Tor

Tor er pensjonist.
Han er ikke av den høyeste av menn, men han er likevel så stor.
I både kroppen, tankene og hjertet sitt.
Kanskje han har blitt slik for å romme all godheten han bærer på.
Eller kanskje sorgene.
At kroppen har tilpasset seg innsiden hans.
Størrelsen på hjertet hans kanskje.

Blikket hans er like brunt som innsiden av jorden.
Nesten som om jorden fant frem den fineste fargen den har og vasket blikket hans i den, slik at fargen ble akkurat så varm som blikket til Tor.
Slik innsiden av jorden er.
For der er det varmt.

Hjertet hans er direktekoblet til dette brune blikket som varmer ditt når dere deler det.
Mange ganger har jeg lurt på hva som finnes på innsiden av dette blikket.
Hvilke tanker som skjuler seg bak det.

Du blir automatisk varm og trygg når du er i nærheten av Tor.
Jeg tror ikke han vet det selv, men det er presis varme og trygghet som fyller luften der Tor er.
En skulle tro luften flyttet seg, for å gjøre plass til han og hjertet hans som føles som om det henger på utsiden.
Kanskje bærer han det på utsiden av kroppen sin og gir den bort til andre.
Istedet for å pakke inn seg selv i denne rause og vennlige godheten.

Kanskje er det derfor han er her.
Blant oss andre på psykiatrisk.
Kanskje ligger rausheten utenpå og ikke tettpakket inni han som en beskyttelse mot verden.
Kanskje gir han bort alt det han trenger selv.

Tor er en  mann du umiddelbart liker.
Du trenger ikke å gjøre stort annet enn å hvile blikket på han og ta imot neven han rekker deg mens dere bytter navn høyt i luften mellom dere, første gangen dere møtes.
Du trenger ikke å bli kjent med han. Du trenger ikke å snakke så mye med han.
Det holder lenge med å hvile blikket ditt i hans jordbrune.
For det føles, som å hvile.
Hadde han vært yngre, hadde jeg blitt umiddelbart tiltrukket. Fordi han er en magnet.
En magnet på godhet, eller for slike som meg som mangler det.
Som har så lyst til å kjenne på det.
La det velte inn fysisk gjennom kroppen gjennom et sett hender som holder rundt deg og lar deg føle deg trygg.

Tor henger høyt oppe i klatreveggen.
Han klatrer like lett som om han var en gutt på seks år, selv om kroppen slettes ikke ser ut til å være nært beslektet med en klatremus. Eller en seks år gammel gutt.
Men med svetteperler fint drysset over pannen sin, henger han der helt øverst i klatreveggen og lar oss som ser på, bli stille av beundring.
Overraskelsen uteblir, det er jo Tor.
Og Tor tar alt på strak arm.

Jeg holder på å bli kjent med en fyr som heter Tor.
Sårheten i blikket hans, føles som et speilbilde av min egen.
Jeg bare vet, at hvis Tor feller tårer, vil mine falle sammen med hans.
Det ville vært vondt å se smerten komme fra innsiden av hjertet hans og strekke seg ut over ansiktet hans.
Der smerten ville torturert han i noen minutter, før han greide å dytte smerten bort og inn i seg selv igjen.

Jeg vet om en fin fyr som heter Tor.
Vi er beslektet, han og jeg.
For vi har sår på innsiden vi ikke får satt plaster på.