Svart symfoni

Har du noen gang lyttet til en svart symfoni?
Den som spiller om og om igjen inni deg på en slik måte at mørket ditt forsterkes, blir kaldere eller graver deg lenger og lenger ned i sinne, depresjon eller følelsen av avmakt?
Eier du evne til å lytte til livets melodier som spiller inni deg?
Eller er du tunghørt, aner ikke hva jeg snakker om, eller har du den hardnakkede formening om at mennesker ikke skaper musikk, i alle fall ikke uten instrumenter eller uten å heve stemmen?

Hva betyr egentlig følelsen av avmakt? At det er umulig å løse den oppgaven du står plantet i.
Kall det komplett hjelpeløshet.

Midt i, står du godt fast med begge beina som suges lenger og lenger ned i denne myra som gjør deg kald og følelsesløs i beina. Før du plutselig befinner deg i en svart symfoni som spiller dystre toner om livet ditt. Det spiller kontinuerlig et ekko av innsiden din.
For du evner ikke å høre livets symfonier, uten følelser.
Om dette mennesket du er.
Hva du inneholder og hva du blendes av.

For svart er virkelig alt du ser.
Livet inneholder ingen farger, ingen åpne pusterom blendet av hvitt.
Det er bare svart på svart, helt til du ser deg blind og ikke lenger ser noe annet.
For det eksisterer ikke noe annet, enn din svarte symfoni.


Vi møttes en dag for noen år tilbake, da jeg følte håpløsheten fylle meg fra tærne og helt ut i hårtustene.
Magefølelsen ba meg snu meg, idet jeg gikk opp trappen.
I det øyeblikket, møtte det svarte blikket, mitt blå, presis på midten.
Tiden slo seg av i noen minutter og jeg sto som fastfrosset på noen trappetrinn, lik den sto helt stille på et takhjørne der vi hadde intens stirrekonkurranse.

- bli med, sa alt det svarte.
For det var bare svart.
Et sett øyne som var dyppet i polert kull.
Jeg nikket og satte meg på ryggen dens, der den flakset med vingene og steg oppover og oppover, mot den himmelen jeg elsker mer enn noe annet.
Først, var følelsen av å sitte på denne svarte ryggen skrekkslagen, før det gikk opp for meg at dette var et enestående øyeblikk til å føle seg levende.
Å kjenne på livet.
Så jeg gjorde det.
Åpnet øynene og slo ut med hendene, der vi fløy gjennom luften og kjente luften strøk oss varmt over ansikt og hår, der den lekte med klærne mine som satt nært til kroppen min og overførte varmen gjennom dem.

Jeg husker jeg tenkte; - ta meg hjem, og så bråsnudde vi over Markussundet og steg oppover og oppover til vi så den flat trykte øya i nordvest speile seg i sitt eget speilbilde, en vindstille vårdag som luktet av nytt liv og nyvasket hav.
Vinden lot oss gli over holmer og skjær over havet, der fisken hoppet opp for å hilse til oss som fløy over den. Måsene jaget i par, der de beskyttet reirene sine og skrek om at vi måtte bare komme oss vekk.
- dere er ikke velkomne her!

Smilet gikk nesten hele veien rundt, når lukten av hjem fylte nesen min og alle de hundre holmer og skjær danset under oss, der de fløt rundt som brune og grå isoporbiter i vannskorpen.
Omtrent som om noen hadde kjevlet dem ut, slik at de såvidt stakk over havets overflate.
Det er rart mange av dem, ikke blir vasket bort av floa.

Vi fløy over myra på Hopen, der bestevennen nesten ble tatt av en ørn når vi lekte som unger.
Jeg lo over kirketårnet og ropte ned til presten:
- jeg tilgir deg ikke for at du dyppet meg så hardt i døpefonten at jeg ble sjøsjuk!
Før latteren hoppet ut av brystet mitt og varmet luften rundt oss.

Vi fløy over den snirklete og svingete veien jeg har syklet eller gått så mange ganger, når vi ble spurt om å gå et ærend dit. Eller lysten på søtsaker ble for stor og pågangsmotet var like smittet.
Jeg kjente smaken av grusveier under nakne tær og forgudet barndommen uten nye sko eller mas om å huske å ta dem på.
Smaken av barndommens gleder fylte hjertet mitt, så gledestårene rant nedover kinnene mine der de løftet seg opp i luften som danset rundt oss, som for å ønske oss velkommen hjem.
Luften strøk seg som en kjælen katt over tennene mine, som tørket inn der de blottet seg for øya mi, som alltid vil være min.

Plutselig så vi den, barndommens lengste vei, der jeg gang på gang har løpt grusveien fra hovedveien og inn til huset som sendte lukten av saltfiskbaill ut i luften, som for å ønske meg velkommen i forkant av de som kom ut på trappen eller vinket fra vinduet, der jeg kunne se dem med ryggsekken på ryggen, der jeg løp utover mot stuevinduene, tok trappa i to skritt før jeg var hjemme.

Jeg så meg selv ligge i krattet utenfor huset og kikke på himmelhvelvingen, der den skiftet farge. Der fargepaletten byttet om og om igjen og lot min kjærlighet sendes utover og utover mot horisonten som forrædersk flyttet seg lenger og lenger ut, jo nærmere kjærligheten min kom.
Jeg kjente latteren kaste seg ut av munnen min, når jeg så meg selv terge oksen i innhegningen og den kom løpende etter. Jeg kjente de samme følelsene av livsglede og skrekk fylle kroppen min, idet jeg kastet meg over tregjerdet og lo så hardt at jeg kilte gresset på røttene.
Jeg så meg selv med et turkis jordbærbeger, gå over myr og berg for å plukke krekling og så meg selv gjennom kjøkkenvindu, der jeg satt på en krakk og spiste krekling med melk og sukker fra mormors skål.

Det sto ingen skål på kjøkkenbordet nå.
Det luktet ikke saltfiskbaill.
Ikke så jeg noen vinke i stuevinduet heller.
Det var bare svart ingenting som lyste ut av vinduene nå.
Ingen glade heia-rop fra ytterdøren som åpnet seg på vidt gap og lot dem komme ut i glede over å se meg. Eller iver etter å omfavne deg som "endelig" kom hjem, selv om det bare var to uker siden du var der sist.

Det var ikke gledestårer som trillet nå lenger.
Det var sorgen, over barndommen som hadde forsvunnet.
Denne som var oppbrukt, den fineste tiden jeg ikke fikk i reprise, annet enn minner som ikke var nok til å overdøve voksenlivet.
Vi sirklet over hustaket og gammelhuset, før vi landet ved restene av det gamle naustet.
Jeg husker fortsatt at jeg brente nesen min på flammene av Sankthansbålet som brant hvert eneste år her.
Det brenner ikke noe Sankthansbål her nå lenger.
Det er ingen svarbrente kubber, eller kullbiter som vitner om det.
Tilbake står gresset, som omfavner restene av gammelt tømmer av det som en gang var.

Plutselig står jeg på svaberget og ser ut i tjønna, som vi elsket å bade i.
Verdens kaldeste badekulp var det her, når noen badet i den.
Der vi ventet på floa og dykket ned etter krepsehusene for å se hvem som greide å finne flest av dem, før krepsen løp det forteste de kunne, ut i vannet igjen.
Timer på timer, har jeg brukt her.
På floa, solnedgangen og krepsen.
Med vinden i håret og hjertet fullt av ukomplisert glede.
Livsglede, over hvor fint det var å være, meg.

Jeg ser ikke noen kreps i tjønna nå.
Den lyser av svart, der den speiler seg i ravneryggen jeg fløy hit med.
Den svarte symfonien spiller tomhet nå. Som et ekko av hva jeg ikke har.
Den sørgeligste av melodier, som utspiller seg fra hjertet, dyppet i sorg over de vi ikke lenger har.
Det vi ikke lenger har.
Det som har forsvunnet.

Plutselig er jeg tilbake på trappa, der jeg hører skyvedørene gli opp og igjen bak meg.
Ravnen står fortsatt på takhjørnet og stirrer på meg, der den lager den herlige lyden sin. Omtrent som om den snakker direkte fra magen via strupen.
Den kaster med hodet sitt, før den brer vingene sine og seiler oppover og oppover i luften, helt til den blir usynlig mot himmelen.

Jeg satte meg ned på parkbenken, med denne symfonien på ørene idag.
Det er ikke så ofte at livet spiller svart symfoni lenger, men idag kom jeg til å tenke på denne tiden, når livet bare spilte disse symfoniene så dystre og vanskelige å håndtere.
Kanskje var det fordi, at der, i armene til trærne som kontinuerlig strekker seg mot himmelen, kom en ravn og satte seg ned.
Igjen, delte vi blikket på midten, der jeg satt på en parkbenk og den satt på den nest øverste grenen.
Tiden sto ikke lenger stille nå, der den sendte bil på bil opp og ned i denne runddansen av kjedsommelighet forbi oss. Eller jenta som gikk tur med hunden sin og plukket opp de brune klinkekulene den la fra seg i gresset.

Blikk kontakten var ikke den samme som sist gang.
Der den dukket opp, bare for å minne meg på de øyeblikkene vi delte for noen år siden.
Den stupte ut fra treet og fløy videre der jeg kjente på innsiden min.
Kjente etter på hvilke symfonier jeg spiller nå.

Blikket mitt løftes mot himmelen som er malt i all verdens nyanser av grått.
Fargerikt er det riktignok ikke, tenker jeg idet jeg reiser meg opp fra benken.
Men noen svart symfoni, blir faen ikke aktuelt noe mer, smiler jeg og går hjem.