I parken

De står ute hele året.
De røde benkene i parken.
Det er ikke så ofte noen har tid til å sitte på dem.
I alle fall ikke på denne årstiden.

Menneskene i parken er ensomme mennesker.
De går nemlig alene.

Det er ingen som holder hender, eller ler mot hverandre.
Med mindre den ene benken er opptatt av byens storsjarmører som har satt handleposer med blekkbokser med gledesbrus under benken og ler av livet.
Kanskje evner de å glede seg over, de gledene de har.

Jeg satte meg ned ved siden av dem en fin sensommer dag i fjor.
- er det plass til en til? spurte jeg, der jeg kom fra kiwi.
Du vet, jeg var tom for likspikere, så jeg var akutt røyksjuk.
Lighteren kom dansende via varme hender og den var like varm den også.
Der den ble plukket opp fra brystlommen under genseren.
- vil du ha dæ en sup øl å kanskje? Spurte den ene storsjarmøren.
Jeg takket nei, mens jeg inhalerte likspikeren i munnen min og kjente på at pulsen min, kanskje var det nikotinavhengigheten min, fikk roet seg ned.

Det ble en rutine etter det, å si hei hver gang jeg passerte.
Vi har aldri drukket øl sammen, men vi har delt noen smil og litt latter.

Men det er stort sett ensomme mennesker som sitter på disse benkene.
Enten de går for egen maskin eller med rulatoren plassert foran seg, så de greier å komme seg på beina igjen, når de har fått ladet nok styrke i beina til å tusle videre.

Jeg har sittet under et tre, lent mot trestammene i parken en vårdag, og jeg har rullet rundt på gresset med en bok i hånden en varm sommerdag.
Jeg har drukket et par pils der også.
En natt var jeg bjutifull og la meg rett ut og lagde engler i sneen.
For de av oss mennesker som har egne lydfiler i arkivskapet mellom ørene, kunne jeg høre Lynni Trekrem synge nettopp den sangen, der jeg lå småfull og kavet med hender og føtter, før jeg resignerte der under trærnes armer som strakk seg oppover mot den beksvarte nattehimmelen.
Jeg er overbevist om at jeg smilte.
Det er tross alt, en favorittutsikt dette.
Oppover, altså.

Når våren kommer, møter en mødre med sine respektive små.
Jeg har alltid lurt på hvor pappa`ene er henn.
Kanskje har de en, men ikke så ofte.
Eller kanskje har han pollenallergi.

Igjen, sitter disse ensomme menneskene på hver sin benk.
Helt til jeg kommer, som ikke respekterer dette særnorske fenomenet med at om du sitter på en benk, så er den ikke din. Det gir meg ingen glede i å forsterke ensomheten til andre mennesker, ved å plassere meg på den neste, som tross alt er ledig.

Det gir meg like stor glede hver gang jeg smilende spør om det er plass til meg der.
Nå har ikke jeg rompe på størrelse med en låvedør, men jeg spør for høflighetens skyld likevel.
Jeg har da tross alt lært noe hjemmefra, selv om det er særs lite som har festet seg.

En gang i fjor sommer, skinte sola så varmt, der jeg kom opp fra sentrum på vei hjem.
På en benk, ved rosene, satt et par og kysset.
Det var så hyggelig å se på, at jeg ikke hadde lyst til å gå hjem.
Det bokstavelig talt luktet roser og kjærlighet, og hvem greier å motstå den lukten.

På en annen, satt en eldre dame med alt for mye klær på.

Hun hadde tykke strømper og fine sko.
Hun hadde på seg en kåpe som antageligvis var så gammel at den nesten var antikk. Og hun bar den med stolthet.
- kan jeg sette meg ved siden av deg? spurte jeg.
Hun var jo ikke av det største kvinnemenneske jeg har sett, der hun bokstavelig talt satt og balanserte helt på enden av benken.
- hvis du må, svarte hun mutt.

Jeg måtte.
Selvsagt måtte jeg sette meg ned der, akkurat ved siden av henne, selv om det var to ledige benker lenger opp. Men der var det jo ikke sol.

Det er jo litt typisk norsk å snakke om været når en møter fremmede.
Men da er jeg vel litt ikke-typisk norsk.
For en trenger ikke å prate om det.
Det holder lenge å kjenne varmen fra sola bre seg over ansiktet ditt og skape magi når sola fyller på fregnene dine.

Jeg så at hun hadde røkt, for ved beina hennes lå det flere sigarettstumper.
Så jeg tente meg en og spurte henne; - vil du ha en sigarett?
Hun snudde hodet sitt og kikket på meg for første gang siden jeg kom.
Blikket hennes var som limt fast til det unge paret som tydeligvis meget forelsket, satt og kjælte med hverandre der de to var som levende magneter, siden de trakk den andre til seg hele tiden.

Når blikkene våre møttes, så jeg bare sorg i øynene hennes.
Den var så stor, at jeg ble trist av å se på henne.
- ja takk, svarte hun endelig og rakk ut hånden for å ta en ut av esken jeg holdt frem.

Jeg så en giftering som nesten hadde grodd fast rundt fingeren hennes og automatisk tenkte jeg at hun var enke.
Jeg tror ikke hun ville fått den av, om hun hadde prøvd.
Den hadde vært der så lenge, at den var en del av henne.

- hvorfor er du så lei deg, spurte jeg.
I tankene mine fikk jeg en ørefik eller ryggen hennes som svar, der hun ble sint for at jeg stilte en fremmed dame et spørsmål som er reservert til de nærmeste menneskene våre.
Disse som tror de kjenner oss aller best.
Men hun hverken sa noe eller gjorde noe.
Hun akte seg nærmere meg på benken med blikket limt mot paret som skulle til å reise seg og gå.
- jeg savner DET, sa hun.

Ord mistet litt mening i det øyeblikket, fordi jeg hadde ingen å gi henne.
- det der savner jeg også, svarte jeg.
- men jeg har aldri vært gift, slik som du.
Vi kikket på hverandre og smilte. Hennes smil var større enn mitt, der det lot meg se gleden hun hadde hatt av ekteskapet sitt.
Hun kastet fra seg sneipen og lot fingrene gli over gifteringen sin.
Hun smilte fortsatt når hun sa; - vi va gift i over femti år vi.
Stoltheten og gleden hennes var så stor at jeg kunne føle den, tretti centimeter unna.
- du har mange gode minner da, smilte jeg inn i øynene hennes.

Når vi skiltes den dagen, var det med varme smil.
Og slik året skifter farge og temperatur, møtes vi av og til på en benk i parken.

En klar høstdag sier hun til meg:
- æ har tænkt det så mange ganga, korr rart det va deinn gangen, når du sa æ så så lei mæ ut, at en fræmmed sa nåkka sånt, mens ongann mine aldri har lagt mærke te d?
Vi konkluderte med at noen mennesker haster bort fra følelser som ikke er positive.
Kanskje er frykten deres for sannheten så stor, at de unngår den så langt de kan.

Jeg har ikke sett henne siden denne klare høstdagen.
Ikke før i dag.
Vi satt der godt påkledd og stirret på hundeeierne og disse ensomme menneskene som gikk forbi.
For vi har blitt enige om det, at parken er overlatt til trærne, hundene og de ensomme.
- æ trur hundeeiera e ensom å æ, sier hun.
- sia de har en hund.
- det e jo mykje kjærlighet, i ei bikkje.

Kinnene våre løftes opp i luften av dialogen vår. Det er ikke bestandig at vi sier så mye, men det som blir sagt har et snev av sannhet i seg.

Plutselig går blikket mitt til fortauet på andre siden.
Der kommer en lang, mager, Harry Potter med ryggsekk og topplue.
Jeg løfter votten til munnen, for synet som åpenbarte seg var så strålende at jeg kjente latteren umiddelbart begynte å kaste på seg, der den lå nederst i magen.
Nå, var den på vei opp i et forrykende tempo og votten?
Skulle fungere som lyddemper.
- sje, roper hun der hun peker med en krokete pekefinger.
- Harry Potter!

Latteren kastes ut av munnene våre på likt, og kanskje var det like morsomt at den eldre fruen på godt over sytti år, visste hvem Harry Potter er.
Unggutten på andre siden av fortauet, hadde såvidt bakkekontakt.
Han var så tynn, at jeg tror grunnen til at han hadde på den store ryggsekken, var at han ikke skulle lette og flyte oppover mot himmelen.
Kanskje gjaldt ikke loven om tyngdekraft, denne spesielle gutten.
For han var spesiell.
For hvert skritt han tok fremover, gynget han så det så ut som han sparket fra i luften, kontra å sette beinet i brosteinen som lå under føttene hans.

Fruen lo så hun ristet og tårene trillet ut av henne.
- æ lure på ka hainn hadd i røggsækken, ler hun.
- blylodd? sier hun, får jeg rekker å si tankene mine høyt.

Gutten runder hjørnet til gamle polet og forsvinner bortover gata.
Jeg og noens bestemor ler til det ikke er mer latter igjen.

Sånn kan det også gjøres.
En dag, i parken.