilt og representert noe jeg aldri før har opplevd.
Eller rettere sagt; - aldri før forstått, før nå.
De er engler.
De snakker til henne og utviser en slik godhet, hjertevarme og ømhet at jeg må blunke kraftig for ikke å grine. De gråter over henne, de deler kjærligheten de har for henne, sammen med oss – og det får meg til å kjenne på kjærlighet og takknemlighet til dem.
Den nærheten, den oppriktigheten – føles så god.
Og jeg blir så takknemlig, over at de gir av hjertene sine og ikke bare utdanningen sin.
- det er jo jobben deres, kan noen si.
En er ikke pliktig til å bære kjærlighet i hjertene sine, til de dem jobber for.
Men disse damene har det.
De viser det med glede og omsorg på en slik måte at det varmer hjertene til oss som ser dem utføre arbeide sitt.
Til disse fantastiske damene på Eide Sykehjem, geriatrisk avdeling, sier jeg tusen takk.
Det betyr så utrolig mye å se dere dele av godheten deres, til min mamma som har bodd der i flere år og som nå nærmer seg slutten på livet.
Hjertet mitt svulmer når jeg tenker på dere.
Vi kjenner på dyp og ektefølt takknemlighet.

- du burde sove litt, tenker jeg hver kveld jeg kommer hjem. Før jeg ender opp sittende på kjøkkenet med musikken i bakgrunnen og stirre ut av et beksvart vindu som sladrer om stjerneklar eller skyfull himmel i byen i mitt hjerte.
Så sitter jeg der og tenker over livet og hva det gir, har gitt eller kan gi.
Så tenker jeg over hva jeg gir, har gitt eller kan gi – til livet.
Det er nesten så galgenhumoren slår seg på litt ekstra, der den ler litt sammen med døden i det øyeblikket jeg forstår at jeg er mer redd for livet, enn jeg er for døden.
- så feig du er, tenker jeg.
- hva mamma ikke ville gjort, for å fått et liv som ditt.

Så ble vi enige, i det øyeblikket, på kjøkkenet, døden og jeg.
Om å la døden ta mamma i hånden og føre henne avsted.
Og la oss miste henne for siste gang.
Mens vi minnes henne helt inn i evigheten, hver gang vi fyller ørene våre med musikk.
Hjertet pulserer kjærligheten til henne ut i kroppen.
Eller smilene løfter munnvikene våre opp i luften og ut i rommet, mens vi hører latteren hennes spilles av i reprise over humoren eller galskapen vi er så heldige av å være arvtagere til.

- i kjæm ijænn imårrå, mamma.
- gla ti d