Stakkars

Det var vondt å rekke frem hånden.
Strekke den ut i luften, mot denne hånden som var på vei mot min.
En gutte-neve på noen og tjue år. Kanskje knapt tjue.
Det gjorde vondt i hjertet mitt.
Fordi hjertet mitt mente at han fortjente bedre.

Han sa bare navnet sitt.
- "Martin".
Blikket hans møtte mitt i et ørlite sekund og det jeg så der, gjorde det enda vondere.
Blikket hans la seg rett etter, flatt ut på gulvet der det søkte flukt fra noen som ser han.
Stakkars gutt.
Stakkars "Martin".

Hver kveld går han rundt. Prøver å finne seg til rette mens han venter.
Hver eneste dag venter han.
Fra han går ut døra på rommet sitt litt over klokken åtte på morgenen, til han legger seg litt etter klokken halv elleve om kvelden.
Venter.
Og venter litt til.

Han flykter inn i tv`n mens han venter.
Av og til sier han hei, men stort sett sier han ingenting.
Han ser såret ut.
Bærer alle følelsene sine på utsiden sin og det er vondt å se på.
Ryggen er like krummet, som om den skulle ha båret tungt gjennom et helt liv.
Men han er altså bare såvidt en mann.
Kanskje aller mest en liten, såret gutt.
På knapt tjue år.

Tålmodigheten hans er borte.
Kanskje var den strukket alt for langt når han kom.
Kanskje har han foreldre som har bedt han oppsøke hjelpen som aldri kom.
Kanskje tror folk flest at en psykiatrisk sengepost rommer hjelp, istedet for oppbevaring.
Problemet er bare at folk-flest, ikke vet.
De antar, eller tror.
Venting på hjelp som ikke kommer, vokser til en sår hjelpeløshet og håpløshet som legger seg tungt over den allerede krumme ryggen. Den henger seg fast i munnvikene hans slik at munnen peker nedover og får meg til å få enda mer vondt av han.
Stakkars gutt.
Stakkars "Martin".

Nå har han dratt hjem.
Pakket sakene sine og reist avgårde. Ut fra innleggelsen på sengeposten og inn i livet sitt.
Når jeg vinket mot det triste uttrykket som lå over ansiktet hans, var det eneste jeg tenkte på, at nå?
Leser jeg ikke Sunnmørsposten noe mer.

For jeg vil ikke lese: - "Martin" valgte å forlate oss.

Stakkars gutt.
Stakkars "Martin".