Barnet

Jeg er førti en år.

Førtien.

Fire-en.


"Reidar" skulle skysse meg og "Emma" til Åse sykehus, der vi skulle tappes for litt blod. Reidar stiger inn i sjåførsetet og jeg og Emma, setter oss i baksetet.
Latteren triller ut av meg, der jeg føler meg som et barn som vet at det skal sitte i baksetet.
Emma ler hun også, mens Reidar lurer på om han kjører taxi.
Pirat-taxi, landet vi på der vi noen minutter etterpå, er fremme på sykehuset.

Reidar er godt vant, så han leder an inn i korridorene, der jeg og Emma henger på slep.
Det var ikke særlig vanskelig.
Altså, den monitoren en trykker på for å få seg en kølapp.
Problemet var bare at den var todelt.

Barn.
Voksen.

Emma trykker på voksen, får en kølapp og setter seg.
Reidar setter seg på motsatt side, og jeg?
Kjenner det klør i fingrene der jeg fortsatt stirrer på BARN - VOKSEN.

Hva skjer hvis jeg trykker på barn?
Jeg ser lappen til Emma er hvit.
Får jeg en rosa lapp hvis jeg trykker på barn?
Kommer det en "premie" ut av monitoren hvis jeg trykker på barn?
Jeg trykker på BARN.
En kjedelig hvit lapp med tallet 001 henger snart ut av maskinen.

- måtte du trykke på BARN? Sier Reidar. Han ser overrasket ut.
- Ja? Svar ærlig da mann, lurte du ikke på om det ville skje noe morsomt? Om det kom en fargerik lapp, eller en forskuddspremie for påfølgende blodprøve? Svarer jeg.
Reidar gjemmer det skjeggete ansiktet sitt bak neven sin og rister på hodet, noe som gjør situasjonen enda morsommere for meg.
For jeg syns det er kjempemorsomt dette, at mannen på anslagsvis femtifem, blir flau av at jeg trykte på feil knapp. Med vilje.

Straks piper det i lystavlen i taket og Emma forsvinner bortetter gangen hvor nummeret hennes lyser over døren.
Jeg venter i spenning.
Straks piper det i "barne-tavlen" i taket og nummer 001, lyser mot meg og Reidar med store, fine røde bokstaver.
Han ler litt, men bare litt.
Jeg syns fortsatt det er morsomt.

Et lite minutt etterpå, piper det på nytt.
Samme tall, 0 0 1, lyser opp i rødt og jeg ler.
Reidar er bare flau.
Et nytt lite minutt passerer og der åpenbarer en sykepleier seg.
- er det ingen barn her, spør hun.

Det eneste "barnet" er førtien år gammel og holder på å le seg ihjel, men greier å kontrollere det nok til å si:
- beklager, jeg trykte på feil knapp!
Smilende forsvinner sykepleieren med ord som;
- det er slikt som skjer.

Ikke før hun forsvinner bortetter ganger, bråsnur jeg på stolen ved siden av Reidar.
- ser du, det er "slikt som skjer"! Sier jeg smilende og med hender som slår ut, som om det er den mest naturlige ting å gjøre.
Jeg greier ikke å slutte å mene at situasjonen er morsom, der han er lettere rød i kinnene og er på nære nippet til å bryte ut i svette.
Nå piper det i "voksen-boksen" i taket og jeg reiser meg for å gå bort til riktig dør, hvor mitt nummer lyser over denne.
Sykepleieren som kom for å lete etter barnet, stikker hull i huden min og fyller de glassene hun skulle, før jeg smilende går tilbake til korridoren hvor Reidar og Emma venter.

Et lite blikk på kølapp-boksen var alt som skulle til, før Reidar hopper fremfor den, slår ut med hendene og sier;
- NEI! Du skal ikke trykke en gang til!

Det var faktisk ikke i tankene mine å trykke en gang til.
Hadde det kommet en rosa lapp, hadde jeg antageligvis trykt en gang til, for å se om den neste lappen ville være blå eller kanskje grønn. Det hadde jo vært litt kult, om hele regnbuen hadde hengt ut fra den maskinen.

Reidar venter på at vi skal bevege oss, slik at han kan følge oss ut av korridorer og ganger hvor vi mistet retningssansen etter syv skritt.
Femtifire skritt senere, er vi ute og setter oss inn i bilen.
Han kjører, og jeg og Emma setter oss i baksetet.
- home James! Sier jeg med hoven britisk aksent.
Emma ler og Reidar rister på hodet.
Jeg tror ikke han syns at min humor denne onsdagen var særlig morsom.
Jeg derimot, syns den var hysterisk festlig.

Mange timer senere, etter en hel dag i friluft på neset, skal vi hjemover og jeg sier;
- kan jeg gå runden rundt?
- klart det, svarer Reidar.
En ting at det var en fin tur, med bålkos, varmt vær og lyden av bølger og måseskrik. Men det var ikke derfor jeg ville gå motsatt vei av de andre.

For ikke før jeg er kommet tilbake inn i gangen hvor jeg tygger på et nyplukket eple, møter jeg Reidar.

Han stopper øyeblikkelig alle sine kroppsfunksjoner før han sperrer opp øynene, peker og sier:
- Eg skjønte det! Du skulle på epleslang du!!
- selvsagt skulle jeg på epleslang. Jeg spurte jo om du ville bli med. Det er ikke min "feil" at du er for gammel, svarte jeg i retning rommet mitt.

Det er da jeg hører rimelig tørt, på sunnmørs dialekt:
- du e itje ein og førti du veitdu, du e verre enn ongane du!

Neste gang jeg skal ta blodprøve på Åse sykehus, skal jeg trykke på BARN og sette meg ned og vente.
Om de sjekker "alder" via blodprøven, er jeg hellig overbevist om at jeg kvalifiserer.
Så skal jeg be om premie.
Den skal Reidar få.
Sammen med et ny-stjålet eple fra hagen til naboen.