Kunsten å gi opp seg selv

Noen ganger lønner det seg.
Å gi opp.
Det er derimot en kunst.
Som med all god kunst, tar det svært lang tid å lære seg - denne kunsten det er, å gi opp. 
Eller som  Per Fugelli sa; Gi litt mer faen!

Bare snu ryggen til det prosjektet, det mennesket, den personen, jobben, situasjonen, musikken, familien eller hva det nå skal være og si:
- næh, dette gidder jeg faen ikke! Jeg har brukt nok tid, energi, kjærlighet, omtanke og omsorg på akkurat dette som sliter meg i stykker! 

Jepp, det ble visst et banneord der, men sånn er livet. Av og til møter en et kraftuttrykk eller ti, i takt med pulsen sin og der bare ramla det ut. 

Det er en kunst å gi opp.
Jeg skal forklare deg hvorfor. 

Samtlige som har levd lenger enn femten år har opplevd en eller annen form for tilknytning. 
Samtlige av disse har i tillegg opplevd en eller annen form for smerte.
Uavhengig om det er fysisk eller psykisk OG gjerne i kombinasjon med denne tilknytningen.
Det kan være en første kjæreste vi trodde vi ikke kunne "leve" uten, det kan være en mor, far, bikkja til naboen eller hvem som helst.
Dette "noe" som fikk oss til å føle oss trygge, elsket, sett og hørt.
Dette som vi plutselig mistet.
Vi ville ikke miste det, for det var ikke slik at noen spurte oss.
- er det greit for deg at jeg tar bort det beste eller fineste du vet?
Plutselig var det bare borte og vi?
Måtte akseptere det.
Det eneste vi lærer å akseptere når vi går på skolen? Er hvor lenge friminuttene varer og at to pluss to er lik fire. Det er ingen opplæring i hvordan vi aksepterer våre handlinger eller våre følelser.
Eller konsekvensene av disse.

Vi klenger oss fast i det vi "tror" er bra for oss, basert på at vi har en illusjon om at det vi har blitt opplært til å tro på, faktisk stemmer.
Hva gjør vi derimot når den "illusjonen" eller feil-ernæringen ikke stemmer?

Det lykkelige forholdet, ekteskapet, eller den oppbrukte; - "vi later som" slik at det ser eller høres bra ut for omverden, hva er det vi egentlig holder på med?
Samtidig legger vi oss med hodet på puta og kjenner et sår langt inn i sjelen fordi det ikke er sant.
Men det er det jo bare vi som vet, så da er det ikke så farlig da?
Jeg spør igjen; Hva er det egentlig vi holder på med?

Tenk på dette.... hva om jeg nå i akkurat dette øyeblikket behandlet meg selv slik jeg behandlet favorittkjæresten min.
Jeg er da tross alt 43 og ingen nonne. Jeg har hatt flere kjærester gjennom livet.

Ironisk nok har jeg bare elsket en av dem, selv om jeg sa til alle sammen at jeg elsket dem.
At jeg var glad i dem? Helt klart.
Men elsket dem?
Nei, overhodet ikke. Jeg elsket en.
Jeg er nok glad i han enda. Om jeg ikke elsker han, blir jeg i alle fall glad hver gang jeg ser han smile.  
Jeg hater han i alle fall ikke, selv om jeg prøvde hardt å overbevise meg selv om at det var presis det jeg gjorde.

Er det mulig å slette noen som setter fot avtrykk i hjertet vårt?
Aner ikke. I så fall hadde det jo vært fint om denne "noen" kunne ha lastet opp en youtube video slik at vi som ikke har skjønt det, kan sette oss ned, se dette to timers foredraget av en smart "luring" med hvitt hår og "ny-rydda" hjerte og skjønt et kvekk eller to vi også. 

Men frem til da... hvordan gir en egentlig opp?

En ni måneder gammel baby krabber bort til stuebordet og drar seg opp i stående. Vi blir stum av beundring, fordi nå skal endelig avkommet stå på egne bein.
En hundevalp står på beina etter noen timer, men et menneskelig avkom bruker altså månedsvis på å rette ut knærne og stå. Så setter selvsagt babyen den ene foten etter den andre og der veltet han eller hun overende og gåturen ender med et skrik og en halv krokodilletåre, med mindre babyen er godt polstret på morsmelk og har valker nok til å dekke fallet.
Vi løfter ikke opp ungen og sier:
- hør nå her lille venn, dette må du slutte med for dette greier du ikke! Gi opp!

Vi oppmuntrer.
Vi holder hender hendene deres, vi bruker timevis på stuegulvet og leier denne ustø krabaten som ikke har lyst til å være en krabat lenger, men gående. 
Vi støtter og vi oppmuntrer til at snart går han eller hun på egenhånd, og jaggu får vi rett.
For det gjør de jo. Før eller senere. 

Helt fra før vi kan huske vår egen barndom, har altså en mor, far eller tante eller bestemor oppmuntret oss til å gjøre det som er "normalt".
Problemet blir jo bare; Hva er egentlig normalt?

Er det som er definert som bra for deg og er det som ER bra for deg, garantert bra for meg?

Når jeg vokste opp skulle foreldre være gift. Om en ble skilt, ble kvinnene omtalt som "løs-tøser" med en "flokk med unger" selv om disse ungene den gangen hadde en og samme far, mens mennene ble ansett som macho og med "dametekke" selv om de levde alene. 

I dag er det aller meste blitt normalt, det er ingenting som er feil.
Men kunsten å gi opp?
Det er fortsatt feil.
Den som gir opp, er en taper, skam deg gutt (mann, kvinne, jente, bisken, fyll inn det som passer) og vi er lurt til å tro at vi bør fortsette litt til. Denne "hjernevaskingen" som pågikk mens vi var barn, den sitter godt enda. Og skaper elendighet, mismot, depresjon og er ille nok til å frata den sterkeste av oss håp om et bedre liv eller en høyere livskvalitet på det livet vi faktisk innehar.

Noen anser de som kjemper for å realisere seg selv, som idioter.
- ja, han er en "drømmer" akkurat slik som deg.
Det sa søskenbarnet mitt en gang når han omtalte sin nevø som satset på et liv utenom A4.
- akkurat "slik som deg".
Med den setningen, gjorde han det klart at i hans verden er det ikke plass til å tenke, se eller behandle verden annerledes enn det A4 arket som vi får utdelt i barnehagen eller første klasse. Vi skal forholde oss til "manuset" og late som, tviholde på og gjøre absolutt alt i vår makt for å oppfylle den illusjonen om at livet er best akkurat SÅNN. 

Den gangen smilte jeg et inderlig uekte smil og tenkte: - fy faen for en korttenkt idiot du er.
Det er da ikke noe galt med meg? Eller mitt forsøk på det jeg ønsker meg aller mest?
Eller er det det? Jeg husker jeg tenkte hardt og lenge på det når stemmen hans ringte godt mellom ørene mine og gav meg en klump i magen, hver eneste gang minnebanken spilte av setningen:
- en drømmer, akkurat "slik som deg", om og om igjen.

Jeg husker hvor såret jeg ble over min egenskapte illusjon av søskenbarnet mitt som jeg hadde idealisert siden jeg var jentungen. Jeg hadde sett sånn opp til han og så var han ikke bedre enn dette? HÆ?
Denne mannen som jeg trodde var så mye, var nå plutselig redusert til veldig lite. Er det ikke rom for noe mer? Er det ikke plass til "sånne som meg"?
Jeg innså at jeg hadde et valg. Enten høre på hans "fordømmelse" og gi opp. Eller fortsette, i troen på meg selv. 

Heldigvis.... har jeg aldri hatt evnen til å høre etter.
Takk å lov.

Den iboende feilen med mennesket er at vi er så avhengig av at NOEN skal være på vår side. At det er noen som heier på oss, uansett hva det gjelder. Om du har blitt "Corona-feit", "Corona-blakk" eller "Corona-ensom", same shit - det er alltid fantastisk å ha en eller tjuesyv personer som heier på deg og som er enige med deg.
Det får oss til å føle oss litt bedre, spesielt om disse menneskene som heier på oss er noen vi er tilknyttet på et eller annet vis. Om vi vet de er glade i oss, teller det ekstra.
Om det er en bekjent? Blir "heia ropene" redusert til;
- ok da, jeg nyter det i tre sekunder før jeg har glemt det. 
Men kommer disse støttende, oppmuntrende ordene fra den nærmeste flokken vår?
Da kan vi ri kliss naken, opp ned, gjennom hvilken som helst storm, stiv kuling eller orkan, bare fordi vi har en eller sytten personer som heier på oss. Da kan vi gjøre "hva-som-helst".
Men uten dem?
Kan vi ikke gjøre en dritt.

Du skjønner... det er ingen klasse på barneskolen eller ungdomsskolen som lærer deg å tro på deg selv.
Det er absolutt ingen som lærer deg å stå stødig i dine egne sko, i alle fall når dine nærmeste ikke lenger tror på deg.
Da blir det din mor, far, søster eller beste venn sier, automatisk sant, selv om det faktisk ikke er i nærheten av å inneholde tre gram sannhet.
Ikke for deg.

Det er ikke din sannhet.
Min bestevenn opplyste meg om at jeg var et grusomt menneske som ikke liker mennesker rundt juletider i fjor. 
Jeg kunne jo ikke krangle eller diskutere det. Det var hennes sannhet og da lot jeg henne på beholde den og aksepterte og respekterte hennes mening fullt ut. 
Hva som er sant for henne, blir ikke "automatisk" sant for meg.
Jeg har elsket henne halve livet, men likevel mente hun at jeg altså ikke liker mennesker.
Sist jeg sjekket, var hun et.... 

Vi har et valg. Det kommer alltid en tid for å gjøre et valg.
Tviholde på det, eller slippe taket.

I forrige uke mente jeg selv at jeg fortjente blomster.
Jeg trengte en oppmuntring og en påminnelse på at jeg ikke bør gi opp det som er viktig for meg.
Derfor ba jeg om en stor blomsterbukett levert på døren. Og så fikk jeg det samme dag.
Det verste som hadde skjedd, var jo at jeg ikke turte å be om det, ergo jeg hadde ikke mottatt noen blomster og hadde vært foruten.
Det er bare det enkle faktum at jeg elsker blomster og jeg blir oppriktig glad av å se en bugnende bukett med blomster stående på stuebordet hver dag jeg står opp. 
Det gir meg en genuin glede og så ser jeg teksten som står på kortet.
Der står det: - ikkje gi opp! Han som sendte dem vet hva det betyr og det samme gjør jeg.
Det var akkurat det jeg trengte og vipps; der fikk jeg det.

Det finnes tre typer "gi opp".
Den ene omhandler de som er født sånn. Til deg som ikke har troen på deg selv, slik at du "labber" deg gjennom livet alene, ensom og misfornøyd med både kroppen din, jobben din, psyken din og tilværelsen din.
Du har bestemt at "det bare er sånn" og har akseptert det fra du hørte det første gangen. Du kommer antageligvis aldri til å prøve på noe annet.

Den andre typen gi opp er når noe eller noen sårer deg dypt og inderlig, tråkker deg på tærne, herjer med følelsene dine, energien din, humøret ditt, eller du bare VET og kjenner på at dette? Det er ikke bra for meg. Dette bør jeg kutte ut.
Det gjør det ikke noe lettere eller enklere, men til syvende og sist er det det som er riktig.
For DEG. 

Den tredje typen "gi opp" er når du er redd.
Denne drømmen din, alt det du har ønsket deg er så "stort" og "annerledes" at du tørr knapt si det til noen, fordi de da kan påstå at du er en tulling som satser alt på noe så "urealistisk". 
Jeg husker presis hvordan det var, når jeg sa at jeg ville flytte til Skottland første gangen. 
- hæ? Du kan jo ikke gjøre det?
- hva skal DU der?
Fordommene og antall "nei" var mange.
Det burde jeg bare gi opp tanken på, fordi det var ikke noe for meg.
Selv om jeg følte det langt inni sjela første gangen jeg var der, at her? Har jeg lyst til å bo?
Så brukte jeg flere år på å "varme" opp mine nærmeste til at min overbevisning om hva som er bra for meg, kanskje til syvende og siste ble bra for dem også.
Nettopp fordi? Det gagnet meg å gjøre det. Redselen ble mindre når jeg fikk noen som til slutt så at JEG ønsket å satse på det. 

Det er helt sant det som sies om at problemer reduseres, når de deles. Gleden fordobles når en deler dem, ergo har jeg blitt flink til å dele.
Ærlig talt har jeg ikke mange problemer lenger, så det er sjelden jeg deler dem.
Men gleder? Opplever jeg hver eneste dag. Jeg prøver å være så dyktig jeg kan, til å dele dem med andre.

Det er ikke så mye i verden som er urealistisk om en virkelig ønsker noe sterkt nok, føler noe sterkt nok eller strekker seg langt nok
La oss snakke om urealistisk. Det er at jeg forelsker meg pladask for en femtifem kilos kvinne. At jeg plutselig stemmer miljøpartiet, blir veganer og misliker menn med skjegg.
DET er urealistisk. 

Hvordan kan jeg påstå at vi VET når noe er urealistisk? Når SKAL vi gi opp?
Fordi du føler det. Da VET du, at sånn? Er det.
Det er det som er riktig for DEG. 

Det er en kunst å gi opp.
Kunsten er; - å gi opp det som IKKE er bra for deg "til tross for" hva familien, jobben, vennene eller samfunnet måtte mene om saken. 
En skal aldri la seg overbevise om at familien, bestevenninnen, kompisen eller hvem det nå er som tar feil, om at det er "best for deg" å gi opp.
Smerter det deg? Da bør du gi opp.
Men det som gir deg glede? Det bør du tviholde på helt til du trekker ditt siste åndedrag.

Alle har vi fem sekunder til overs. 
Og når du innser at du har disse fem sekundene til overs, kan du bare lukke øynene, trekke pusten helt ned i magen og innse at i løpet av disse fem sekundene så finnes det ikke et eneste problem som kan forpeste livet ditt. I løpet av disse fem sekundene så gir du ikke opp livet.
Det er ikke slik at du bestemmer deg der og da for at hjertet ditt skal slutte å slå og vipps, så ligger du der steindau på gulvet.

Om du kjenner etter, kjenner du livet dunker jevnt og trutt der inne på midten av deg.

Kunsten å gi opp... er kunsten å gi opp det eller den som IKKE er bra for deg.
Det som gjør deg trist, gjør deg deprimert, lei deg, ensom, sint, fortvilet, rådvill eller redd.

Jeg er overbevist om at noen kjemper hele livet og nekter plent å gi opp noe som helst, basert på disse indoktrinerte forestillingene vi har blitt hjernevasket til å tro på. De som sliter seg ut for å tilfredsstille andres forventninger til dem og velger bort seg selv. 

Til syvende og sist, er det kun en person som teller i livet.
Nemlig deg.
Jeg tillater meg derfor å minne deg på kunsten å IKKE gi opp deg selv. 

En slags reiseskildring, akkurat som på film.

Siden jeg er like flink på årstall som jeg er i matte, kan jeg ikke fortelle deg når jeg så serien "Vesterhavsøyene" på Nrk.
Nå skal det sies at jeg har en femmer stående på vitnemålet mitt i matte fra studiekompetansen, men jeg ble omtrent både varig skjeløyd og fikk voksesmerter i venstre hjernehalvdel for å oppnå det fem tallet. Det kom ikke av seg selv, for å si det slik.

Jeg forelsket meg aldeles i disse Vesterhavsøyene og brå bestemte meg i desember, for at jeg? Skulle reise til Orkney.
Det å farte rundt i Skottland kan være like dyrt som å farte rundt i moderlandet, så en må finne de billigste alternativene istedet for å "nøye" seg med et hotellrom her eller der. Planlegging er derfor alfa omega om en vil oppnå det en ønsker seg på reisefronten.

Facebook er brukervennlig nok til at jeg forstår meg på det, så turen til Orkney ble til takket være en lokal facebook gruppe. Hvor jeg altså plasserte en liten og beskjeden annonse om at denne norske kvinnen gjerne ville ha et rom for tretti netter, men at hun var såpass stueren og kokekyndig at hun både stelte seg selv og sitt eget avlukke, samt hadde næringsvett nok til å mate seg selv.

En uke senere, etter å ha høflig respondert på førtito tilbakemeldinger, falt valget på et hus like utenfor Kirkwall. Huseieren, en fersk enkemann med en katt og tre husplanter, anså meg som en gjest istedet for en betalende leietager og var rausheten selv.

Siden jeg aldri har hatt sansen for Engelsk historie eller det Engelske kongehuset og denne mannen var en blodfan, siden han hadde vært nesten hele sin arbeidstid i hæren? Lærte jeg fort å bite meg selv i tungen. Jeg har da tross alt noen manerer, dog det ikke er så mange å skryte av.

De fleste som kjenner meg - VET - at jeg ikke er glad i, eller er særlig flink til overfladisk viss-vass. Jeg misliker det, forstår det ikke, nekter fint å lære meg det og kan antageligvis ikke få uttrykt nok hvor sterk motstander jeg er av overfladisk tomprat som overhodet ikke gir noen form for mening, annet enn at vi muligens bytter falske smil som ikke når de berømmelige øynene.

Skulle du derfor nærme deg meg såpass, at du ser antallet smilerynker som flokker seg på hver side av ansiktet mitt, så har disse bosatt seg der over ærlighet og oppriktig latter. Denne latteren som bobler seg opp, fra helt nederst i magen og som gjør at du føler at innsiden av magemusklene dine har fått en god gammeldags massasje.
Fra innsiden.
Med en stor gråstein.
Smilerynker bosetter seg av oppriktig glede forstår du. De lager ikke varige mèn i ansiktet ditt av å være overfladisk eller falsk.

Verten min ville ta meg med på pub så vi streifet derfor gjennom en skrekkelig tom by en fredagskveld og gikk en pub til pub runde, hvor antallet gjester såvidt overgikk staben som jobbet der.
Pubene i Kirkwall i Januar? Er like tomme som de fleste norske lommebøker er.
Prøv derfor en annen årstid om du elsker å vasse i masseturisme og amerikanere som "alle" har en "nær" slektning i Skottland.
(Tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp...... William Wallace?)

Verten ble bedugget etter den første pilsen og snakket enda på inn og utpust.
Jeg kjente det ved høyre øye først, at ansiktet mitt begynte å slå sprekker i den berømmelige fasaden jeg hadde pyntet med mascara, overvektige øredobber og voks nok til at håret lignet faretruende på den oransje i Karius og Baktus. Jeg prøvde virkelig, alt jeg maktet, å forsøke å være interessert i det han snakket om, men jeg greide ikke for alt i verden å tviholde på konsentrasjonen min som ble overlesset med fakta om krig-i-stan eller fredsbevarende styrker i fred-i-stan.
Høyre øyet fikk ticks og begynte å knipe seg fysisk sammen, siden ørene mine dessverre ikke har samme funksjon.

Hvor genialt hadde ikke det vært? Så snart ørene hadde hørt noe de overhodet ikke ville høre, så hadde de foldet seg sammen og oppført seg som en skilpadde? Så hver gang noen sa noe fint eller meningsfullt, ville ørene dine blomstret på hver side av hodet ditt og sluppet de meningsfulle eller hyggelige ordene inn i deg?
Men her begynte altså ansiktet mitt å få krampetrekninger av den indre motstanden som hadde fått spy-syke på innsiden min.
Hadde det enda vært et poeng bak disse historiene?
Var det et poeng med disse historiene? Han hadde snakket i en time nå og enda var det ikke noe poeng?
- er det et poeng bak disse historiene dine? Måtte jeg til slutt spørre.
- vel, nei, det er kanskje ikke det? Sa han i et lite øyeblikk, før han jaggu tok til å begynne på en ny.

Jeg evakuerte meg selv til utsiden og tok tre røyk på et trekk før jeg gikk til baren og håpte på at neste øl kunne gjøre denne mannen et hakk, bare et lite hakk (vær så snill) mer morsom å være sammen med.
Han hadde derimot skiftet retning når jeg kom inn. Nå skulle han fortelle meg dypt og ærlig hvor mye han mislikte enkelte ting på tv.

Jeg gav bort tv`n min for 4 år siden.
Jeg ser ikke tv.
Jeg ser ikke nyheter.
Jeg tillater ikke negativ DRIT i å fylle hodet mitt.
Det har jeg nemlig tillatt meg selv å gjøre i mitt "forrige" liv så jeg kaster ikke bort livet mitt på slikt nå.

Hjernen min er i ferd med å eksplodere, der jeg sitter og lager storslagne planer og "plott" om hvordan jeg kan fjerne meg fra situasjonen uten å være mitt "normale" brutale ærlige "selv" og avslutte kvelden uten å kjøre bulldoser over alle tærne hans, rive av han hodet og be han:
- ta deg sammen!!!!

Jeg tror der og da det skjedde et lite mirakel inni meg, for jeg sank plutselig tilbake i setet mitt, pulsen gikk ned og jeg fysisk følte at pupillene mine krympet til sitt "normale" minimale.
- si meg en ting, blir livet ditt bedre av å sitte sånn? Spurte jeg.
- føler du livskvaliteten stiger, du føler deg oppriktig bedre enn før?

Stemmen min var ikke kjølig. Den var like varm som om den kom straka vegen fra "hælvete". Den var riktig så omsorgsfull i et aldri så lite øyeblikk og jeg så "varmen" slå mot min samtalepartner som endelig stoppet munnen hans.
- vel, nei, MEN...
Han trakk pusten for å fortsette, men det var da pupillene overtok kommandoen og jeg sa:
- når svaret er nei, bør du lære deg å tie.

Det ble faktisk stille. I hele to minutter.
Han var antageligvis desperat etter å snakke - eller - høre sin egen stemme. Ikke det at han ikke brukte den, for han snakket jo konstant til katten? Hvor mange timer makter en egentlig å lytte til noen som snakker konstant men som ikke har noe å si?
Jeg kjente at hjernen min formulerte nettopp den setningen, så jeg spratt opp fra setet, tømte pilsen i en slurk og sa:
- nå må jeg hjem og legge meg. Vil du bli her litt til?
Selvsagt ville han ikke det. Så vi delte en taxi "hjem", hvor han ble aldeles lykkelig over gjensyn med katten og jeg kunne evakuere opp trappen, lukke døren til rommet mitt og lytte.
Til stillheten som omfavnet meg, like moderlig som en varm klem.
Jeg husker fortsatt følelsen av å lene seg godt inntil og ta imot.

Ukene gikk og jeg greide faktisk å lære ørene mine til å oppføre seg som en skilpadde.
Ikke at de fysisk trakk seg inn i hodet mitt hver gang "Herr.Bla-bla-bla" startet en ny runde med daglige orale klagebrev, diskusjoner med fjernsynsapparatet eller katten, men jeg ble så flink at jeg tror han enten bevisst eller ubevisst glemte mine ufine manerer eller manglende tålmodighet til å høre han fortelle om hva de sa på nyhetene i går.

Alt en egentlig trengte å gjøre på Orkney, var å kle godt på seg, åpne ytterdøren og stålsette seg mot vindkastene som hadde lyst til å leke, siden de hele tiden forsøkte å slå deg overende og vips; så tenkte du ikke mer på hva ørene dine nettopp hadde gjort sitt ytterste for å stenge ute. Med denne vinden, kunne du ikke høre noe uansett. Perfekt!
Dessuten... fiser du på Orkney, har fjerten rukket å komme til Shetland før du kjenner lukten av den.
Det er kanskje ikke så rart det regner så mye i Bergen når jeg tenker meg om....

Er det noe Orkney er, så er det vakkert.
Og så lukter det som hjemme.
Det lukter Smøla.
Det lukter nyvaska hav.
Og står du ute i vinden og tar deg tid til å lukke øynene dine i et lite øyeblikk, så kjenner du at havet legger seg over ansiktet ditt i mikroskopiske dråper og tar deg rett hjem dit du kommer fra.
For en fabelaktig minnebank!

Plutselig ringer telefonen og et familiemedlem er innlagt på sykehus.
Du har ikke lyst til å være på Orkney lenger da.
Du vil hjem.
Med en gang.
Du må bare komme deg derfra først.

Det var ikke så enkelt plutselig.
Det var storm, det var kun en ferge som gikk og da kunne jeg altså ikke reise samme vei tilbake som jeg kom. Fire timer med intens google-overdose og jeg hadde spikret en noe usikker plan som jeg ikke helt visste om jeg kunne rekke eller ikke.
Hvis alt gikk etter planen, skulle det gå strålende, men hvem fanden vet om bussen punkterer eller om stormen er såpass ille at båten kjører saktere? Hva vet vel jeg.
Jeg kan å sykle, kjøre akebrett og bil.
Det er liksom mine begrensede transportkunnskaper.
Til nød kan jeg kjøre moped.
Hvis naboen har full tank på bilen sin vel og merke...

Når en har vokst opp på Smølaferga som gikk fra Straumen til Kristiansund, har en matet fiskene såpass mange ganger at jeg er sikker på at enkelte av de fiskene lider senskader. Jeg husker at så snart bilen var parkert, var det bare å gå trappene opp til dekk og stå der i all slags vær og tviholde på gelenderet, samtidig som en åpnet munnen sin på vid vegg og lot frokosten sin legge seg på toppen av havet som rullet eller slo, mot ferga.
Jeg er fortsatt skråsikker på at presten i Hopen kirke, kastet, rullet eller halvveis druknet meg i døpefonten når det var min tur til å få mitt fulle navn. En skulle ikke tro at en øyboer ble sjøsyk bare av å se skumtoppene på bølgene.
Når en står på land!
Men jeg ble altså det.

De eneste gangene jeg har vært i kontakt med vann uten å bli sjøsyk, er når jeg flyter dødmann på ryggen eller når jeg svømmer. Når jeg ligger der og spriker med bein og armer og stirrer opp mot den blå himmelen, DA er jeg i orden.
Ingen sjøsyke da.
Men så snart det er noe annet enn meg selv som flyter på vannet og jeg stiger ombord?
- milde jesus sei æ bærre!! Som min ikke-religiøse mormor brukte å si.

Med tårevåte øyne ble jeg klemt i en skrustikke av verten som hadde påtatt seg oppgaven med å kjøre meg til ferga.
- du MÅ komme tilbake! sier han og ser like sørgmodig ut som en hund du skal forlate på en kennel.
Jeg vinker og tar min alt for tungt pakkede bagasje og triller den mot fergen.
Når jeg kommer på bildekket, ser jeg en åpning i skroget og kaster et blikk opp trappen, før jeg parkerer min overvektige, rett og slett, bælfeite koffert der.
Jeg nekter nemlig å dra den med opp de smale trappene som leder opp.
- stjel den den som vil. får bare håpe de har sterk nok rygg! Tenker jeg og går inn og setter meg.

Når en kjenner seg selv så inderlig godt, så gjelder det å finne seg et sted å sitte i nærheten av et toalett. Du vet jo antageligvis hva som kommer til å skje, så snart en bølge er dum nok til å lage et lite "skvulp" mot kjølen. Jeg har en søppelbøtte til venstre (bare i tilfelle) og toalettet like ned i gangen.
Sett deg ned, pust med magen og gjør meditasjonen din. Da berger du i det minste tjue minutter.

Så jeg gjorde det. Tok av meg støvlettene, lukket pent øynene og konsentrerte meg lite.
Tretti minutter senere åpnet jeg blikket og dagslyset hadde slått seg på nok til at jeg kunne skimte det lave skydekket som sendte regn mot vinduene.
For en gangs skyld var jeg sulten, men jeg hadde jo ikke noe å spise. Du vet, en spiser ikke når en vet med nittini prosent sikkerhet at en skal kaste opp. En lager liksom ikke matpakke for å mate fiskene.

Jeg gikk i kiosken og kjøpte meg et rundstykke som jeg stappet ned i ryggsekken.
Den var forresten så overvektig at jeg må gi honnør til produsentene for at glidelåsen ikke revnet og alt innholdet veltet seg ut på gulvet ved siden av beina mine. Der var det whisky og garn og fandens oldemor, som jeg selvsagt måtte kjøpe med til kidsa.
Ja, Whisky altså. Garnet var jo til meg.
"Kidsa" er visstnok ifølge folkeregisteret voksne nå.
(særlig)

Jeg kunne skimte land i det fjerne og følte meg modig nok til å stirre ned mot bølgene som ikke akkurat var nystrøket. Men jeg følte meg like fin og kjente nesten at jeg ble stolt over å for første gang tatt ferge i storm uten å kjenne antydning til å kaste opp.
Blid som ei sol, stønnet jeg meg i land ved Gills Bay på toppen av fastlands Skottland og så ut som en polfarer med ryggsekk, en bælfeit lilla koffert og med den varmeste vind/vannfaste parkasen Norge hadde på salg like før jul. Jeg er sikker på at jeg kunne ha varmet minst seks frosne barn inni den jakka. Jeg lurte et lite øyeblikk på om ferga hadde rota seg bort, for det var egentlig fint lite annet enn en parkeringsplass med et lite skur/kontor.
Jeg stønnet meg inn døren og skrudde på min aller beste skotske dialekt når jeg spør om bussen til Wick anløper "parkeringsplassen" eller om jeg må gå opp til hovedveien?
Damen visste ikke og jeg kjente på stresshormoner for første gang denne dagen.
Utenfor kjente jeg at kroppen min gjorde antydning til å skru opp farten, også viden kjent som "fullt firsprang" hvor en Orkadian sier at bussen kommer hit.
- er du sikker?
- ja, vi bruker alltid å ta bussen, sier han.

Han holder i håndtakene til en rullestol. I stolen sitter en person jeg tror er død.
Hun ser ut som hun døde for en uke siden, men plutselig så puster hun, så da er det visst liv likevel.
Jeg tar meg to røyk på tre innpust og bussen kommer tre minutter senere.
Jeg forsøker å forklare at jeg skal rekke en buss fra Wick til Inverness, så om han er punktlig? Jeg har visst bare to minutter mellom å bytte fra den ene til den andre.
- det "tror jeg" skal gå fint, svarer buss-sjåføren og kjører så hardt at bussen nesten velter og den "døde" i rullestolen plutselig våkner til liv som ved et mirakel.
- hun er oppstanden!

Når du skal reise i tolv timer, så vil du ikke høre: - jeg "tror det".
Du skal vite, at det går fint.
Jeg sitter bak i bussen og jo fortere sjåføren kjører på smalere veier enn Smøla noen gang har hatt, jo fortere puster passasjerene for til slutt ser du ikke ut av vinduene på grunn av dugg.
Jeg rekker å tenke at det eneste som mangler nå, er at det står tretti sau midt i veien og jaggu, står det i alle fall tretten sau midt i veien.
Ikke at det plager buss-sjåføren nevneverdig, for han klokkeklare "tro" på at jeg skal rekke bussen min videre, er det ingenting galt med.Om ikke tro kan flytte fjell, så kan den i det minste flytte sau.

Han kjørte høyre hånd mot hornet og tuta så alle fenalårene kom seg på beina og fårikålen skvatt rundt hjørnene på bussen der han trampet foten i bånn mot gasspedalen som antageligvis måtte ta seg en stesolid etter denne turen.

Men jeg rakk bussen min da.
- ser du, sier han og smiler mot meg når jeg løfter den bælfeite lilla ut av bakdøren på bussen.
- jeg sa jeg "trodde" det gikk fint, sier han og blunker.

Neste buss kommer og jeg rekker en røyk før jeg stiger ombord til en fire timers bussrunde fra Wick og ned til Inverness. Jeg plasserer den bælfeite i skammekroken og tar med meg ryggsekken med Whisky, fandens oldemor og garn opp i andre etasje og setter meg på venstre side.
Jeg har tross alt kjørt her en gang før, tilbake i 2013 når jeg og jentungen var på roadtrip i Skottland.
Men ikke husker jeg at det var så strålende som nå.
Kanskje hadde det mest med at jeg hadde mer enn nok med å tvinge meg selv til å kjøre på "feil" side av veien.

Nå satt jeg med nesen trykt mot vinduet og laget siklemerker og nesebor-avtrykk med pusten, samtidig som jeg stønnet over utsikten. Jeg, som misliker buss minst like mye som jeg misliker båt, hadde det aldeles supert! Vel, i alle fall til bussen slapp en passasjer av, skulle begynne å kjøre igjen og døren nesten falt av.
Da kjente jeg at jeg ble svett og kikket hardt mot uret som tikket fremover selv om vi altså sto dønn stille.
Jeg tok med lommeboka, røyken og lighteren og kom meg ut.
- tar det minst ti minutter å få fikset det? spurte jeg.
- er vi heldige, tar det "bare" tjue til tretti minutter, svarte sjåføren.

Jeg la på sprang mot nærmeste dør og spurte eieren av en kjæledyr butikk om jeg kunne låne toalettet?
- selvsagt, sier han og viser meg til et potensielt smittehelvete ut av ville verden slo imot meg når jeg åpnet døren.
Men nå var jeg så gul i blikket at jeg ikke greide å holde meg lenger. ALDRI se på vannet i doskålen. Det hjelper ikke på, selv om jeg er god på knipeøvelser!
Jeg rev av litt papir for å legge ned setet, men jeg kjente jeg angret.
Ikke nok med at vedkommende som jobbet der hadde skrevet "autografen" sin i brunt i selve toalettet, men han hadde visst signert doringen også!!
- Signe dagen!

Jeg hadde støvletter, ullstrømpebukse, høye knesokker og skjørt.
Jævlig artig! Særlig det sikkert!
Neste gang jeg skal på turne, skal jeg turnere i nattbukse og joggesko!
Først trekker du strømpene under knærne, slik at du får trekt strømpebuksen ned til midt på leggene. Du må visst åpne støvlettene også, for de går jo opp til knærne.
Så trekker du skjørtet opp, over rompa, slik at du kan bøye knærne så nære nitti grader som mulig, UTEN å komme borti doringen, men også uten å sette deg ned, tisse på deg selv, tisse på gulvet eller på doringen som han som jobber her, antageligvis har tissa på utallige ganger allerede.
Hold så pusten, ikke fis, og sikt ned mot vannet.
Når ble det å tisse, så inn i granskauen avansert?

Når jeg tisser, tisser jeg ikke som en mann.
Jeg har ikke en hageslange jeg. Det jeg har fått utdelt er mer som en vannspreder som vanner HELE området liksom. Skal jeg få til en tynn, hard stråle, må jeg knipe så hardt at det blir som høyttrykks-pissing og det turte jeg faktisk ikke å gjøre i denne spesielle stillingen.
Hjernen min rakk å tenke på om det var video overvåking av toalettet, da mange butikker har cctv overalt. I så fall, ligger jeg på youtube.
Unnskyld pappa!
Men det var virkelig rett før jeg tissa meg ut, så her var det bare å slippe løs, aller helst en dråpe om gangen.

Jeg har aldri brukt fire minutter og femtisyv sekunder på å tisse før.
Men så tissa jeg ikke på meg heller.
Det var bare det at når jeg sto og holdt klær (og kropp) i denne stillingen, så greide jeg ikke å nå tak i dopapiret som selvsagt var bak meg.
Hvem i huleste plasserer dopapiret BAK toalettet?
- han som driter på do-ringen vel! Svarte hjernen min sarkatisk.
Jeg fikk "humpet" meg rundt og priste meg lykkelig når jeg fikk tak i dorullen slik at jeg fikk "klappet" området sør for navlen tørt, før jeg kunne dra ullstrømpebuksen opp til ribbeina, forsegle den med skjørtet som jeg la utenpå og så dro på plass knestrømpene og fikk dratt på plass støvlettene.
- herregud!
Det er ikke normalt å bli svett av å tisse, vettu!

Jeg skulle til å vaske hendene, når jeg så på det inntørka såpestykket med brune render, ligge ved siden av vasken. Jeg lurte på hva det brune var, så jeg innrømmer det:
- Jeg, Lill-Therese, 42 år, vasket IKKE hendene mine etter at jeg hadde tissa!
Jeg åpnet døren med neven full av dopapir, "mistet" dette på gulvet og spankulerte ut med et "takk for lånet", etterfulgt av et meget uforståelig: - baaaaare hyggelig
(hyggelig? din gris!!)
Hvor jeg ilte opp til ryggsekken min, åpnet antibac flaska mi og druknet hendene mine såpass at det luktet som om vinmonopolet hadde smaksprøver på billig polsk vodka.
Jeg ilte ut døren og spurtet (når jeg spurter, ser jeg mer ut som en idrettsutøver fra Tangerudbakken) ned og rundt hjørnet, hvor jeg ser et coop-skilt lyse mot meg i det fjerne.
Jeg sniker i køen, tar med meg drikkeflasken og min potensielle frokost og returnerer akkurat i det sjåføren trykker på knappen, mekanikeren har fikset døren og vi er klar for take-off.

NÅ, er jeg svett.
All den fysiske anstrengelsen har tatt kverken på apetitten min, så jeg gir bort frokosten min til en eldre damen på andre siden av midtgangen.
Jeg stirrer fortsatt ut av vinduet og nikker i dypt samtykke med meg selv at jeg skjønner godt at jeg forlot moderlandet til fordel for dette.

En liten time senere er jeg i Inverness og kan dra med meg alt for mye bagasje til togstasjonen og parkere denne her, før jeg tusler ut dørene og smiler fra øre til øre.
Rett rundt hjørnet, er det nemlig en pub!
Jeg kjøper meg en Stella, tar av meg støvlettene og slenger beina opp på en krakk, når servitøren rydder nabobordet og sier:
- det er ganske hjemmekoslig her, ikke sant?
For alt jeg vet, var det sarkasme, men om det var? Tok jeg den ikke.
Du vet, skilpaddeører og det hele.
Så jeg sitter der med beina opp i været og tenker at nå er det "bare" en togtur på fire timer og nesten en time til og vips, så er jeg fremme.

Jeg kom meg på toget som heldigvis ikke var fullt. Der kunne jeg brette ut strikking og nok en gang ta av meg de berømmelige støvlettene og titte ut av vindu, hvor solnedgangen farget himmelen rosa og rød. Konduktøren gikk de berømmelige rundene sine, det luktet øl og en passasjer tre seter bak meg, hadde sin egen fest over mobiltelefonen, før han fant noen lenger frem i toget han hadde sett før.
Da bestemte han seg for å holde dem med selskap, og selvsagt, var dette mannen med sin nesten-døde mor i rullestol.
Toget tøffet saktere og saktere syntes jeg, etterhvert som om tiden gikk. Jeg hadde jo bare reist i ti timer nå og jeg kjente at tålmodigheten min fikk strekkmerker på seg.
Tålmodigheten min er forresten så tøyelig at noen strekkmerker fra eller til, egentlig ikke spiller noen rolle. Det er når jeg kjenner at hårfargen min går fra oransj til grå på timen, at det begynner å nærme seg faretruende.

Jeg sto klar, med min bælfeite, ryggsekken på ryggen og selvsagt, jeg hadde jo en overvektig trillekoffert også. Jeg sto klar, 12 minutter FØR toget mitt ankom Glasgow togstasjon.
Jeg har aldri vært på "deck 2" før, så jeg visste ikke om jeg måtte ile ned i underetasjen for å komme meg videre til Helensburgh eller ikke.
Men det viktigste, var at jeg var sliten og lei og ekstremt intenst, SYKT røyksjuk.
Jeg kjente aggresiviteten begynte å prikke mellom tærne mine og ba en stille bønn til hvem fanden det nå er, som lytter til slikt, om at alt måtte gå på skinner.
- jeg har to minutter fra toget stopper, til det andre toget går.
- jeg røyker en røyk på tjue sekunder, det betyr at jeg har ett minutt og førti sekunder på å komme meg ut, finne et sted å ta en røyk, tenne røyken, røyke den, storme inn igjen og kaste meg på toget i fart!
- GOD PLAN!

DERFOR sto jeg klar, med sigaretten bak øret og all bagasjen krøket rundt fingre og hender når toget endelig stoppet.
Jeg spurtet alt jeg maktet, hvor jeg fysisk tok tak i en ansatt og spurte:
- hvor kan jeg røyke og hvorfra går tog nummer *** til Helensburgh?
Vedkommende leste sikkert tankene mine for hun svarte som en godt oppdratt klone og jeg hastet mot utgangen, som var bedekket av hundre og femti mennesker som sto og ventet på sine nære og kjære.
Det var bare at de sto i veien og jeg hadde det travelt.
Fikk jeg meg ikke en røyk nå?
Ville jeg ta livet av noen.

Så for deres sikkerhet, kjente jeg noe jeg aldri har kjent på før.
Eller jo, kanskje en eneste gang, men det var den ene gangen jeg var så sint i Haltbakken at Haltbakkhavet nesten delte seg i to og pappa heldigvis ble ordknapp, men jeg har aldri kjent det før.
Det er mennesker overalt, jeg er så varm i nordpol-parkasen min at jeg tror jeg dør, hundre og femti mennesker står i veien og der kommer det altså, der det velter seg ut ifra gamle ur-instinkter eller fra den tiden stammoren min klatret ned fra et tre. Det bare veltet ut av meg, der jeg i fullt firsprang gjennom den hersens bommen brøler:
- FUUUUUUUCK OFF!!!

Aldri har jeg sett så mange mennesker hoppe til side på en gang før.
Det var akkurat slik som du ser på film.
Der folkemengden har blitt opplært på forhånd til å bevege seg på likt, for alle sammen hoppet til side samtidig. Der hadde jeg plutselig tre meters klaring på hver side i minst tretti meter, før jeg kunne bråstoppe utenfor inngangspartiet, tenne røyken min, røyke den og tjue sekunder senere returnere, hvor selvsagt folkemengden har stimlet seg sammen igjen.
Hallo for fanden, dere er da ikke på en jævla rockekonsert? Det har seg ikke slik at AC/DC står på perrongen og skal klinke til med Hells Bells, det er en togstasjon, for i helvete flytt dere!

Det var ikke planlagt, det bare skjedde en gang til.
Det var jo så "beleilig" sist gang, at jeg bare gjentok det samme som sist.
Med akkurat samme stemme, en jeg forøvrig ikke kjenner særlig godt, men det er sikkert slik ei løvinne føler seg når hun er fly forbanna, har pms og ungene fanden ikke hører etter.
Hun bare setter i et infernalsk brøl og vips så er kidsa så snille atte.
- FUUUUUUUCK OFF! brøler jeg visst igjen og folka skvetter unna igjen. Jeg løper mer enn går, gjennom porten og haster mot toget som jeg vet kjører når-som-helst fra perrong nummer fire.
Jeg hører konduktøren blåse i fløyta si og vifter med flagget der jeg haster inn bakerste dør, peser og stønner over den bælfeite lilla, helvetes kofferten og begynner å flire så jeg griner.

For nå, akkurat i dette øyeblikk, går det opp for meg hva jeg sa.
Ikke at jeg sa det bare en gang, men to.

Heldigvis er det bare tre mennesker til, som sitter i tog kupeen.
Jeg prøver å beherske meg, men jeg kjenner jeg er gørrsliten av å reise. Ikke har jeg sovet særlig godt de siste nettene og ikke har jeg tenkt på annet enn å komme meg hjem.
Elleve timer og femten minutter senere, sitter jeg altså på bakerste rad på et tog-sete og griner.
Fordi jeg kan levende se for meg, meg-selv, der jeg stormer mot utgangen, alle de stakkars uskyldige menneskene skvetter i redsel til side og jeg marsjerer ut på støvlettene mine for å ta meg en røyk.
Filmen snurrer om og om igjen og når toget endelig stopper i Helensburgh, ser jeg ut som jeg har hatt en times oppdrag som en gråtekone.
Mascaraen har jeg ned til haken, øynene er hovne og smilerynkene har fått et nytt medlem.


Etter denne opplevelsen, har jeg endelig forstått hvordan det kunne ha seg at Vikingene underla seg så mye land i Skottland.
De var ikke storslagne krigere.
Tror jeg.

De var bare jævlig god på å brøle.
Akkurat som på film.

God reise!

Stemmene i hodet

Hun hastet nedover storgaten i den lille byen og kikket på klokken møysommelig plassert rundt håndleddet hennes hvert andre sekund.
Kanskje sekundviseren ville gå saktere slik.
Eller hun kunne få tiden til å hoppe litt tilbake.
Bare for hennes skyld. Akkurat idag.
Bare idag.

Han satt på en benk og stirret trist i bakken.
Det var ikke mye å se der han hadde plassert føttene sine.
En park-arbeider hadde antageligvis svettet lenge og vel for å plassere alle hellene så kunstferdig som de nå lå trygt under skoene hans. De lå stablet så finurlig og nøye, at det var ikke mulighet for å snuble i dem om han så prøvde. Men han bare stirret på dem.
Som om de hadde noe klokt å fortelle.

En eldre dame som sitter alene, kaster blikket sitt opp mot himmelen.
Den skifter farge mellom blått, hvitt og grått, der skyene danser på kommando til vinden som er hissig idag.
Kanskje sto den opp på feil fot, eller simpelthen er overarbeidet og utmattet siden vinden sjelden sover.
Eller kanskje bare gjenspeiler vinden det disse menneskene tenker inni seg.

Noen hun kjenner nærmer seg og lyser i et lite sekund opp i gjenkjennelse, men kvinnen som nærmer seg velger heller å late som at hun ikke ser henne og forsvinner inn i en sidegate.
Kanskje hun kjenner den eldre damen på benken så godt, at hun vet hva blikket som søker oppover betyr.
Kanskje stemmen i hodet hennes forteller henne at det er best å la det være for nå.

Kvinnen med klokken, haster mot midten av torget hvor hun bråstopper midt på, noen sekunder for sent.
Det står skrevet i pannen hennes at hun er for sent ute.
Det store uret på kirketårnet, bekrefter at hun er straks to minutter for sent ute.
Kanskje bare et og et halvt.

Hun ser seg rundt, men finner ikke det mennesket hun kjenner eller søker med blikket sitt.
Hun kaster mørke blikk mot klokken sin igjen, men klokken tikker like saktmodig og trofast, slik en sekundviser, en minuttviser og en timeviser skal gjøre.
Hun kan ikke endre tiden.

Mannen som stirrer på skoene sine, tørker øynene sine.
Først løfter han den ene hånden til det ene øyet, før han løfter den andre og tørker det andre.
Han ser ut til å ha hele verdens bekymringer tungt over skuldrene sine, selv om jeg ikke ser noen av dem. Han bærer dem ikke utenpå seg.
Bare inni seg.
Han tror det er tryggest.
Han vil jo ikke plage andre heller.

Den eldre kvinnen ser maktesløst opp mot himmelen, som om hun vet at ingen stiger ned fra den.
Kanskje har hun mistet noen hun hadde kjær og tenker at det er der vedkommende er.
Kanskje tenker hun inni hodet sitt at vedkommende skal komme tilbake til henne.
Eller kanskje bare elsker hun skyer.
Eller det blå, som tidvis vises bak.
Dette uendelige, som hverken har en startstrek eller en slutt.

En ung kvinne med bulkete kropp, setter seg ned på benken innerst i et hjørne.
Hun holder inn magen sin, slik at de som passerer eller skulle finne på å kaste blikket mot henne, skal se det hun vil at de skal se.
Inni hodet hennes, har hun stemmer.
Stemmer som forteller henne at hun er for tykk. At hun må holde inn magen, slik at det ikke vises så godt når hun setter seg ned og ligner et trekkspill.
Hun kikker på blomstene fint dandert i blomsterbedet.

Gartneren klør seg i hodet, der han en uke tidligere, har fjernet de døde blomstene han plantet sist.
Nå skal han være kunstferdig en gang til og leke seg med blomster i et enormt blomsterbed, på selveste torget.
Han klør seg lenge i hodet.
Som for å dempe stemmene inni hodet sitt og velge en av dem å lytte til.
Det er bare, at det er så mange av dem at det blir vanskelig å høre etter.
Den ene stemmen sier;
- du burde ha valgt en annen farge istedet for den rosa. Hvem liker rosa, sånn egentlig, foruten små jenter som elsker disney eller rollespill?
En annen sier;
- bare sleng dem utover, det er ingen som setter pris på dem likevel. Det er en grunn til at folk stumper sigarettsneipene sine i bedet!
Han senker hånden langs siden nå.
Ser litt oppgitt ut, men strekker seg etter blomsterpottene hvor fargene gjør sitt aller beste for å spre glede og litt solskinn på en overskyet dag, men han ser det ikke.
Han er for opptatt med stemmene i hodet sitt.

Kvinnen med klokken snur seg rundt og ser plutselig mennesket sitt.
Han er for sen, men det legger hun ikke merke til i sin oppfatning og viten at hun selv ikke kom tidsnok.
Mennesket hennes, har et sint drag over ansiktet sitt og haster bort til henne der han sier noe med sammensnurpete sinte lepper.
Han overlater henne til seg selv, med like sinte skritt som han kom med og kvinnen går bort til en benk og setter seg.
Hånden med klokken, legger seg foran munnen hennes, der den ser ut til å ha en funksjon for å holde gråten hennes inne. Stemmene inni hodet hennes sier alt det hun skulle til å si, men som hun ikke rakk å si, før et eneste menneske bestemte seg for at hun ikke fikk sagt et eneste ord.
Hun ser så lei seg ut.
Stemmene i hodet hennes snakker i munnen på henne nå og skaper kaos.
- du skulle ikke ha brukt så lang tid på badet! Sier den ene.
Den andre slenger seg på:
- hvor lang tid er det egentlig mulig å bruke på å velge ut et antrekk egentlig?
Det fine skjørtet og den fine toppen har ingen betydning lenger nå.
En tynn, sped liten stemme prøver seg;
- du er fin nok i deg selv, du burde bare ha stått opp og gått ut døren som deg selv.
Den blir fullstendig overkjørt av den høyeste stemmen som roper:
- ser du? Du er ikke bra nok! Ingenting du gjør er bra nok! Han har helt rett!

Mannen er ferdig med å tørke øynene sine nå.
Han drar et lommetørkle ut av lommen og tørker nesen sin, før han folder det tilbake til lommen sin. Han løfter blikket for første gang, men han trekker det tilbake like fort som han løftet det.
Han angrer seg og stirrer i bakken igjen.
Hellene under føttene hans gir ingen kritiske blikk eller stiller ekle spørsmål han må lyve, for å svare ærlig på.
Omtrent som at bakken er tryggere enn andre menneskers blikk.
- de er ikke som meg, tenker mannen. De har gode liv og det har ikke jeg, sier stemmen.
Eller tankene om du vil.
Hva er egentlig hva.

Kvinnen med blikket mot himmelen ser fortapt ut.
Tankene hennes spinner rundt i bevisstheten hennes i et så høyt tempo at hun ser nærmere bevisstløs ut.
Hun er aller høyst levende, men hun lever ikke her.
Ikke nå.
Hun lever i gårsdagen.
Kanskje bekymrer hun seg for morgendagen.
Gruer seg.

En hund kommer løpende over torget.
Den er så glad at den vifter med halen sin som for å spre glede og hilse på alle sammen som enten går eller sitter på en av de mange benkene de har plassert der.

Den snuser på plantene gartneren møysommelig plantet i forrige uke og løfter likegodt bakbeinet og tisser på en av dem.
- her er det så fint, at her er det fint at det lukter litt av meg, tenker hunden før han snuser seg mot mannen som stirrer på skoene sine.

Hunden snuser seg inn i hendene hans som ligger plassert på mannens lår.
Mannen smiler og stryker hunden over hodet, som om de har vært bestevenner hele livet.
Hunden logrer like fullt og stopper sin rømning fra eieren sin, der den tar imot enda mer kos.
- der ja, klø meg enda mer bak øret, sier stemmen inni hodet til hunden.
- det er sååååå godt, peser stemmen.
- du er såååå snill, fortsetter stemmen, like muntert som hunden tusler videre på sin oppdagelsesferd.

Han går mot kvinnen som fortsatt stirrer mot himmelen.
Han logrer ikke lenger nå.
Han bare legger hodet sitt på fanget hennes, som om han tenker:
- jeg kan passe på deg litt, om du vil.

Kvinnen lukker øynene sine nå og legger en arm kjærlig over nakken på hunden, som ikke beveger noe annet enn lungene sine når han puster.
Hun sitter slik, med stemmene i hodet sitt innesperret inni seg og med en fremmed, kjælen hund i fanget sitt.

Plutselig hører vi noen rope og Lotus løper glad av sted mot en eier som ikke er like glad som han. Halen logrer der han løper mot eieren som med en pekefinger sier at slikt er ikke lov.
Lotus bryr seg ikke om stemmen til eieren sin og stryker seg mot pekefingeren istedet for.
Han elsker hendene til eieren sin, for de gir han kos og mat og vann og tar han med ut.
Og er av og til dum nok til å ta av han halsbåndet, som nå blir plassert rundt nakken hans igjen.
Lotus vasker ansiktet til eieren sin som nå smiler og ler.
- din raring, sier eieren.
Og Lotus vet at det er ekte kjærlighet.
Fordi han føler det inni seg.

Kanskje har han bare en eneste stemme inni hodet sitt.
Hvor enkelt og fint hadde det ikke vært, tenker du kanskje.
Om jeg bare hadde hatt en eneste stemme inni hodet mitt og ikke sytten.

Istedet for, florerer de av det du burde si, gjøre, tenke, tro, oppføre deg eller se ut.
Stemmene i hodet florerer av et mylder av kritikk som aldri gir seg, knapt hviler de seg når du sover. Så snart bevisstløsheten våkner igjen, er de tilbake igjen.
Mylderet som sier eller spør:
- hvordan skal dette gå?
Eller;
- jeg burde ha gjort dette annerledes
- kanskje er jeg bra nok idag?
Stemmene som bekymrer seg for i morgen, selv om det nå er idag. Eller stemmene som sørger over gårsdagen selv om gårsdagen er borte for alltid.

Jeg observerer dem flere ganger i uken.
Hver eneste dag passerer jeg torget, simpelthen fordi det er vakkert.
Fordi jeg liker å observere. Jeg liker å sitte der. Se på dem.
Kjenne lukten av blomstene, til tross for at de er barbie rosa denne gangen.
Se hvordan mennesker i en og samme by, setter seg på hver sin benk alene, der de tviholder på stemmene i hodet, istedet for å dele dem med andre.
Eller kvitte seg med dem.
Men ingen vet hvordan.

Hadde de gått til legen sin og sagt;
 - doktor, jeg hører stemmer i hodet mitt hele tiden. De forteller meg at jeg ikke er bra nok, fin nok, tynn nok, tjener nok, er smart nok, deilig nok eller at jeg bør forandre meg eller hele tiden jakte på noe annet for å få det bedre i morgen eller neste år, kan du hjelpe meg?

Legen ville ha sendt deg til en psykiatrisk poliklinikk.
Men du går ikke til legen og forteller legen om stemmene i hodet ditt.
Kanskje sier du til deg selv at det er tanker i hodet ditt.
Og tanker skal jo mennesket ha.
Eller?

Det er ikke lenger tanker, når stemmene i hodet blir som et virus. Et virus som vokser jo eldre vi blir, dette viruset som smelter sammen i en diger pøl av egoisme for våre behov, der vi tror vi kanskje gjør godt for andre, mens vi egentlig er det eneste mennesket som kan løftes frem og opp på podiet etterpå og motta heder og ære for å være "dagens" bergningsmann/kvinne.
En egoisme vi ikke vil vedkjennes eller innrømme, eller kanskje en gang selv ser.
Hva annet drives vi mot, om det ikke er vårt eget alter ego?
Tilfredsstillelse for vår egen skyld.

Likevel har vi stemmer i hodet, som forteller oss alt vi skal gjøre slik at vi kan passe inn i flokken, som har like mange stemmer i hodet sitt som det vi har.
Det er bare at vi ikke sier det til noen.
Som om det skulle finnes en uskrevet lov som alle vet om, om at dette?
- sier vi ikke til en sjel.

Stemmene i hodet høres bare av de som velger å lytte, tilbe eller bære rundt på dem.

Og så sier de at jeg er gal.

Jeg ble så sliten av stemmene i hodet mitt at jeg forsøkte å ignorere dem en liten stund.
De bar rundt på så mye at jeg ble sliten langt inn til beinet.
Det var så mye fra i går, eller i fjor eller fra tretti år tilbake at jeg orket det ikke mer.
Så jeg gjorde det jeg gjør best, jeg sluttet å lytte til dem.
Jeg begynte å observere dem istedet.

Så snart de dukket opp med sine forsøk på å kaste skygger av fortvilelse inn i livet mitt, observerte jeg dem. Jeg fulgte ikke lenger de dårlige råd de stilte til disposisjon, disse dårlige rådene jeg har lyttet til et helt liv.
Jeg valgte bare å observere.
Og lytte til hva de sa.
Før jeg til slutt innså, hvor patetisk de egentlig var. Hvor feil de tok.
Hvor stor betydning disse unødvendige tankene eller stemmene i hodet, hadde påført livet mitt.
Hvor mye smerte som egentlig lå gjemt innunder dem.

Jeg burde egentlig vært deprimert nå, tenkte jeg sarkastisk før latteren boblet over og rant ut av meg for det som før, ville ha vært ekstremt deprimerende, ikke lenger var det.
Fordi jeg ikke lenger hadde tretten eller sytten forskjellige stemmer i hodet mitt, som skulle fortelle, formane eller innbille meg hva jeg måtte mene eller tro, burde gjøre, være eller bli.

Så satt jeg på torget, en helt ekstraordinær og mektig dag og lyttet til stillheten som var inni meg.
Jeg hørte lyden av pusten som gikk inn og ut gjennom nesen min og fylte lungene mine.
Jeg hørte lyden av smilet som la seg om munnen min og sendte en takknemlighet over livet jeg har.
Når jeg kjente etter, kjente jeg hjertet som dunket sakte men sterkt midt i brystkassen min og sørget for å opprettholde det livet jeg har, som jeg nå endelig forstår.

Blikket som gled over himmelen og ned over torget, til de mennesker som passerte eller hadde satt seg ned for en hvil eller presis som meg, lytte til stillheten, var blått og vennligsinnet.
Jeg delte det med noen som ville møte mitt, der jeg innså at jeg hadde mistet noe men vunnet den største gevinsten jeg kunne fått.
Stemmene i hodet var borte.

- og så sier de at jeg er gærn, tenkte jeg.
Og lo.
Høyt.

Takk for laget

Så satt jeg der da, midt i flokken av de fineste menneskene mine.

Storesøster som er verdens beste vertinne, som vanlig.
Ingen kan stelle istand en slik hyggelig kveld som hun kan.
Det er bare sånn hun er.
Med hjertet sitt limt utenpå alt hun gjør.
Hun er mitt favorittmenneske på moder jord.
Jeg er overbevist om, at det ikke finnes noen snillere enn henne.
Og de vakre barna hennes, som ikke er barn lenger.
Disse ungene jeg har elsket, fra jeg holdt dem i armene mine kort tid etter at de var født.
Disse som vokste seg inn i livet sitt.
Og inn i hjertet mitt.

Min vakre datter er der, hun som heller ikke er noe barn lenger.
MIN eneste, vakre datter.
Hjemlaga sådan.
Uten noen oppskrift eller fasit, på hvordan lage en.
Eller ivareta en.
Kanskje jeg ikke gjorde en så dårlig jobb likevel.
Hun ser fantastisk ut.
Både utenpå og inni seg.
Jeg blir varm om hjertet.
Jeg føler meg så velsignet og så stolt.
Hun er så inderlig fin.
Fordi hun er min-sin.

Lillesøster og tidenes fremtidige svoger sitter der.
Og jeg kjenner hjertet mitt gløder.
Fordi jeg har så mye kjærlighet for dem alle sammen.
For familien jeg er så heldig å ha.
Disse jeg snart skal forlate.

Ikke til fordel for noen annen, enn meg selv.

Den vakre niesen min gløder, men jeg tror ikke hun vet det selv.
Men hun gjør det.
I henne ser jeg både far og mor og tidvis mormor, men jeg tror ikke hun vet det selv, hvor strålende vakker hun er.
Men hun er det.
Både utenpå og inni seg.

Pappa er der.
Han er seg selv, akkurat slik som pappa skal være.
Han er bare pappa.
Og det er så fint.
Å ha en pappa som min.

Supermann, sitter ved siden min.
Vi ble kjent for nitten år siden og har antageligvis elsket hverandre siden.
I nitten hele år.
Bekjente som så ble de besteste venner med de særeste diskusjonstema eller særeste interesser.
Jeg elsker supermann.
Og han elsker meg.
Han er jo tross alt super.

Veiværingen med den fineste Kristiansundsdialekta er der også.
Hun høres på mils avstand.
Men det er slik hun er.
Og det er akkurat slik hun skal være.
Hun kommer nemlig aldri til å rote seg bort fra flokken sin, fordi hun hele tiden høres.
Så vi vet at hun er der.
Sammen med meg, akkurat i kveld.

Der sitter jeg og er sliten inn til beinet, etter å ha pakket bort deler av livet mitt og stuet det ned i en kjellerbod. Hvor noe står igjen, hvor noe er pakket, gitt bort, kastet eller solgt og sendt avgårde til Skottland - hvor jeg?
Reiser til.

Jeg burde antageligvis ha sendt et takkebrev til J.K.Rowling.
Du vet, damen som skrev bøkene om Harry Potter.

Min vakre datter, var seks år gammel når vi så den første.
Da benket vi oss sammen i sofaen en lørdagskveld med snop, pledd og antageligvis tredve te-lys, siden jeg mistenker min datter for å være verdens mest romantiske pyroman, hvor vi sammen, forelsket oss i Harry Potter.

Kanskje forelsket vi oss i magien.
Nok til å bli notoriske Harry Potter fans.
Og på den måten, ha et frø inni oss som ledet meg, eller oss - til Skottland.
Dette fantastiske som vi har sett på film.
Og som den vakre datteren fikk spørsmålet om, når hun ble konfirmert.
- penger på konto, eller en roadtrip i Skottland med din gærne mor?
Det ble Skottland.
En ferie og en roadtrip vi aldri kommer til å glemme.

Det var dagen vi kjørte gjennom det grønne Highlands, dette grønne fantastiske, at jeg forelsket meg i Skottland.
Det var ikke Harry Potter.
Det var ikke J.K.Rowling.
Men det var magien av Skottland.
Som fant seg en plass i sjelen min og som aldri slapp taket.

Fordi jeg fikk det aldri ut av hodet mitt.
Eller hjertet mitt.
Det satte seg fast inni meg.
Kanskje som et håp.
Om fremtiden min.

Vi kom hjem fra turen, men jeg lengtet alltid tilbake.
Mer og mer og sterkere og sterkere, helt til jeg bare visste, at dit?
Skal jeg.

Det bare er sånn.
Det bare ble sånn.
Og så gjør jeg akkurat det.

Jeg startet nedtellingen på 41 dager.
Det er 40 dager siden jeg fikk min første uføretrygd.

Hva slags menneske blir lykkelig over å bli uføretrygdet på grunn av psykisk helse, som førtien åring?
Ikke jeg.
Jeg gråt når jeg måtte levere inn søknaden og jeg gråt når jeg fikk vedtaket mitt.
Det føltes som en skriftlig bekreftelse på at livet mitt var over.
- du er ikke verdt noe du!

Jeg er jo det.
Men på papiret, sto det noe annet.

Og helt siden Vegsund?
Følte jeg at jeg døde her.
Det føltes som at jeg fikk en dødsdom og bare ventet på å dø.
For ingenting annet kom til å skje meg her, enn at jeg først visnet bort, for så at jeg kom til å dø her.
Verdiløs.
Kanskje ikke for andre, men for meg selv.

Jeg bestilte meg derfor en enveis flybillett til Skottland.
Fordi jeg er førtien år gammel og tror på magi.
Fordi jeg har ikke lyst til å dø.
Jeg innrømmer at jeg tror jeg på julenissen.
Kanskje er det teit.
Eller kanskje, er det aller mest fint.
Å tro på det en ikke ser.
Å tro på det en føler.
Kanskje er det sånn det er, å være religiøs.

Men jeg tror på det som føles rett.

Etter å ha kledd meg naken hundre ganger, strippet bort sinne, angst, redsel og sorg?
Føler jeg meg som en vandrende kjærlighet på pinne.
Hvor alle følelsene mine er limt utenpå.
De ligger ikke innunder og gjemt på innsiden noe mer.
De treffer deg en halv meter før jeg runder hjørnet.
Fordi jeg er ikke redd for deg lenger.
Jeg er ikke redd for meg selv lenger heller.

Fordi, jeg elsker meg nå.
Og det visste jeg ikke hvordan jeg gjorde før.

Så satt jeg der da, rundt et festdekket bord, med den fineste varmeste familien.
Disse få jeg hadde spurt om å komme, for å ha noen hyggelige øyeblikk sammen med.
Fordi jeg elsker dem, tvers gjennom.
Fordi disse barna som egentlig ikke er mine, er det likevel.
I hjertet mitt.
Fordi jeg elsker dem like høyt, som om jeg skulle ha lagd dem selv.

I blikket til den ene nevøen ser jeg mormor, selv om han aller mest ligner seg selv.
Men jeg ser henne likevel.
Og jeg blir varm i hjertet mitt av gjensynsglede, over å se et menneske jeg ikke har sett på mange år, i denne inderlige fine gutten som jeg elsker herfra og til månen.
Og minst tre ganger så langt.

Tårene som triller ut av de vakre blå øynene til min skjønne datter, gjør meg enda varmere om hjertet og bare bekrefter at jeg gjør det som er riktig for meg.
Hun er så stolt.
Over at jeg har mot til å gjøre det som er riktig.
For meg.

Så vi deler tårer på likt.
Og det er så fint, varmt og lunt og dele glede, kjærlighet og stolthet på midten.
Med en datter som er voksen, men likevel har vett og forstand til å krype opp i fanget mitt og gi meg følelsen av å være beskyttende mamma igjen.
Det er så godt.
Å få lov.
Jeg savner å gjøre eller være det. Selv om hun nå er "stor".

Jeg er så glad og takknemlig for at jeg har en så fin familie og så få gode venner, som elsker meg, akkurat sånn jeg er.
For at jeg er meg.
De ser meg sånn jeg er nå.
Ikke slik jeg en gang var.

Disse som sitter rundt et bord og deler et måltid, god latter og varme smil som varmer meg langt inn i sjelen.
Fordi de er mine mennesker.

Disse jeg alltid har med meg, uansett hva kofferten veier eller hvor ferden går.
Disse, jeg har godt bevart i hjertet mitt.
Disse, jeg aldri kommer til å savne, fordi de hele tiden er der.
Godt plantet i sjelen min.
Som mine-sine.

Disse fineste, jeg utmerket godt husker hvordan ser ut, høres eller lukter.
Fordi jeg har lagret hver eneste bit av dem i minnebrikken min.
Slik at når jeg trenger dem?
Kan jeg bare tenke på dem - og så er de er.
Sammen med meg, hvor enn jeg befinner meg i verden.
Riktigere sagt; Hvor i Skottland jeg måtte befinne meg.

Tusen takk for laget.
Vi sees igjen.

Bulk i plena

De står der i mørket.
En spredt liten flokk.
De står der enda.

Med armene sine stille strekt opp mot himmelen, der de prøver å fange luften som leker med dem.
Luften stryker seg som en kjælen katt mot dem, på gode dager.
På mer lunefulle dager eller riktig sagt; hissige dager, hender det luften bøyer og tøyer dem såpass, at en gren knekker og faller av.
Den lander ved stammen.
Akkurat der, ligger den knekte grenen øverst på bakken.
Der ligger den og kikker opp mot de andre grenene som står stille og later som ingenting, der de fortsatt strekker seg oppover og gjør det de skal.
De vokser.
Til tross for at de har mistet en gren.

Når jeg var elleve år gammel, vokste jeg så fort at jeg fikk mine første strekkmerker.
Jeg husker at de laget røde merker bak knærne mine, som for å markere begivenheten over det faktum at jeg vokste så fort, akkurat da, at huden min ble merket av det.
Flere kom til.
De la seg bak fotball leggene mine, for det var det alle sa at jeg hadde.
Stødige bein, var det ingen som sa noe om.
Eller evnen til å stå på dem, selv på lunefulle dager.
Det var fotball legger jeg hadde.
Jeg husker mamma bemerket det, når hun tok frem potetkniven og risset inn min økning av høyde, på dørkarmen inn til kjøkkenet.
- se her da, sa hun begeistret.
- ikke noe rart at du har voksesmerter, sa hun når min store økning i centimeter det året gjorde et hopp oppover dørkarmen.

For de vokste jeg opp med.
Smertene i beina og leggene.
Denne smerten, over å vokse seg stor og oppover i livet.
For det var vondt.

Men for noen, er det slik.

Kanskje står trærne i Nerparken bare og vokser i all stillhet.
Uten voksesmerter.
Vi hører ikke dem syte eller bære seg, urelevant til om luften stryker eller knekker dem.
De gjør det de skal.
De vokser.

Voksesmertene mine gav seg liksom aldri.
Denne smerten, flyttet seg bare fra innsiden av beina mine og inni hjertet mitt.
Eller tankene mine.
Eller hodet mitt.

Så jeg hadde ikke noe annet valg enn å bli min egen medisin for det.
For det finnes ingen tablettkur for slikt.
Visst finnes det magiske piller som sløver deg, men å reparere livet ditt?
Det gjør de i sannhet ikke.

Så jeg gjorde slik som trærne i Nerparken gjør.
Jeg ble stille.
Lenge.
Jeg strakk armene oppover og inn i livet.
Mitt liv.
Der lyttet jeg.

Jeg kvesset ørene, for først hørte jeg ingenting.
Eller kanskje hørte jeg alt for mye.

Tankekaos eller frustrasjon over tankekaos.
Så jeg ble stillere.
Stillere, enn før.

Helt til jeg trakk på smilebåndet.
For der, såvidt hørbar, hørte jeg lyden av meg selv.
Der hjertet mitt dunket sløvt og trygt inni midten på meg selv.

Slik forsvant voksesmertene.
Ikke fordi jeg var ferdig vokst, men fordi jeg nå hadde forstått hvordan vokse seg inn i livet.

At forsvaret, var borte.
At jeg kjører på reservetank.
At de tretti meter høye murene, med tre meters tykkelse - er historie.
Nå har jeg en bulk i plena.
En eneste, liten bulk i plena.
Snakk om forsvar.

Det er som å gå aller, aller først, naken - i 17 mai toget.
Hvor alle menneskene roper hurra og vifter med flaggene sine.

Hvor mye tåler du, sånn egentlig, da?

Når alt du har å forsvare deg med, er en eneste liten bulk.
I plena.

Klinkende klart!

Jeg vokste opp til en setning som falt inn i tankene mine, en natt i Haltbakkainn, etter at pappa hadde gått opp loftstrappa og funnet senga si, der jeg satt alene på kjøkkenet.

- en ting ska du ha klinkainnes klart færr dæ...
Og da var det alvor.
Det var ikke en setning som kom for moro skyld, men når nok var nok.
Eller kanskje når noen hadde tråkket tre skritt over den usynlige streken som heter respekt.
Når nok var mer enn nok, kom den setningen.
Og da var det ikke noe forhandlingskort.
Det var bare slik det var.
En helt normal Smøla-setning, enten levert av mor, besteforeldre eller tante/onkler.
Sa de;
- en ting ska du ha steika klinkainnes klart færr dæ, da var det best å innstille ørene sine på super-hørsel og så gå ut av huset så fort som overhodet mulig.
For da visste du at nå? NÅ - var det alvor.

Jeg hadde lyst til å si den setningen i kveld.
Ikke til pappa, men over telefon.
Men nå er det mange år siden jeg la bort Smøladialekta mi, så det ville kanskje virke litt falskt om jeg slo om til kav Smølaværing etter så mange år og leverte den.
Men inni hodet mitt, var det den som lå ytterst på tungespissen min.
Jeg valgte heller å legge på.

Jeg avsluttet samtalen.
Med å legge på.

Jeg tror, at når vi kommer til det punkt i livet hvor vår egen verdi eller menneskeverd er veid, målt og funnet meget i orden?
Så aksepterer vi kun minimale grenser med bullshit.
Vi tar ikke imot all verdens.
Spesielt ikke "all verdens" som ikke tilhører oss selv.
Andre menneskers oppgulp, det har jeg ikke lenger plass for.
Måtte de leve vel og lenge på sin pessimisme eller svartmaling av egne liv, men mitt liv får de virkelig ikke råderett til å gulpe sure oppstøt over.

Jeg tror det heter råderett over eget liv.
Og den råderetten, tilhører bare meg - og kun meg.

Så til deg, som føler for å gulpe hele den svarte, negative innsiden din over dine medmennesker;
- kjør på!

Men om du skulle ende opp i sofaen din alene, kveld etter kveld. Uten partner eller venner?
Så har du kanskje forklaringen på hvorfor.

For en ting ska du ha klinkainnes klart færr dæ; at ingen lika surmaga, pessimista som spyr om sæ med negativ skjit!

Sånn. Over til Jon Blund.

Smak av liv

Har du noen gang vært så utsultet på å strekke armene ut i verden, for å kjenne etter denne smaken av livet?

Har du noen sinne vært der, du?
At du vet hvordan det smaker?
Livet altså.

Vet du så hvordan smaken av håpløshet, smaker?
Har du båret smaken av lengsel etter død på tungen din?
Vet du hvordan den lengselen smaker?

Det gjør jeg.

Det er ikke slik at smaken av død plutselig velter opp av deg og legger seg på tungen din.
Den kryper ut av den svarte innsiden din, fra de mørkeste krokene, der håpløsheten bor.
For du kjenner kanskje til håpløshet? Eller har hørt eller lest om det?

Senk skuldrene nå min venn.
Vi snakker ikke om håpløshet som kan overmanne deg når dagen går på tverke, eller når eksamen forberedelsene ikke ble så konsentrert som du skulle ønske.
Vi snakker om denne dype håpløsheten som penetrerer røttene dine. Om du hadde hatt noen.
For mennesker har ikke røtter.
Men vi er i besittelse av en sjel.
Kall det energien vår.

Så hva? Tenker du kanskje.
Så hva, om hele sjelen, eller energien fylles av håpløshet?
Håpløshet ovenfor livet.
Disse pulsslagene som dundrer saktmodig eller godt hjulpet av adrenalin midt i brystkassene våre. Der hjertet vårt jobber kontinuerlig for å opprettholde livet.
Og tankene jobber på spreng for å samarbeide med håpløsheten vi føler inni oss.
Dette tunge.
Massive.
Som til slutt produserer en smak av lengsel. Til døden.
Dette evige, avsluttende.
Sluttstreken om du vil.
Håpløshet – hjerte, 1-0, bortesiger.

Jeg har mange ganger ønsket at jeg kunne la begge hender ta tak der, på midten av brystet mitt.
Slik at fingrene kunne bore seg innover i meg selv.
Så dypt ville de bore seg inn, slik at jeg kunne rive meg åpen og slippe håpløsheten ut.
La den velte ut av midten min og løftes opp og inn i en beksvart nattehimmel.
For den er nettopp det.
Beksvart.

- tenk positivt! Sier dem.
Disse «dem» det er snakk om, er selvsagt våre nærmeste.
Disse menneskene vi er beslektet med, eller de få vi slipper inn i vår lille og magre krets av venner.
For du skjønner, at ut av skyggene av håpløshet klatrer styggen på ryggen frem og forankres akkurat der. På ryggen din.

Den som gjør at du ikke trenger noen andre enn deg selv, til å ekskludere deg fra livet.
Denne «styggen» som er så innpakket i disse overdosene med sinne, frustrasjon, sorg, skuffelser eller hele liv med svik.
Det blir mange svik det.
Og mange år.

Kanskje er det slik, at de høye herrer – eller fruer, ikke går veien gjennom livet med styggen på ryggen. Men min styggen, har vært der så lenge jeg kan huske.
For det var aldri slik, at den meldte sin ankomst plutselig. Det var ikke en ringeklokke som ringte, for å gjøre oss oppmerksom på besøk ved døren.
Den har alltid vært der.
Der den hele tiden har blitt næret og matet gjennom andres ord og handlinger. Andres svik.
Andres inkompetanse.
At din oppvekst i denne boblen bestående av omsorgssvikt, overgrep og mobbing.
Til slutt gjør styggen på ryggen så du er overbevist. Om at du?
Fortjener ikke bedre.
Det er noe galt med deg.
Du er ikke «normal» eller verdifull du.
Du er et bortkastet liv.
Bortkastet menneske, om du vil.

Jeg kom til, som noens datter.
Jeg er noens mamma.
Jeg er søster, svigerinne og tante.
Jeg er noens bestevenn. Noen som har valgt meg, fordi jeg er meg.
Så kanskje er jeg verdt noe likevel?
Slik går livet framover. Eller, det hangler fremover der du er forknytt i fastlåst og gammel adferd basert på sinne og redsel.
Fordi alle du har hatt omsorg og tilknytning til? Har mishandlet hjertet ditt.
Tråkket på sjelen din.
Matet styggen på ryggen, til ryggen din luter fremover. Omtrent som at skuldrene dine blir vridd feil feil, der din høyre forsøker å nå din venstre. Bare for å ubevisst verne om livet ditt.
Dette som slår jevnt og trutt.
Lageret vårt.
Tilkoblingen vår til menneskeheten.
Nemlig hjertet.

Hvor selv-ekskluderende fra livet, blir vi til slutt?
Når kroppene våre ikke holder det ut lenger?
Når alle fluktruter er forsøkt?
Hvor flykter vi da?
Det er da psyken knekker. I øyeblikket kroppen legger seg ned og spiller død, bare slik at hjertet får konsentrert seg om å bruke nok energi på kun å slå.
Litt til.
Og enda litt til.

Styggen på ryggen er så massiv nå, at vi ser ikke sola på en skyfri himmel.
Vi går rundt som skamfulle, kuede hunder, med blikket låst i bakken. Der det flykter fra stygge blikk eller potensielle svik.
Vi tør ikke å koble oss på menneskeheten.
Så vi melder avbud.
Låser dørene.
Føler vi er en belastning, med en fot i graven og den andre på vei etter.

Jeg tok min første overdose, når jeg var fjorten år.
Jeg tok min siste, når jeg var trettisyv.
Og i de årene som har gått siden, har jeg stadig kjent smaken av lengsel mot døden, rulle seg på tungen min. Som et sug mot bevisst og endelig avslutning.
På dette årelange helvete, ensomheten og redsel for livet.
Alle følelsene mine.
De jeg ikke har turt å slippe løs, som er fanget på midten.

Tilfeldig, fant jeg et medikamentfritt behandlingstilbud på Vegsund DPS.
Jeg ble så positivt overrasket, jeg som tidligere ringte rundt til ti forskjellige sengeposter for å spørre dem dette:
- kan dere HJELPE meg?
Les; Hjelpe.

Ikke oppbevare meg.
Ikke medisinere meg.
Ikke døyve smertene mine.
Ikke legge styggen på ryggen i narkose, men hjelpe meg?

For dessverre består de fleste sengeposter innenfor psykiatrien av oppbevaring. Med en rikelig bufeet av medisiner og førtifem minutter psykolog per uke.

Klokken var halv tre natt til en Novembernatt, når jeg tilfeldigvis kom over en artikkel fra det medisinfrie tilbudet ved Vegsund.
Jeg ble så ivrig og oppglødd at jeg umiddelbart tok telefonen og ringte.
Halv tre, natt til søndag.
Jeg husker alle spørsmålene jeg hadde.
Jeg husker også styggen på ryggen som lo, hvor jeg ble nervøs og måtte påpeke at; - jeg er edru altså!
Det måtte liksom presiseres.

Det var ikke så lenge etterpå at min fastlege sendte henvisning via psykiatrisk poliklinikk i Kristiansund. Hvor resultatet medførte at jeg ble innkalt til en prøvedag på Vegsund.
Og fikk plass.

Gleden over tilbudet, fikk meg til å gråte bekker av glede.
Fordi plassen jeg hadde fått, gav meg en ny smak.
Smaken av håp.

Smaken av håp, kontra smaken av lengsel mot døden…
Blir som å gå fra en sultkatastrofe til en bufeet. Smaken av håp, får ansiktet ditt til å strekke på seg. Det vekker muskulaturen i det. Der kinnene krummer seg oppover og inn i luften, der det dytter munnvikene opp mot himmelen.
Der øynene dine krummer seg og lager varige spor av smil. Dette smilet som ikke har kommet fra innsiden din, der det nå er direktekoblet til håpet du kjenner ligger helt øverst, på midten din.
Dagene gikk ikke fort nok. Ikke ukene heller. Styggen på ryggen veltet ut skepsis, mens jeg? Tviholdt på håpet som hang fremme i fremtiden min.
Den fremtiden, disse åtte ukene på Vegsund var.
Dette håpet.
Om noe bedre. Lettere og lysere.
Enn beksvart håpløshet.

Sjette August var kofferten, sekken, styggen på ryggen og meg selv, på vei.
Styggen på ryggen hadde kledd på seg panservernet sitt, mens jeg? Glødet.
Av håp.
Av denne lette og forventningsfulle smaken.
Om en bedre fremtid.

Jeg pakket ut.
Flyttet inn.
Sto klar i første time, med hendene på brystet, klar til å rive det åpent og slippe faenskapet ut.
Og om mulig, redusere størrelsen til styggen på ryggen.

Styggen på ryggen burde fått en gullklokke.
Slik en mottar, disse få, som har arbeidet hardt og lojalt en hel mannsalder for samme bedrift.
For styggen på ryggen, hviler ikke på sine lauvbær. Han jobber jevnt og trutt, timer inn og ut, med lønn i form av egenhat. Mitt egenhat.
Jo mer hat, jo større blir han.
Jeg ender opp med selvekskludering.
Manglende evne eller mot, til tilknytning.
Står alltid utenfor.
Og kikker inn.

Plutselig føles det som om jeg er inne.
Jeg gikk inn, helt på egenhånd.
Det var ingen som fortalte meg om tilbudet. Det var ikke min fastlege som visste om det.
Men jeg.
Det var følelsen av å finne håp, akkurat den Novembernatta jeg tilfeldigvis fant det, via en link.

Så er jeg her.
På innsiden.
Deltar fullt, åpenhjertig og meget villig i mitt eget liv.
Her er jeg ikke på oppbevaring.
Her blir jeg ikke tilbudt en flukt fra virkeligheten.
Jeg går villig gjennom virkeligheten som var.
Fortiden min.
Dette livet, som har føltes så feil.
Siden jeg aldri kom rett ut av det.

De ukentlige nitti minutter ganger to, med psykologen, er ikke behandling.
I realiteten, er de en velsignelse.
Psyko edukasjonen forklarer.
Hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt.
Hvordan jeg har overlevd den katastrofen barndommen min var.
Den forklarer hvorfor all redsel, sinne, sorg og uforløst kjærlighet er lagret lag for lag på midten av kroppen min. Og det forklarer og gir en dyp innsikt og forståelse for, at jeg ikke har greid å endre kurs i livet mitt, alene.

Kunnskap gir makt, sier dem.
Styggen på ryggen krymper for hver dag innsikten og utsikten, innover i meg selv blir tilgjengelig. For det er slik det føles.
At jeg får grepet, eller tak i, tilgang på den jeg egentlig er.
Denne meg, jeg var ment til å bli.
Dette varme, godhjerta menneske med så mye omsorg og kjærlighet til andre.
Dette menneske som har så store behov, eller behov for å fylle dem.
Med andres godhet.
Dette med å koble seg til.
Menneskeheten.
Livet.

Det å grave i dypet av sjelen sin med terpapiformen ISDTP, er ikke som å snakke om og om igjen om de samme problemer.
Det er som å tømme beksvarte tjern fulle av sinne eller redsel ut av deg.
Når disse beksvarte, dype tjernene er borte, får du tilgang på innsjøer av sorg.
Forløsningen av denne skjulte og utilgjengelige sorgen, er så vond at den hulkes ut.
Ut av øynene dine, renner det en ustoppelig flom av tårer. Og ut av munnen din, faller disse dype umenneskelige og vonde hulkene, som vrenger seg opp og ut av brystet og strupen din.

En følelse av lykke fyller deg.
Ryggen din, er ikke lenger lut.
Der ryggraden stiller ubesvarte spørsmål, om hva som egentlig skjer nå?
Styggen på ryggen står ikke lenger stødig.
Klørne hans, sitter ikke lenger fast i kjøttet på skuldrene.
Og en dag, i uke seks, falt han av.

Han ligger der muligens enda.
Øverst på gulvet, utenfor døren til psykologen.
Hvor jeg går ut dørene, etter det som føles som en befrielse.
En ekstrem forløsning.
Førti minutters hulking.
Som sendte beina mine støtt inn i livet.
Forbi og gjennom eksistens.
Inn i livet.
Mitt.

Kråketærne rundt øynene, har paret seg nå.
For det er plutselig så mange av dem.
Hver morgen er de der, når jeg våkner.
Med et smil som dovent løfter seg opp mot luften som omfavner meg.
Ansiktet mitt gjenspeiler innsiden min.
Tilgangen på og til, meg selv.
Denne jeg ikke har greid å få tilgang til før.

Det kryper opp fra innsiden. Som om denne blir lettere og lettere, mer håndterlig og overkommelig for hver dag.
Innsiden min.
Som aldri har greid å håndtere vekten av min egen psyke før.

Nå har jeg den tilgjengelig.
Fordi jeg gjennom uker og timer, har jobbet og jobbet for å nå den.
Finne styrken min.
Finne meg selv.
Forkaste det gamle eller rydde plass.
Til det nye.
Til livet.

Det er en eksepsjonell stor forskjell mellom det å eksistere, og det å leve.
Når du eksisterer, flykter du fra alt og alle.
Når du lever, deltar du.

Det å få muligheten til å være oppdagelsesreisende inn i seg selv, er en velsignelse.
Og det utgjør en forskjell.
Mellom smaken av lengsel etter døden.
Og smaken på livet.

Kompetansen.
Hjertevarmen.
Kunnskapen.
Opplegget.
Inkluderingen.
Utfordringene.
Triggerne.
Omsorgen?
Til teamet vårt?
Er helt fantastisk.
De vever usynlige bånd mellom både pasientene og dem, som lar oss føle oss tilknyttet, men også delaktig i, vår egen suksesshistorie.
Kommer vi inn med frost i hjertene våre, tines vi litt og litt, helt til vi kjenner hjertevarmen både til dem og oss selv, øke kroppstemperaturen. Øker bevisstheten vår. Lar oss forkaste unødvendige tanker som tidligere har ridd oss, som smertefulle marer.

Jeg har to uker igjen av oppholdet mitt på Vegsund.
Men det er ikke slik, at jeg bare kjenner på forskjellene i meg selv.
Jeg er dem.
Jeg lever dem.

Når jeg møter mitt eget blikk i speilet, ser jeg ikke lenger et blikk dyppet i beksvart elendighet.
Jeg ser livsgleden.
Som vokser.
Jeg ser kjærligheten, helt nyforelsket.
Til meg selv.
For alt jeg ikke har hatt kapasitet eller evne til å se, før nå.

Jeg har et par innsjøer av sorg igjen, på midten min.
Men jeg vet at når disse blir forløst under de neste ukenes behandling? Vil de være borte.
For godt.
Det er det som er så fantastisk med ISTDP.
At det skaper en varig endring av innsiden.
Det er som å tømmes, øse for øse.
Til slutt blir det tomt.
Jeg kjenner inderlig på en barnslig men gledefylt forventning. Om alle gode ting i livet jeg kan fylle den tomheten med.
Jeg gleder meg til å leve mer.
I morgen.
Og så i overmorgen.

En tidligere psykolog hadde en poster på veggen sin med teksten; Memento Mori.
Det er latinsk og oversettes til; - husk du skal dø.
Dette satte seg fast i meg, som en bekreftelse på at det ville være helt greit.
Men ikke nå lenger.
Nå greier jeg ikke å tenke annet enn at man kan ikke dø, uten å ha levd.
For første gang i livet, skremmer tanker om døden meg.
Enda jeg har lengtet slik etter den.

Tankene som fyller hodet mitt, inneholder det jeg aldri har turt.
Det styggen på ryggen sa jeg ikke evnet å gjøre.
La meg bare si det slik; - jeg har ikke tenkt å gi styggen på ryggen, noen haikemulighet når jeg passerer han på vei inn til kontoret til psykologen i morgen tidlig.
Når jeg går enda bedre forankret inn i livet mitt, etter mine tildelte nitti minutter med forløsning av mitt private helvete?
Er jeg enda rakere i ryggen enn i dag.
Glimtet i øynene skal glimte litt mer, som om jeg endelig har nådd frem til lysbryteren, der det før var svart.
Det skal ikke bare kjennes at jeg er hjemme i meg selv.
Det skal også vises.
I blikket mitt.
Som møter ditt.
I stedet for å studere fottøyet ditt.
Jeg skal ikke lenger eksistere i en boble som består kun av meg og styggen på ryggen.
Jeg vil leve. Litt mer, for hver dag.

Det er noen mennesker som omtaler andre mennesker med deres bagasje, som noe de ikke vil omgås. Jeg har bestandig følt på dyptliggende sympati over denne bagasjen vi fikk.
Denne vi ikke har pakket selv.

Det jeg føler jeg har fått gjort på seks uker på Vegsund, er å pakket ut bagasjen min. Vrengt innsiden min og skylt den ren. Kastet det jeg ikke har behov for. Renset det som trengte rens og ryddet plass til meg selv.
Jeg ser med stor glede, frem til at jeg går ut fra Vegsund etter åtte ukers medikamentfri behandling og inn i livet mitt. Det å gå tilbake til «kun» å eksistere, er ikke et alternativ.
Det å være et voksent individ med så mange undertrykte og utsultede behov for menneskelig omgang eller kontakt, skaper et vakuum jeg har lyst til å fylle med gode ting.

Hvordan forklarer en så, alle disse endringene i ett menneskesinn, til sine mennesker? Eller til systemet? I et samfunn der det ligger en gammelmodig stigmatisering bak nettopp dette «skumle» og lite åpenhjertige, som altså er psykisk helse?
Hvordan forteller en, hvordan når en inn til de mennesker som ikke selv har smakt på håpløsthet? Hvordan finne de riktige ord, som er mektige nok til å åpne, eller de som er sårbare nok, til å utgjøre en forskjell for deres forståelse av meg?

Er det kun disse skjemaene om hvordan vi føler oss, som er relevant? Får vi uttrykt nok av endringene som skjer inni oss?
Det er jo ikke et direkte kryssbart felt or hvor vi markerer med et kryss, om vi bærer på styggen på ryggen eller om han har mistet grepet om oss.

Det å komme hit, være her og rive seg åpen i full delaktighet og samarbeid med de ansatte, er en reise som snart nærmer seg slutten.
Jeg har lært mer om min mentale helse og har fått en så markant økning i egen forståelse at bare det, vil være et verktøy som stiller meg sterkere og bedre rustet til å ta fatt på og leve, livet.

Alle de årene jeg mistet meg selv.
Alle dager og netter, jeg ikke falt til ro med mindre jeg flyktet inn i selvekskludering.
Er endelig over.
For nå står jeg i det.
Om det er sinne, som prikker meg på skulderen, så evner jeg å slippe det ut på en overkommelig og håndterbar måte, kontra det jeg gjorde før.
Å pakke det inn i meg selv, som næring til styggen på ryggen.

Kjenner jeg på skyld eller skam, skal jeg åpne hjertet mitt og håndtere det, både ovenfor meg selv men også om det skulle gjelde en annen.

Kjenner jeg på tilknytning og denne massive godheten? Denne varmen, som pulserer gjennom hvert hjerteslag hjertet slår, skal jeg dele den. Ikke lenger tviholde på den, eller stue den bort i redsel. Jeg har sånn behov for påfyll.
Av varme, tilkoblede blikk som møter mine.
Denne kjærligheten, dette lune, varme samholdet jeg ikke har, men vil ha.
Ikke har vel jeg, før nå, sett, smakt og lært – sammenhengen.
I hvor mye glede, tilhørighet og nytelse, en finner i det å være tilkoblet menneskeheten, i stedet for å flykte unna den, i redsel for mer belastning.

Hver kveld, kler jeg av meg klærne og legger meg naken under dyna. Slik jeg alltid gjør, uansett hvor jeg er.
Forskjellen er denne;
- forståelsen og viten om, at jeg aldri vil ende opp tilbake i gårsdagen, gjenleve fortiden om og om igjen, slik jeg har gjort før.

Bagasjen er pakket ut.
Den er lettere nå.
Jeg greier endelig å håndtere.
Det som jeg fikk.

Og det min venn, er styrke.
Mestring om du vil. Det å kvitte seg med og tømme ut, alle indre demoner.
Erstatte dem med smaken.
Smaken av liv.