Svart symfoni

Har du noen gang lyttet til en svart symfoni?
Den som spiller om og om igjen inni deg på en slik måte at mørket ditt forsterkes, blir kaldere eller graver deg lenger og lenger ned i sinne, depresjon eller følelsen av avmakt?
Eier du evne til å lytte til livets melodier som spiller inni deg?
Eller er du tunghørt, aner ikke hva jeg snakker om, eller har du den hardnakkede formening om at mennesker ikke skaper musikk, i alle fall ikke uten instrumenter eller uten å heve stemmen?

Hva betyr egentlig følelsen av avmakt? At det er umulig å løse den oppgaven du står plantet i.
Kall det komplett hjelpeløshet.

Midt i, står du godt fast med begge beina som suges lenger og lenger ned i denne myra som gjør deg kald og følelsesløs i beina. Før du plutselig befinner deg i en svart symfoni som spiller dystre toner om livet ditt. Det spiller kontinuerlig et ekko av innsiden din.
For du evner ikke å høre livets symfonier, uten følelser.
Om dette mennesket du er.
Hva du inneholder og hva du blendes av.

For svart er virkelig alt du ser.
Livet inneholder ingen farger, ingen åpne pusterom blendet av hvitt.
Det er bare svart på svart, helt til du ser deg blind og ikke lenger ser noe annet.
For det eksisterer ikke noe annet, enn din svarte symfoni.


Vi møttes en dag for noen år tilbake, da jeg følte håpløsheten fylle meg fra tærne og helt ut i hårtustene.
Magefølelsen ba meg snu meg, idet jeg gikk opp trappen.
I det øyeblikket, møtte det svarte blikket, mitt blå, presis på midten.
Tiden slo seg av i noen minutter og jeg sto som fastfrosset på noen trappetrinn, lik den sto helt stille på et takhjørne der vi hadde intens stirrekonkurranse.

- bli med, sa alt det svarte.
For det var bare svart.
Et sett øyne som var dyppet i polert kull.
Jeg nikket og satte meg på ryggen dens, der den flakset med vingene og steg oppover og oppover, mot den himmelen jeg elsker mer enn noe annet.
Først, var følelsen av å sitte på denne svarte ryggen skrekkslagen, før det gikk opp for meg at dette var et enestående øyeblikk til å føle seg levende.
Å kjenne på livet.
Så jeg gjorde det.
Åpnet øynene og slo ut med hendene, der vi fløy gjennom luften og kjente luften strøk oss varmt over ansikt og hår, der den lekte med klærne mine som satt nært til kroppen min og overførte varmen gjennom dem.

Jeg husker jeg tenkte; - ta meg hjem, og så bråsnudde vi over Markussundet og steg oppover og oppover til vi så den flat trykte øya i nordvest speile seg i sitt eget speilbilde, en vindstille vårdag som luktet av nytt liv og nyvasket hav.
Vinden lot oss gli over holmer og skjær over havet, der fisken hoppet opp for å hilse til oss som fløy over den. Måsene jaget i par, der de beskyttet reirene sine og skrek om at vi måtte bare komme oss vekk.
- dere er ikke velkomne her!

Smilet gikk nesten hele veien rundt, når lukten av hjem fylte nesen min og alle de hundre holmer og skjær danset under oss, der de fløt rundt som brune og grå isoporbiter i vannskorpen.
Omtrent som om noen hadde kjevlet dem ut, slik at de såvidt stakk over havets overflate.
Det er rart mange av dem, ikke blir vasket bort av floa.

Vi fløy over myra på Hopen, der bestevennen nesten ble tatt av en ørn når vi lekte som unger.
Jeg lo over kirketårnet og ropte ned til presten:
- jeg tilgir deg ikke for at du dyppet meg så hardt i døpefonten at jeg ble sjøsjuk!
Før latteren hoppet ut av brystet mitt og varmet luften rundt oss.

Vi fløy over den snirklete og svingete veien jeg har syklet eller gått så mange ganger, når vi ble spurt om å gå et ærend dit. Eller lysten på søtsaker ble for stor og pågangsmotet var like smittet.
Jeg kjente smaken av grusveier under nakne tær og forgudet barndommen uten nye sko eller mas om å huske å ta dem på.
Smaken av barndommens gleder fylte hjertet mitt, så gledestårene rant nedover kinnene mine der de løftet seg opp i luften som danset rundt oss, som for å ønske oss velkommen hjem.
Luften strøk seg som en kjælen katt over tennene mine, som tørket inn der de blottet seg for øya mi, som alltid vil være min.

Plutselig så vi den, barndommens lengste vei, der jeg gang på gang har løpt grusveien fra hovedveien og inn til huset som sendte lukten av saltfiskbaill ut i luften, som for å ønske meg velkommen i forkant av de som kom ut på trappen eller vinket fra vinduet, der jeg kunne se dem med ryggsekken på ryggen, der jeg løp utover mot stuevinduene, tok trappa i to skritt før jeg var hjemme.

Jeg så meg selv ligge i krattet utenfor huset og kikke på himmelhvelvingen, der den skiftet farge. Der fargepaletten byttet om og om igjen og lot min kjærlighet sendes utover og utover mot horisonten som forrædersk flyttet seg lenger og lenger ut, jo nærmere kjærligheten min kom.
Jeg kjente latteren kaste seg ut av munnen min, når jeg så meg selv terge oksen i innhegningen og den kom løpende etter. Jeg kjente de samme følelsene av livsglede og skrekk fylle kroppen min, idet jeg kastet meg over tregjerdet og lo så hardt at jeg kilte gresset på røttene.
Jeg så meg selv med et turkis jordbærbeger, gå over myr og berg for å plukke krekling og så meg selv gjennom kjøkkenvindu, der jeg satt på en krakk og spiste krekling med melk og sukker fra mormors skål.

Det sto ingen skål på kjøkkenbordet nå.
Det luktet ikke saltfiskbaill.
Ikke så jeg noen vinke i stuevinduet heller.
Det var bare svart ingenting som lyste ut av vinduene nå.
Ingen glade heia-rop fra ytterdøren som åpnet seg på vidt gap og lot dem komme ut i glede over å se meg. Eller iver etter å omfavne deg som "endelig" kom hjem, selv om det bare var to uker siden du var der sist.

Det var ikke gledestårer som trillet nå lenger.
Det var sorgen, over barndommen som hadde forsvunnet.
Denne som var oppbrukt, den fineste tiden jeg ikke fikk i reprise, annet enn minner som ikke var nok til å overdøve voksenlivet.
Vi sirklet over hustaket og gammelhuset, før vi landet ved restene av det gamle naustet.
Jeg husker fortsatt at jeg brente nesen min på flammene av Sankthansbålet som brant hvert eneste år her.
Det brenner ikke noe Sankthansbål her nå lenger.
Det er ingen svarbrente kubber, eller kullbiter som vitner om det.
Tilbake står gresset, som omfavner restene av gammelt tømmer av det som en gang var.

Plutselig står jeg på svaberget og ser ut i tjønna, som vi elsket å bade i.
Verdens kaldeste badekulp var det her, når noen badet i den.
Der vi ventet på floa og dykket ned etter krepsehusene for å se hvem som greide å finne flest av dem, før krepsen løp det forteste de kunne, ut i vannet igjen.
Timer på timer, har jeg brukt her.
På floa, solnedgangen og krepsen.
Med vinden i håret og hjertet fullt av ukomplisert glede.
Livsglede, over hvor fint det var å være, meg.

Jeg ser ikke noen kreps i tjønna nå.
Den lyser av svart, der den speiler seg i ravneryggen jeg fløy hit med.
Den svarte symfonien spiller tomhet nå. Som et ekko av hva jeg ikke har.
Den sørgeligste av melodier, som utspiller seg fra hjertet, dyppet i sorg over de vi ikke lenger har.
Det vi ikke lenger har.
Det som har forsvunnet.

Plutselig er jeg tilbake på trappa, der jeg hører skyvedørene gli opp og igjen bak meg.
Ravnen står fortsatt på takhjørnet og stirrer på meg, der den lager den herlige lyden sin. Omtrent som om den snakker direkte fra magen via strupen.
Den kaster med hodet sitt, før den brer vingene sine og seiler oppover og oppover i luften, helt til den blir usynlig mot himmelen.

Jeg satte meg ned på parkbenken, med denne symfonien på ørene idag.
Det er ikke så ofte at livet spiller svart symfoni lenger, men idag kom jeg til å tenke på denne tiden, når livet bare spilte disse symfoniene så dystre og vanskelige å håndtere.
Kanskje var det fordi, at der, i armene til trærne som kontinuerlig strekker seg mot himmelen, kom en ravn og satte seg ned.
Igjen, delte vi blikket på midten, der jeg satt på en parkbenk og den satt på den nest øverste grenen.
Tiden sto ikke lenger stille nå, der den sendte bil på bil opp og ned i denne runddansen av kjedsommelighet forbi oss. Eller jenta som gikk tur med hunden sin og plukket opp de brune klinkekulene den la fra seg i gresset.

Blikk kontakten var ikke den samme som sist gang.
Der den dukket opp, bare for å minne meg på de øyeblikkene vi delte for noen år siden.
Den stupte ut fra treet og fløy videre der jeg kjente på innsiden min.
Kjente etter på hvilke symfonier jeg spiller nå.

Blikket mitt løftes mot himmelen som er malt i all verdens nyanser av grått.
Fargerikt er det riktignok ikke, tenker jeg idet jeg reiser meg opp fra benken.
Men noen svart symfoni, blir faen ikke aktuelt noe mer, smiler jeg og går hjem.

I parken

De står ute hele året.
De røde benkene i parken.
Det er ikke så ofte noen har tid til å sitte på dem.
I alle fall ikke på denne årstiden.

Menneskene i parken er ensomme mennesker.
De går nemlig alene.

Det er ingen som holder hender, eller ler mot hverandre.
Med mindre den ene benken er opptatt av byens storsjarmører som har satt handleposer med blekkbokser med gledesbrus under benken og ler av livet.
Kanskje evner de å glede seg over, de gledene de har.

Jeg satte meg ned ved siden av dem en fin sensommer dag i fjor.
- er det plass til en til? spurte jeg, der jeg kom fra kiwi.
Du vet, jeg var tom for likspikere, så jeg var akutt røyksjuk.
Lighteren kom dansende via varme hender og den var like varm den også.
Der den ble plukket opp fra brystlommen under genseren.
- vil du ha dæ en sup øl å kanskje? Spurte den ene storsjarmøren.
Jeg takket nei, mens jeg inhalerte likspikeren i munnen min og kjente på at pulsen min, kanskje var det nikotinavhengigheten min, fikk roet seg ned.

Det ble en rutine etter det, å si hei hver gang jeg passerte.
Vi har aldri drukket øl sammen, men vi har delt noen smil og litt latter.

Men det er stort sett ensomme mennesker som sitter på disse benkene.
Enten de går for egen maskin eller med rulatoren plassert foran seg, så de greier å komme seg på beina igjen, når de har fått ladet nok styrke i beina til å tusle videre.

Jeg har sittet under et tre, lent mot trestammene i parken en vårdag, og jeg har rullet rundt på gresset med en bok i hånden en varm sommerdag.
Jeg har drukket et par pils der også.
En natt var jeg bjutifull og la meg rett ut og lagde engler i sneen.
For de av oss mennesker som har egne lydfiler i arkivskapet mellom ørene, kunne jeg høre Lynni Trekrem synge nettopp den sangen, der jeg lå småfull og kavet med hender og føtter, før jeg resignerte der under trærnes armer som strakk seg oppover mot den beksvarte nattehimmelen.
Jeg er overbevist om at jeg smilte.
Det er tross alt, en favorittutsikt dette.
Oppover, altså.

Når våren kommer, møter en mødre med sine respektive små.
Jeg har alltid lurt på hvor pappa`ene er henn.
Kanskje har de en, men ikke så ofte.
Eller kanskje har han pollenallergi.

Igjen, sitter disse ensomme menneskene på hver sin benk.
Helt til jeg kommer, som ikke respekterer dette særnorske fenomenet med at om du sitter på en benk, så er den ikke din. Det gir meg ingen glede i å forsterke ensomheten til andre mennesker, ved å plassere meg på den neste, som tross alt er ledig.

Det gir meg like stor glede hver gang jeg smilende spør om det er plass til meg der.
Nå har ikke jeg rompe på størrelse med en låvedør, men jeg spør for høflighetens skyld likevel.
Jeg har da tross alt lært noe hjemmefra, selv om det er særs lite som har festet seg.

En gang i fjor sommer, skinte sola så varmt, der jeg kom opp fra sentrum på vei hjem.
På en benk, ved rosene, satt et par og kysset.
Det var så hyggelig å se på, at jeg ikke hadde lyst til å gå hjem.
Det bokstavelig talt luktet roser og kjærlighet, og hvem greier å motstå den lukten.

På en annen, satt en eldre dame med alt for mye klær på.

Hun hadde tykke strømper og fine sko.
Hun hadde på seg en kåpe som antageligvis var så gammel at den nesten var antikk. Og hun bar den med stolthet.
- kan jeg sette meg ved siden av deg? spurte jeg.
Hun var jo ikke av det største kvinnemenneske jeg har sett, der hun bokstavelig talt satt og balanserte helt på enden av benken.
- hvis du må, svarte hun mutt.

Jeg måtte.
Selvsagt måtte jeg sette meg ned der, akkurat ved siden av henne, selv om det var to ledige benker lenger opp. Men der var det jo ikke sol.

Det er jo litt typisk norsk å snakke om været når en møter fremmede.
Men da er jeg vel litt ikke-typisk norsk.
For en trenger ikke å prate om det.
Det holder lenge å kjenne varmen fra sola bre seg over ansiktet ditt og skape magi når sola fyller på fregnene dine.

Jeg så at hun hadde røkt, for ved beina hennes lå det flere sigarettstumper.
Så jeg tente meg en og spurte henne; - vil du ha en sigarett?
Hun snudde hodet sitt og kikket på meg for første gang siden jeg kom.
Blikket hennes var som limt fast til det unge paret som tydeligvis meget forelsket, satt og kjælte med hverandre der de to var som levende magneter, siden de trakk den andre til seg hele tiden.

Når blikkene våre møttes, så jeg bare sorg i øynene hennes.
Den var så stor, at jeg ble trist av å se på henne.
- ja takk, svarte hun endelig og rakk ut hånden for å ta en ut av esken jeg holdt frem.

Jeg så en giftering som nesten hadde grodd fast rundt fingeren hennes og automatisk tenkte jeg at hun var enke.
Jeg tror ikke hun ville fått den av, om hun hadde prøvd.
Den hadde vært der så lenge, at den var en del av henne.

- hvorfor er du så lei deg, spurte jeg.
I tankene mine fikk jeg en ørefik eller ryggen hennes som svar, der hun ble sint for at jeg stilte en fremmed dame et spørsmål som er reservert til de nærmeste menneskene våre.
Disse som tror de kjenner oss aller best.
Men hun hverken sa noe eller gjorde noe.
Hun akte seg nærmere meg på benken med blikket limt mot paret som skulle til å reise seg og gå.
- jeg savner DET, sa hun.

Ord mistet litt mening i det øyeblikket, fordi jeg hadde ingen å gi henne.
- det der savner jeg også, svarte jeg.
- men jeg har aldri vært gift, slik som du.
Vi kikket på hverandre og smilte. Hennes smil var større enn mitt, der det lot meg se gleden hun hadde hatt av ekteskapet sitt.
Hun kastet fra seg sneipen og lot fingrene gli over gifteringen sin.
Hun smilte fortsatt når hun sa; - vi va gift i over femti år vi.
Stoltheten og gleden hennes var så stor at jeg kunne føle den, tretti centimeter unna.
- du har mange gode minner da, smilte jeg inn i øynene hennes.

Når vi skiltes den dagen, var det med varme smil.
Og slik året skifter farge og temperatur, møtes vi av og til på en benk i parken.

En klar høstdag sier hun til meg:
- æ har tænkt det så mange ganga, korr rart det va deinn gangen, når du sa æ så så lei mæ ut, at en fræmmed sa nåkka sånt, mens ongann mine aldri har lagt mærke te d?
Vi konkluderte med at noen mennesker haster bort fra følelser som ikke er positive.
Kanskje er frykten deres for sannheten så stor, at de unngår den så langt de kan.

Jeg har ikke sett henne siden denne klare høstdagen.
Ikke før i dag.
Vi satt der godt påkledd og stirret på hundeeierne og disse ensomme menneskene som gikk forbi.
For vi har blitt enige om det, at parken er overlatt til trærne, hundene og de ensomme.
- æ trur hundeeiera e ensom å æ, sier hun.
- sia de har en hund.
- det e jo mykje kjærlighet, i ei bikkje.

Kinnene våre løftes opp i luften av dialogen vår. Det er ikke bestandig at vi sier så mye, men det som blir sagt har et snev av sannhet i seg.

Plutselig går blikket mitt til fortauet på andre siden.
Der kommer en lang, mager, Harry Potter med ryggsekk og topplue.
Jeg løfter votten til munnen, for synet som åpenbarte seg var så strålende at jeg kjente latteren umiddelbart begynte å kaste på seg, der den lå nederst i magen.
Nå, var den på vei opp i et forrykende tempo og votten?
Skulle fungere som lyddemper.
- sje, roper hun der hun peker med en krokete pekefinger.
- Harry Potter!

Latteren kastes ut av munnene våre på likt, og kanskje var det like morsomt at den eldre fruen på godt over sytti år, visste hvem Harry Potter er.
Unggutten på andre siden av fortauet, hadde såvidt bakkekontakt.
Han var så tynn, at jeg tror grunnen til at han hadde på den store ryggsekken, var at han ikke skulle lette og flyte oppover mot himmelen.
Kanskje gjaldt ikke loven om tyngdekraft, denne spesielle gutten.
For han var spesiell.
For hvert skritt han tok fremover, gynget han så det så ut som han sparket fra i luften, kontra å sette beinet i brosteinen som lå under føttene hans.

Fruen lo så hun ristet og tårene trillet ut av henne.
- æ lure på ka hainn hadd i røggsækken, ler hun.
- blylodd? sier hun, får jeg rekker å si tankene mine høyt.

Gutten runder hjørnet til gamle polet og forsvinner bortover gata.
Jeg og noens bestemor ler til det ikke er mer latter igjen.

Sånn kan det også gjøres.
En dag, i parken.

Snøfnugg

Husker du sist gang, du gikk ut ytterdøren din og rett inn i disse tunge, våte, seige snøfnuggene som klamret seg mot klærne dine?

Husker du sist gang du kom ut til dette maleriet i hvitt, som dynket byen din i et slør av våt snø?
Dette som hele tiden endrer seg, der de faller tungt og tett ned fra himmelen og lander på deg?

Husker du sist gang du sto midt i Nerparken og snurret rundt og rundt, der snøfnuggene landet i ansiktet ditt og fikk deg til å føle kulden av dem, før de smeltet og vått skled nedover ansiktet ditt?
Husker du sist du gjorde det?
Kanskje var du et barn.
Kanskje var du full.
Kanskje rakk du tunge til snøen, fordi du ville smake på den eller kjenne hvordan det føltes når det landet kaldt og vått på tungen din.
Husker du sist gang du gjorde det?

Ikke jeg heller.

- vi kan ikke gjøre det! Mumlet frykten, fra nederst i magen.
Den vokste raskt i takt med det levende, påskrudde tankesettet som lenge nok har vært mer redd for livet, enn jeg har vært for døden.
- ingen voksne gjør sånn! ropte frykten nå.

JEG gjør sånn, tenkte tankene.
Og så gjorde vi det.

Med handlenettet i hånda, menneskene som gikk forbi og bilene som kjørte kjedsommelig opp og ned i en seig, evighet av trafikk som aldri tar slutt.

Der jeg snurret rundt og rundt med blottlagte tenner og kinn som var høyt oppe i luften som omringet meg.
Jeg kikket opp mot den hvite himmelen og så trærne som strakk de nakne armene sine opp i luften.
Opp mot vår felles himmel.
Så jeg gjorde det samme.
Mistet bæreposen ved føttene og strakk armene opp i luften, hvor snøfnugg på snøfnugg klamret seg fast til hender uten løv og hender pakket inn i varme votter.
Jeg kjente håret og klærne bli tyngre og tyngre, der jeg til slutt sto stille.
Snøkarusellen min var ferdig.

Jeg tror trærne og jeg, smilte omkapp i et lite øyeblikk.
Der de muligens lurte på om jeg strakk armene i været et lite øyeblikk for å vokse.
Og kanskje var det akkurat det jeg gjorde i det øyeblikket.
Vokste litt.
Med smeltede snøfnugg over smilet som delte ansiktet mitt, perfekt i to.


- kan vi gå hjem nå? gråt frykten.

Den satt ikke lenger fast i magen, brystet eller halsen min.
Jeg slapp den ut i det øyeblikket kjærligheten til livet fikk overta styringen.
Dette gi-faen-modus som har boblet på innsiden min alt for lenge.
Dette som ikke har funnet veien ut.
Før i dette øyeblikk.

Jeg kikket på frykten, som sto ved siden av meg.
Jeg måtte le litt, for den så slettes ikke så skummel ut som jeg trodde at den kom til å gjøre.
Den var latterlig søt.
For der, ved siden av meg, står mini-meg på to-tre år og triller store, blanke, krokodilletårer ut av øynene sine.

Jeg smiler stort, når knærne bøyer seg ned for å møte frykten min.
- ja, vi skal gå hjem nå. Men tørk tårene dine, sier jeg.
- det er ikke noe å være redd for lenger.

- jammen, alle menneskene, stotres det ut.
- de er bare mennesker de også, akkurat som meg, smiler jeg og reiser meg opp.

Hverken mer eller mindre, er vi bare mennesker alle sammen.
Riktignok kjører ikke alle sammen snøkarusell i Nerparken en snøfull tirsdag morgen, men de er likevel mennesker.

En lubben barneneve lukker seg om fingrene mine, der jeg går hjem med frykten håndterlig i hånden.
Hjertet og smilet mitt smiler, stinn av glede over livet og himmelen, som ga meg snøfnugg.

Forløsning

Så kom døden til slutt.

Vi hørte den, for rommet ble helt stille.
Omtrent som at det endelig er noe vi har vett til å respektere nok til å tie.

Døden tok henne i hånden, helt uten at vi merket det.
Selv om hun hadde et barn på hver side av sengen, som holdt nettopp disse hendene.
Et barn strøk henne varmt gjennom håret og jeg satt i stolen hennes med lukkede øyne.
Kanskje ville jeg ikke se øyeblikket.
Det holdt egentlig lenge at jeg husker hvordan det hørtes ut.

Stillheten som kom ut fra intet og ble så massiv at lyden av min egen puls, ble overdrevent høy.

Den pulserte stille. Sakte.
Ventende.

Kanskje smilte hun, idet hun tok døden i hånden.
Kanskje tenkte hun at hun var fri, i det øyeblikket.
Kanskje lot hun blikket gli over alle sine fire barn i det øyeblikket der hun så seg selv forlate sitt fysiske jeg.
Jeg kjente på varmen som fylte meg i det øyeblikket jeg innså at nå, nå er hun død.
Kanskje fikk jeg litt kjærlighet før hun dro.

Sorgen ville ikke komme til meg.
Den rant ut av øynene til søsknene mine, men fant ikke veien ut av meg.
Det smertet meg å være tilskuer til deres.

Kanskje var det nettopp slik, at jeg sørget i to uker til ende for over ti år siden når hun fikk diagnosen.
Kanskje ikke.
Men den avslørte ingenting.
Jeg følte ingenting.

Følelsen av ingenting ble raskt erstattet av uenigheter. Prinsipper en står dønn fast på, fordi en så gjerne vil respektere.
Ord ble sagt som ikke burde sies og sårene skåret dypere enn noen kniver når.

Helt innerst i hjertet, der ingen egentlig når deg, med mindre du slipper dem til dit.
Ingen mennesker har makt til å riste hjertet ditt, med mindre de betyr noe for deg.

Dette sviket, disse ordene som ble meg gitt, pisket opp et sinne jeg kjente forankre seg i føtter, hender og kjeve.
Når du kjenner det fysiske sinne velte innover kroppen din, er det ekstremt.
Og jeg ble livredd, for å ende opp dit i livet, hvor jeg allerede har vært.
I denne fortiden som var så sint og så urettferdig.

Kanskje ble jeg aller mest livredd.
På grensen til hysterisk. For å leve fortiden om igjen.
Snakk om å føle "ingenting".

Noen hadde streket ut "ingenting" med en stor, tjukk, rød sprittusj og skrevet opp alle disse negative ordene som beskrev innsiden min med store bokstaver.
Bare tema ble nevnt, kjente jeg sinne eksplodere i kroppen min på en sånn måte at det tok meg tjue minutter å bli fullstendig utmattet.

- tenk at jeg har vært så sint så lenge i fortiden min, og nå flere år etterpå, blir jeg utslått av sinne i noen minutter, sa jeg til meg selv, der tårene trillet over ordene som sto på repeat om og om igjen, inni hodet mitt.
- det holder lenge med en "ulv" i familien.

Denne "ulven" er altså meg.

Jeg gravde irrganger inn i eget hode for å finne spor etter den, bevis for at jeg har vært eller er, men jeg fant ingen "ulv".

Et personlighetstrekk jeg ikke føler er passende for meg i det hele tatt.
Men som ble meg fortalt.

Er det ikke rart, at ingen virkelig forstår - at det gjerne er en grunn til noe?
Kjenner du noen som er sint, er det gjerne grunner til det.
Blir sinnet borte, er det gjerne for at det har fått en forløsning.

Jeg husker jeg hulket ut; - hva er vitsen med endring, å slite seg gjennom et helvete for å forandre seg til noe betraktelig bedre, hvis det skal bli slått ihjel av sine såkalte nærmeste?
- for deg selv, var svaret jeg fikk.
- jeg har jo aldri vært en egoist, hulket jeg tilbake.
Livet mister jo meningen, hvis en skal være egoistisk.

Livet mitt gir mening med andre mennesker i det, ikke uten dem?

Sinne veltet tåre på tåre ut av øynene mine.
Jeg sov i tolv timer hver natt og livet gav ingen mening.
Hele opplevelsen gav ingen mening.
Sorgen over å miste en mamma, ble rotet bort i denne innsiden som lette etter ulven og ikke fant den.
Jeg satt ved et kjøkkenvindu i tre dager og stirret på himmelen, men jeg ble ikke noe klokere eller lettere.
Kanskje bare aksepterte jeg det til slutt.
Ok, så er jeg ulven din.
Såret blør enda.

Jeg hadde genuine ønsker om å holde en tale i begravelsen, når den endelig kom.
Men det var så vanskelig.
Jeg utsatte og utsatte, fordi jeg nå følte på at min kjærlighet var meg frarøvet.
Den var ikke god nok. Ikke stor nok.
Fordi jeg følte at alle ordene jeg sa, skulle vris til å bli noe de ikke var.
At det skulle bli et ulveskrik uten mening eller innhold.
Kun et ul under et kirketak.
Det gir jo ingen mening.

Ubehaget var så enormt når jeg lånte talerstolen til presten, at jeg fikk ikke med meg at kirken var full av mennesker, som var kommet for å ta avskjed med mamma.
Jeg klamret meg fast i den, når det eneste jeg tenkte på at den burde vatres opp, siden den ikke er særlig stødig for et nervøst menneske å holde fast i.

Jeg unnskyldte meg til presten for bannskapen min og holdt talen min.

Kjære mamma
Når i va lita, hadde i aldri trudd at i kom te å hell tale te begravelsen din, i det året du villa ha fylt 68 år.
Det jær me trist å vætta at du har brukt opp alle bursdagainn din.
I hadde egentli aldri trudd at i skulla hell tale te nåinn, nåinn gång.
Det va berre det, at det kjentes ut som om hjertet mett skulla sprænges av kjærlighet, å at i lerte at en tale, e en fin måte å del den kjærligheta med andre på.
Den siste tal`inn du fekk hør, va tal`inn i konfirmasjon hass Magnus.
Når i erta den onge mainn med å sammenlign stemmeprakten hass i unge barneår, med sirenå te sivilforsvaret, kauka du tå latter, slo d på låret å sa:
- deinn va faen mæ go!
I skulla berre ha ønska at i evna å gi d en tale mens du va fresk - å va her ilag med oss.
Vi va aldri nere, i å du.
Sjøl om du va mor mi, å i va dåtter di, møttes kjærligheta vår aldri på midta.
I trur vi rota bort kjærligheta vi følt færr kvarainner på en så klomsåt måte, at vi aldri fullt å helt greidd å formidle den te kvarainner.
Hadde vi evna det, trur i liva vår villa inneholdt mer glede, å mer tilhørighet.
Mere latter.
I e, tross alt, like stein hakke tullåt som du.
I huska da`n du fikk beskjed om at du hadde fått Alzheimer.
Du ringte om å om igjen å du va like roli kvar gång du sa:
- æ må fortæl dæ nåkkå æ, Lill.
- æ ha fått Alzheimer æ.
I kjørte hjem, parkerte bil`n, satt me på tråppa å kikka på himmel`n.
omtrent som om alle svara på alle spørsmål som lura djupt i tankainn vår eller hjerte, ska åpenbara c der.
I vet ikkje kåffær, men i har allvei ælska himmel`n.
Kanskje har det med oppvækst`n å jærra.
Eller fødsel`n.
Kanskje satt dæm opp vindue, slik at en fresk bris - eller rættar sagt; en storm, dansa inn på fødestuå den da`n i gjor min entrè.
Kanskje hellt vind`n pustn når vi vart født Smølaværing, mamma.
Kanskje datt alle måsainn te jorda i det øyeblikk, slik at jorda resta nok te å lætt lufta fyll longainn vår med måseskrik å lokta tå nyvaska hav.
Kanskje vaska havet svaberga den da`n.
Om å om igjen, helt te vi stabbainnes på små banfota opplevd gleå tå å kjenn sjy`n sjøl ankla å te`r, der det gjor alt det kunna færr å lokk oss uti. 
I huska alle gångainn i snek me unna, å låg rætt ut i bækkmørtnan å stirra opp på`n.
Der stjernåinn glitra over alt det svarte.
At det va lys i det som såg som svartast ut.
Kanskje e stjerneskudd berre synlie slengkyss.
Når nordlyset dansa bort-ette.
Eller når himmel`n skifta fargå med døgnet, sola eller skyainn.
Der en skulla tru at en himmels ansatt, satt konstant med malarpænsel i hånda å strauk å strauk, der ho eller han, hele tia skifta farge der kosten vart dyppa i kvitt eller blått, gult eller oransj.
Kanskje ælska i himmel`n færdi lufta bor der.
Den som har omringa oss så snart vi gikk ut døra, der den varmt eller kaldt, te å me hissig strauk oss over kinnet eller gjennom håret.
Kanskje e det grunn te at vi sende blikket opp mot stjernåinn.
Færr å let etter den usynlige plassen som e reservert oss.
I trur ikkje på gud, jesus eller mohammed.
I trur på mennesjå som ikkje har gått på ænkle, opptråkka stia.
Dæm som tør å gå ut av trøggheta å tråkk opp sin egen vei.
Dæm som e full av flamma, som knitra å spraka tå mening å innhold.
Du knitra å spraka slik.
Du kortslutta av å te å, men det varte aldri lenge.
Livet dett va ikkje bestandi ænkelt, mamma.
Å no, som voksen, ser i - å forstår - kåffær.
Ka i skulla ønska at i å du, kunna ha prata ilag no.
I håpa du ser me no.
Med kvilepuls.
Med det sinne som i vaks opp med, å med din forsvarsmur, det det trist at vi aldri fann fram te kvarainner før du vart sjuk.
DEN sorgen, va det som velta over me, den da`n du ringt me å fortælt at du hadde fått Alzheimer.
Som om all værdn`s smerte over å aldri komma så nere kvarainner, tok me te c å gjor me te en klomp av sorg.
Fordi i da følt at i skulla møste d, uten at i kunna kall me færr di si 💔
Mine følelsa, e berre min sin.
Å i har gitt utrøkk færr mine i alle mine leveår.
I hadde røe varsellys strødd over ansikte, lik et illrødt stormvarsel varsla om hormonell endring - eller - ei kortslutning.
I skulla ønska vi kunna ha delt ei flaske vin ilag, en sirævva sommarkveill som aldri tok slutt.
Så kunna vi delt; - huska du ditt, huska du datt, på midta, ilag med latter`n som villa ha tekailla andre "måsa" som trudd det va fesk å få.
Færr i huska mykje i, mamma.
I huska galskapen din. I ælska uhøytideligheta som du har delt med oss.
Galgenhumor`n som i har ei overdose tå.
Hadde det ikkje vårre færr humor å latter mamma, hadde i ikkje overlevd livet.
Vi vart tili krøka, i alt færr mange ting.
Men i trur at alt skjer med en hensikt.
Det e berre synd at det tar så lang tia å forstå den hensikta.
I vet ikkje korr mange år i har sørga over d, men det e nok no.
Kvar gång i tenkje på d heretter, ska i let i arkivskapet mellom øråinn å spælla filmainn i reprise te smilet mett løftas opp i lufta å blottlægg tenner`n min.
I huska når du sa:
- ikkje stekk fingrainn nerri hermetikkboksn!
- da kan du kutt tå dæ fingrainn, å da greie du ikkje å tæl te ti!
- ikkje svøm når det rægna!
- hvess d lyna, så vil sjy`n kok, å det vil ikkje du, som hata lokta tå koka fesk!
- ikkje stekk fingrainn i stekk-kontakt`n berre!
- du kan få støt å klovnehår, å da hjælpe det ikkje med balsam!
- hælsingens *navn*, e det du som ha skårre suinn hagaslanginn min?
Men det va ikkje det.
Det va i.
Som 11-12 åring trængt en bit slange færr å hev bænsin frå bil`n hass Petter når i villa kjør moped.


Vi satt ve siå av søvna di helt te hjerte dett tia.
Færr hjerte å kjærligheta, dø te slutt.
Kanskje e sjy`n tom no, der den trist omfavna ræsta tå gamle naustpåla.
Der den sende bølge på bølge mot svaberja, korr den leta å leta etter dæm bare fotainn din.
Nyvaska, slapp sjela di ut.
Fri frå Alzheimer for den ut i mælkevei`n, der du plokka stjernå å kasta flyndre, så vi som sett ijænn sjer stjerneskudda som dansa over bækksvart himmel.
Når kroppen din sænkas ned i jordas buk, trossa sjela tyngdeloven å løfta d opp.
Takk færr livet, mamma.
I forstår meninga med d no.
Men i trur næst`n at den sædcellå hass pappa, va litt halt sia det tok så lang tia.
Takk færr matn.
Det enaste i ikkje vet om i greie å tilgi, e at i fekk koldtbord, når i villa ha saltfeskbaill, te konfirmasjon min. 
I har lert å slæpp taket i det som ikkje jær me godt.
Kanskje burde i ha lert d tå d, sia du sjeldå gjor d.
Det beste i har lert så langt, e at i aldri savna dæm i har i hjerte mett.
Der vil du forbli, te mett hjerte en dag, slutta å slå.
I kveld, når Smøla flyt bedagelig i solnedgangen, ska i puste inn himmel`n å tenkje på d.
I ska sjå opp mot bækksvart himmel å smil, kvar gång i ser et slengkyss lys mot alt det svarte.
Der du trør barfot, å sjer ned på oss.

Så var det over.
Knapt en tåre falt eller trillet, der jeg følte meg som en tilskuer til andres sorg.

Min egen var dyttet så langt inn i meg selv, der den var kledd i sinne, eller ord som la lokk på den.

Dagen gikk over.
Kvelden kom og ble dynket i datter, bestevenninne og nevø.
Humoren kastet seg ut i rommet og vi lo så hjertet ble varmt og fullt.
I alle fall ble mitt, det.
Kvelden gikk over i natt og vi lo til det ikke var mer latter igjen.

Så kom helgefreden og lot meg kjenne på hvor sliten jeg egentlig var.
Og så var jeg plutselig alene, de besøkende har reist hjem.

Stillheten senker seg.
Pulsen overdøver alle lyder og jeg lytter til den.
Ikke lenger ventende, men sakte og sløv.
Døsig, dunker den i ørene mine og gjør meg trøtt.
Helt til en nabo kommer innom, med en blomsterbukett så enorm at jeg tror blomstervasen min vil få varige strekkmerker.

Jeg setter den midt på stuebordet og der, i arkivskapet mellom ørene danser en film ut av intet.
Der blomsterlukten danser inn i nesen min og minner meg om mamma`s kjærlighet for blomster.
Den inderlige gleden, over blomster.
Den gleden, deler vi på midten.
Jeg har antageligvis arvet den fra noen.

Jeg rekker ikke å tenke tanken, før sorgen velter hele innsjøen av tårer ut av øynene mine.
Endelig, er det tid og plass.
For min sorg.

- takk færr livet, mamma.
- i ska levva d no.

Til døden og inn i evigheten

Har du noen gang kjent at hodet ditt fylles med tårer?
Slik at det ikke er plass til tanker eller noe annet enn følelsen av at det snart skvulper over?
Når du blunker og blunker, som for å dytte dem på plass, inni hodet ditt, der de lager en liten innsjø som bare venter på forløsning.
Du tenker ikke særlig rasjonelt, når du føler deg helt tappet for krefter.
Når du sitter ved siden av mammaen din og kjenner på en genuin og dyptliggende takknemlighet til henne, for at hun gav deg søstre.
To aldeles fantastiske søstre, en liten og en stor, som er dyppet i samme humor og tilnærmet lik støpeskje som deg selv, slik at du greier å sitte der sammen med dem og se livet hennes ebbe ut.
Hvor lydene av pusten hennes, blir så vanlig at hvis den endrer seg, så hysjer dere på hverandre for å få bekreftet om hun lever enda eller ikke.

Det blir elleve år i år, siden mamma fikk diagnosen Alzheimer.
Hun var da 57 år gammel.
Min fine mamma, som elsket musikk så dypt og inderlig at alle ungene hennes og barnebarna, ikke greier en eneste dag uten å høre, spille eller nynne til musikken som spiller i hodet vårt, hjertene våre eller i takt med pulsen vår.
Eller i minnebrikken vi har mellom ørene.
Vi er oppfostret på musikk.
Og kjærligheten til musikken er så intim og nær, at vi har funnet den som styrker oss, trøster oss, gleder oss eller lar oss slippe ut raseri eller frustrasjon eller denne oppriktige kjærligheten den gir oss.
Der den minner oss på hva vi er, hvem vi er, hvor vi kommer fra, eller disse favorittene vi hørte dure høyt ut av høyttalerne når mamma hver fredag vasket huset med grønnsåpe og vi kom hjem til Kenny Rogers på full guff og hun glad, sang og danset med støvsugeren i takt til rytmen.
Jeg har lagret filmene om henne slik.
De blir aldri utslitt, uansett om jeg ser dem hver eneste dag.
Om og om igjen, ser jeg henne for meg, hver gang jeg hører Kenny Rogers eller kjenner lukten av grønnsåpe fylle luften rundt meg.
Det er liksom min mamma det.

Jeg er ikke noe institusjons menneske.
Jeg innrømmer det glatt.
I de årene mamma har bodd på sykehjem, har jeg hatet det.
Fordi det har vekket et så enormt raseri inni meg, at jeg aldri har funnet en forløsning på det.
Jeg var redd for at alt sinne jeg følte på, skulle låse seg fast, midt på kroppen min og aldri komme ut. Slik at jeg bare endte opp som sint.
Uten å smile noe mer, eller le noe mer.
Jeg som foretrekker å høre lydene av min egen latter, kaste seg ut av munnen min og ut i luften som omringer meg, fremfor lyden av tenner og kjeve som biter seg sammen i frustrasjon.
Sinne som låser ansiktet fast i en sinnarynke som aldri slipper taket.

- hvorfor kunne du ikke fått kreft mamma? Husker jeg at jeg ropte.
Kanskje jeg skrek det.
Sånn stygg gråt, der hele ansiktet ditt låser seg i forvridde grimaser som utsletter alle dine trekk og erstatter dem med styggedom.
Etterfulgt av hulk som velter seg ut av magen og oppetter halsen din og til slutt kastes ut i luften som omringer deg, og skaper lyder så stygge at de skjærer deg i ørene.
Lyder av jammer og sorg.
Det er ikke fine lyder det.

En sier kanskje ikke slikt.
Men i mitt hode, hadde det vært noe å kjempe imot.
Noe en kan vinne over.
Mamma – Kreft, 1-0.
Heimesiger, ville NRK sagt på 80 tallet når jeg vokste opp og så tipperesultatet på tv.

Alzheimer gir ikke Heimesiger.
En taper allerede før en har fått diagnosen på papiret.

Og så mister man.
Man mister henne mer og mer for hver eneste dag som går. Sorgen får en begynnelse, men den får ingen slutt.
Fordi Alzheimer beholder deg som sin fange, så lenge du lever.
Det finnes ingen kur.

Så kommer døden snikende.
For den sniker.
Den kaster seg ikke over og sluker deg i et jafs.
Den sniker seg inn bakfra og tar fra henne matlysten. Så den fine mammaen blir den tynne mammaen. Så lurer døden seg enda mere på og hun drikker ikke heller.
Så er det nesten så en skulle tro hun hadde en god dag.
For hun ser på oss og smiler.
I noen sekunder i alle fall.
I noen øyeblikk.
Og vi ser henne, blikket hennes. slik det var.
Gleden over gjenkjennelse.
Jeg erkjente hvor takknemlig jeg ble, for at hun smilte til meg.
Det varmet hele innsiden min, som det fineste, varmeste varmeteppe, der jeg kunne kjenne hver kroppsdel glede seg over å møte de fine, blå øynene til mamma og se et smil.
Hun pekte på storesøster og smilte.
Og jeg vet hvorfor.
Fordi mammas øyne, møtte storesøsters.
Akkurat der, i det øyeblikket, ble kjærligheten delt på midten.
Kjærligheten laget to smil, som bøyde seg oppover mot luften og ut i rommet.
Det ble et minne jeg har lagret til evigheten.
En mamma som peker på en storesøster og smiler.

Og så sovnet hun.
Og sover enda.
Fine store og lillesøster, sover på sofaen og i stolen.
Jeg pendler frem og tilbake.
Når avmakten blir for stor, må jeg bare dra.
Når frustrasjonen eller raseriet plutselig overmanner meg, er det best å trekke seg tilbake.

Vi stryker på og vi kysser.
Vi er tilskuere til døden, minutt for minutt.
Og det er pinefullt.

Vi ler hysterisk sammen og vi gråter.
Sorg og latter, mikses sammen til en underlig cocktail som vi aldri har smakt på før.
Galgenhumoren bekrefter bare hvem vi er døtrene til.
Hun ligger tross alt rett ved siden av oss.
Opphavet, til de menneskene vi har blitt.
Vi tenker stille tanker og vi tenker høyt.
Jeg kjenner bokstavelig talt kjærligheten til mine søstre, vokser meg over hodet og jeg lagrer øyeblikkene, fordi jeg vet jeg får bruk for dem. Takknemlighetsfølelsen er stor.
Jeg hadde aldri greidd å sitte slik, uten dem der.
Jeg trodde ikke jeg ville greie å sitte slik.
Å se på at mammaen min dør.
Derfor dro jeg heller ikke innover, når de første gang trodde slutten kom.
Helt til jeg kom til å tenke på bestemor.
At hun ventet på min pappa, før hun bestemte seg for å dø.
- tenk om hun venter på deg da, hvisket frøken kjærleik fra venstre skulder.
Denne livsprotesjèen jeg har på skulderen.
Hun som dynker meg i godhet og egenkjærlighet, når jeg trenger en ekstra porsjon eller har brukt opp min.
Så jeg dro likevel.

Jeg ble møtt av to søstre jeg nærer dyp beundring, kjærlighet og tilknytning til.
To mennesker, så like, men likevel så forskjellige.
Unike på hver sin måte, i både tankesett og væremåte.
De har delt ut like store porsjoner godhet når jeg har kommet og når jeg har kysset mamma på kinnet og sagt;
- i kjæm igjen imårrå mamma. – gla ti d.

Det er fint å ikke bli bedømt eller kritisert på valgene en tar.
Det er så verdifullt å få lov til å kjenne på egne grenser, for hva en takler og hva en ikke takler godt.
Jeg vet ikke om de kjenner etter hos seg selv.
Jeg burde kanskje smitte dem litt, slik at de ivaretok seg selv også, og ikke bare mamma som kjemper mot døden. For vi venter på den alle sammen.
Sammen.

Ingen har noen fasit, på hva en føler eller tenker når en ligger slik.
Om hun tenker i det hele tatt.
Om hun så gjør, tror jeg mamma lo godt i går, når vi tre sammen satt med skyhøy galgenhumor og lo så tårene trilla.
Det var nesten så jeg hørte «stor-måse» latteren til mamma inni hodet mitt, den hun slo på når all verdens latter brukte henne som talerør og fosset ut av munnen hennes. Når vi satt der og tørket bort lattertårene våre som raskt ble erstattet med nye kommentarer og nye latterbrøl.
Tårer som vasket kinnene våre for litt frustrasjon eller gru for døden.
Selv om døden vil bli en befrielse.
Fordi vi unner henne den.
Vi ønsker henne den.
Fordi den er bedre enn Alzheimer.

I løpet av de siste dagene, har jeg hilst på sykepleiere og hjelpepleiere jeg ikke har møtt før. De har smilt og representert noe jeg aldri før har opplevd.
Eller rettere sagt; - aldri før forstått, før nå.
De er engler.
De snakker til henne og utviser en slik godhet, hjertevarme og ømhet at jeg må blunke kraftig for ikke å grine. De gråter over henne, de deler kjærligheten de har for henne, sammen med oss – og det får meg til å kjenne på kjærlighet og takknemlighet til dem.
Den nærheten, den oppriktigheten – føles så god.
Og jeg blir så takknemlig, over at de gir av hjertene sine og ikke bare utdanningen sin.
- det er jo jobben deres, kan noen si.
En er ikke pliktig til å bære kjærlighet i hjertene sine, til de dem jobber for.
Men disse damene har det.
De viser det med glede og omsorg på en slik måte at det varmer hjertene til oss som ser dem utføre arbeide sitt.
Til disse fantastiske damene på Eide Sykehjem, geriatrisk avdeling, sier jeg tusen takk.
Det betyr så utrolig mye å se dere dele av godheten deres, til min mamma som har bodd der i flere år og som nå nærmer seg slutten på livet.
Hjertet mitt svulmer når jeg tenker på dere.
Vi kjenner på dyp og ektefølt takknemlighet.

- du burde sove litt, tenker jeg hver kveld jeg kommer hjem. Før jeg ender opp sittende på kjøkkenet med musikken i bakgrunnen og stirre ut av et beksvart vindu som sladrer om stjerneklar eller skyfull himmel i byen i mitt hjerte.
Så sitter jeg der og tenker over livet og hva det gir, har gitt eller kan gi.
Så tenker jeg over hva jeg gir, har gitt eller kan gi – til livet.
Det er nesten så galgenhumoren slår seg på litt ekstra, der den ler litt sammen med døden i det øyeblikket jeg forstår at jeg er mer redd for livet, enn jeg er for døden.
- så feig du er, tenker jeg.
- hva mamma ikke ville gjort, for å fått et liv som ditt.

Så ble vi enige, i det øyeblikket, på kjøkkenet, døden og jeg.
Om å la døden ta mamma i hånden og føre henne avsted.
Og la oss miste henne for siste gang.
Mens vi minnes henne helt inn i evigheten, hver gang vi fyller ørene våre med musikk.
Hjertet pulserer kjærligheten til henne ut i kroppen.
Eller smilene løfter munnvikene våre opp i luften og ut i rommet, mens vi hører latteren hennes spilles av i reprise over humoren eller galskapen vi er så heldige av å være arvtagere til.

- i kjæm ijænn imårrå, mamma.
- gla ti d 

Jeg gir meg ikke

Når jeg ikke legger meg bakpå og aksepterer at dette er greit, vel da fortsetter en litt til.

Del gjerne linken til de du tror kan ha hjelp/nytte av den.
Jeg gjør mitt beste for å komme til bunns i en problemstilling som alt for mange kjenner seg igjen i.

Jeg må få sagt mange takk, for all støtte, telefoner, meldinger, kommentarer - klemmer jeg har fått siden jeg var fullstendig nervevrak og postet forrige blogg her.

Jeg håper du tar deg tid til å se denne også 💕

Neste blogg - lover jeg blir morsom.
Den skal omhandle pårørende og deres reaksjonsmønster - som vi psykiatriske faktisk ler litt av.

God onsdag til deg 💗

Når psykiatrien blir syk

I går brant mitt engasjement for egen og andres psykiatriske helsetilbud ut av meg.
Jeg satte meg derfor på stuegulvet og tømte hodet og hjertet i en videoblogg etter å ha brukt hele dagen på telefoner til diverse jeg trodde kunne være behjelpelig med svar på mine spørsmål vedrørende behandlingen min.

Trenger vel ikke å legge til at jeg synes dette er skummelt og skremmende, på alle tenkelige måter.

Jeg håper du som finner veien hit, ser hele filmen selv om den ble mye lengre enn tiltenkt.
Problemstillingen innen psykisk helse er svært aktuell for de det gjelder, både med tanke på pasienten og deres pårørende.

Føler du for å fylle kommentarfeltet med ufine kommentarer etterpå, ser jeg helst at du lar det være.
For meg er dette en ekstremt viktig sak, som har et alt for lite fokus og lav prioritering.

Menneskets egentlige verdi, virker å ikke ha noen verdi, innen psykiatrisk helsetilbud.

Jeg prøver derfor å påvirke der jeg kan.
Del gjerne. Jeg frykter for at det er svært mange av oss der ute.